Redigerer Paris (avsnitt)

== Historie ==
=== Opprinnelse ===
[[Fil:ParisiiCoins.jpg|thumb|300px|Gullmynt preget av ''parisii'', 100-tallet f.Kr.]]
''Parisii'', stavet slik de ble omtalt av [[Romerriket|romerne]], var en understamme av de keltiske [[senonere]], og befolket området rundt dagens Paris fra i alle fall rundt 200 f.Kr.<ref> Arbois de Jubainville, Henry; Dottin, George (1889): ''Les premiers habitants de l'Europe'', s. 132.</ref><ref> Cunliffe, Barry (2004): ''Iron Age communities in Britain'', s. 201.</ref> En av de store handelsrutene som gikk nord-sør krysset Seinen ved île de la Cité. Dette møtestedet mellom land- og vannveiene utviklet seg gradvis til en by og et viktig handelssenter.<ref> Lawrence, Rachel; Gondrand, Fabienne (2010): ''Paris (City Guide)'', s. 25.</ref> Oldtidens parisere handlet med mange elvebyer, noen så langt unna som [[den iberiske halvøy]], og preget sine egne mynter for bruk i denne handelstrafikken.<ref> Schmidt, Joël (2009): ''Lutèce: Paris, des origines à Clovis'', s. 65–70.</ref>

Romerne erobret [[Parisbekkenet]] i [[52 f.Kr.]]<ref> Schmidt, Joël (2009): ''Lutèce: Paris, des origines à Clovis'', s. 88–104.</ref> og etter å ha gjort øya i Seinen om til en militærleir, begynte de å skape en mer fast bosetning på Paris’ venstre bredde. Den [[Gallo-romersk kultur|gallo-romerske]] byen ble opprinnelig kalt for [[Lutetia]] (fullt navn var ''Lutetia Parisiorum'', «Parisernes Lutetia»). Den ble en fremgangsrik by med et [[Romersk forum|forum]], [[Romersk bad|bad]], [[Romersk tempel|templer]], teatre, og et [[amfiteater]].<ref> Schmidt, Joël (2009): ''Lutèce: Paris, des origines à Clovis'', s. 154–167.</ref>

Ved slutten av [[Vestromerriket]]s tid var byen kjent som ''Parisius'', et [[latin]]sk navn som senere ble til Paris på fransk.<ref> Meunier, Florian (2014): ''Le Paris du Moyen Âge'', s. 12.</ref> [[Kristendommen]] ble introdusert som en ny religion på midten av [[200-tallet]] e.Kr. av Dionysius, kalt ''Denis'' på fransk, som ble byens første biskop. I henhold til [[legende]]n, da han nektet å si fra seg sin tro overfor de romerske herskerne, ble han halshogd på en høyde som siden ble kjent som ''Mons Martyrum'', latin for «Martyrenes ås», i dag [[Montmartre]], og derfra skal han ha spasert med hodet i hendene til et sted nord i byen, hvor han til slutt falt om. På det stedet han falt ble han så begravet, og over hans grav ble det senere oppført en [[klosterkirken Saint-Denis|kirke til hans minne]]; dette er bakteppet for at mange senere franske konger ble gravlagt der.<ref> [http://www.newadvent.org/cathen/04721a.htm «St. Denis»], ''Catholic Encyclopedia'', New Advent</ref><ref name="Schmidt_210-211">Schmidt, Joël (2009): Lutèce: Paris, des origines à Clovis, s. 210–211</ref>

[[Frankere|Frankeren]] [[Klodvig I]], den første kongen fra [[merovingere|merovingernes dynasti]], gjorde byen til sin hovedstad fra 508. Da det frankiske herredømmet over [[Gallia]] begynte, var det en gradvis innvandring av frankere til Paris, og den parisisk-frankiske dialekten (francien) begynte å danne seg. Befestningen av [[Île-de-France]] klarte ikke å forhindre at nordboere fra [[Norden]], hovedsakelig fra [[Danmark]], herjet som [[viking]]er i 845, men Paris’ strategiske betydning — med dens broer som hindret langskipene å passere — ble etablert med vellykket forsvar under [[beleiringen av Paris (885–886)]]. I 987 ble [[Hugo Capet]], greve av Paris (''comte de Paris'') og hertug av frankerne (''duc des Francs''), valgt som [[Liste over Frankrikes monarker|konge av frankerne]] (''roi des Francs''). Under de kommende konger av hans slekt, [[huset Capet]], ble Paris gradvis den største og mest fremgangsrike byen i Frankrike.<ref name="Schmidt_210-211"/>

=== Middelalderen ===
[[Fil:Dagobert Ier réfugié à Saint-Denis.jpg|thumb|right|Utsikt mot Paris fra [[Saint-Denis (Seine-Saint-Denis)|Saint-Denis]] som fremstilt rundt 1455 av [[Jean Fouquet]].]]
Ved slutten av [[1100-tallet]] hadde Paris blitt den politiske, økonomiske, religiøse, og kulturelle hovedstaden i Frankrike.<ref name="Lawrence&Gondrand_27"> Lawrence, Rachel; Gondrand, Fabienne (2010): ''Paris (City Guide)'', s. 27.</ref> [[Palais de la Cité]], palasset som var den kongelige residens, lå i den vestlige enden av [[Île de la Cité]]. I 1163, under styret til kong [[Ludvig VII av Frankrike|Ludvig VII]], satte [[Maurice de Sully]], biskop av Paris, i gang byggingen av katedralen [[Notre Dame]] i den motsatte enden av øya.

Paris’ kulturelle sentrum hadde begynt å flytte seg til høyre bredd hvor myrområdet hadde blitt drenert og omformet til landbruksområde. I 1137 hadde en ny markedsplass i byen, de senere [[Les Halles]], erstattet to mindre på Île de la Cité og Place de la Grève (Hotel de Ville).<ref>Jacques (de Vitry); Vitriaco, Jacobus de; Hinnebusch, John Frederick (1972): ''The Historia Occidentalis of Jacques de Vitry'', s. 262</ref> Sistnevnte sted huset hovedkvarteret til elvehandelslauget i Paris, en organisasjon som senere ble, først uformelt og deretter formalisert, Paris første lokalmyndighet.

På slutten av 1100-tallet utvidet kong [[Filip II August av Frankrike|Filip II August]] festningen Louvre for å forsvare byen mot invasjoner opp elven fra vest. Byen fikk sine første forsvarsmurer mellom 1190 og 1215. Han ombygde også broene på begge sider av den sentrale øya og la brostein på gjennomgangsveiene.<ref> Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 36–40.</ref> I 1190 omformet han den tidligere katedralskolen til et student-lærer-kooperativ som kom til å utvikle seg til [[Universitetet i Paris]], og tiltrakk seg studenter fra hele Europa.<ref> Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 28–29.</ref>

I løpet av [[hundreårskrigen]] ble Paris fra 1418 okkupert av styrker fra Burgund, som var alliert med England. Deretter ble den franske hovedstaden inntatt av engelske styrker da [[Henrik V av England]] gikk inn i Paris i 1420,<ref>Du Fresne de Beaucourt, G. (1881): ''Histoire de Charles VII, Tome I: Le Dauphin (1403–1422)'', Librairie de la Société bibliographiqque, 35 Rue de Grenelle, Paris, s. 32 & 48</ref> og til tross for et forsøk fra [[Jeanne d’Arc]] i 1429 på å frigjøre byen,<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 52–53.</ref> forble byen under engelsk okkupasjon frem til 1436.

I [[de franske religionskrigene]] på slutten av 1500-tallet var Paris et sentrum for [[Den katolske liga (Frankrike)|Den katolske liga]]. Ligaen hadde som mål å utrydde [[protestantisme]]n, og den 24. august 1572 satte katolikkene i gang en massakre hvor tusenvis av franske protestanter ble myrdet i det som ble kalt for [[Bartolomeusnatten]],<ref>Bayrou, François (1994): ''Henri IV: le roi libre'', s. 121–130.</ref> «det verste av århundrets religiøse massakrer».<ref>Koenigsberger, H. G.; Mosse, George L.; Bowler, G. Q. (1999): ''Europe in the Sixteenth Century'', 2. utg., Longman ISBN 0582418631</ref> Konfliktene ebbet ut da [[Henrik IV av Frankrike]], en pretendent til tronen etter å ha konvertert til [[katolisisme]]n, ankom Paris og overtok den franske tronen. Kongen gjorde flere forbedringer til hovedstaden i løpet av sin kongstid: han fullførte byggingen av Paris’ første udekkede bro med fortau, Pont Neuf («Den nye bro»), åpnet i 1607. Han bygget også en utvidelse til Louvre som knyttet det til [[Palais des Tuileries]]. Han bygget også Paris’ første residenstorg, Place Royale, nå [[Place des Vosges]]. Kongen endte sitt liv i hovedstaden, myrdet i en trang gate i nærheten av markedet Les Halles i 1610.<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 577.</ref>

I løpet av 1600-tallet var kardinal [[Armand-Jean du Plessis de Richelieu|Richelieu]], førsteminister hos [[Ludvig XIII av Frankrike|Ludvig XIII]], fast bestemt på å gjøre Paris til den vakreste byen i Europa. Han bygget fem nye bruer, et nytt kapell for Collège de Sorbonne, det teologiske fakultetet til Universitetet i Paris, og et palass for seg selv, [[Palais Cardinal]], som han siden testamenterte til Ludvig XIII. Etter Richelieus død i 1642 ble det omdøpt til Palais-Royal.<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 582.</ref>

[[Fronden]] var en periode med [[borgerkrig]]slignende uroligheter i [[Frankrike]] mellom 1648 og 1653, i tiden under kardinal [[Jules Mazarin|Mazarins]] regentskap da [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]] var umyndig. Ordet ''fronde'' betyr «slynge», og henspiller på de våpen den parisiske pøbelen knuste motstandernes vinduer med. Hoffet til kongen ble flyttet til et nytt palass utenfor Paris, [[Versailles]], i 1682. Selv om Paris da ikke lenger var Frankrikes hovedstad, fortsatte kunstartene og vitenskapene å blomstre med teateret [[Comédie-Française]], lærestedene Académie Royale de Peinture et de Sculpture, og [[Det franske vitenskapsakademiet|Académie des sciences]]. For å demonstrere at byen var trygg for angrep, lot kongen byens forsvarsverker rive ned og erstattet dem med boulevarder kantet med trær som ble dagens [[Grands Boulevards]].<ref>Combeau, Yvan (2003): ''Histoire de Paris'', s. 42–43.</ref> Andre markeringer av hans styre var historiefakultetet Collège des Quatre-Nations, plassen [[Place Vendôme]], den sirkulære seiersplassen [[Place des Victoires]], og [[Les Invalides]], et større område som kom til å omfatte museer og monumenter, alle knyttet til den militære historie i Frankrike, samt et sykehus og et nå nedlagt hjem for krigsveteraner, herav navnet.<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 590–591.</ref>

=== 1700- og 1800-tallet ===
Paris’ befolkning vokste fra rundt 400 000 i 1640 til rundt 650 000 i 1780.<ref> Durant, Will; Durant, Ariel (1975): ''The Story of Civilization XI The Age of Napoleon'', s. 3</ref> En ny boulevard, [[Champs-Élysées]], utvidet byen vestover til [[Place Charles de Gaulle|Place d'Étoile]],<ref>Combeau, Yvan (2003): ''Histoire de Paris'', s. 45–47.</ref> mens arbeiderklassestrøket [[Faubourg Saint-Antoine]] på byens østside vokste mer og ble sammentrengt av fattige innvandrere fra andre regioner av Frankrike.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 129–133.</ref>

Paris var et sentrum for den voldsomme filosofiske og vitenskapelige aktiviteten i opplysningstiden. [[Denis Diderot|Diderot]] og [[Jean le Rond d'Alembert|d'Alembert]] publiserte den nå så velkjente ''[[Encyclopédie]]'' i 1751–1752, og [[brødrene Montgolfier]] satte i gang sin første bemannede tur i en varmluftsballong den 21. november 1783, en oppstigning som skjedde fra hagen i palasset [[Château de la Muette]]. Paris var finanshovedstaden i det kontinentale Europa, den fremste byen for bokutgivelser, moter og framstilling av kostbare møbler og luksusvarer.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 120.</ref>

[[Fil:Prise de la Bastille.jpg|thumb|Stormingen av Bastillen den 14. juli 1789, maleri av Jean-Baptiste Lallemand, (Musée de la Révolution française).]]
Mot slutten av 1700-tallet økte motsetningene mellom de fattigste og adelsstanden, på en tid da kongen var formelt [[Eneveldet|eneveldig]], «innstiftet av Gud», men i realiteten ute av stand til å påtvinge adelsstanden sine bestemmelser. Samtidig hadde det vokst fram en ny [[tredjestanden|tredjestand]], [[borgerskapet]]. Motsetningene mellom disse samfunnsklassene kokte over sommeren 1789 da Paris ble sentrum for [[den franske revolusjon]]. Den 14. juli tok en folkemengde arsenalet ved [[Les Invalides]], skaffet seg tusenvis av geværer, og [[Stormen på Bastillen|bevæpnet med disse stormet]] de [[Bastillen]] i sentrum av byen under mottoet ''Liberté, égalité, fraternité'' (''Frihet, Likhet og Brorskap''). Bastillen var et forhatt statlig fengsel, et symbol på den kongelige autoritet, og erobringen ble et symbol for den revolusjonære bevegelsen. Den første uavhengige Pariskommunen, eller byrådet, møttes i Hôtel de Ville og den 15. juli valgte de en borgermester, det ble astronomen [[Jean Sylvain Bailly]].<ref>Paine, Thomas (1998): ''Rights of Man, Common Sense, and Other Political Writings'', s. 453.</ref>

Kong [[Ludvig XVI av Frankrike|Ludvig XVI]] og den kongelige familie ble fraktet til Paris og fengslet innenfor murene av [[Palais des Tuileries]]. I 1793 da revolusjonen endret seg i en mer radikal retning ble kongen, dronningen og borgermesteren henrettet i [[giljotin]]en, sammen med rundt 16 000 andre over hele Frankrike i den tiden som kalles [[skrekkveldet]].<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 674.</ref> Eiendommene til aristokratiet og kirken ble nasjonalisert, og byens kirker ble stengt, solgt eller revet.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 144.</ref> En rekke av revolusjonære fraksjoner styrte Paris fram til den 9. november 1799 da statskuppet ''coup d'état du 18 brumaire'' skjedde ved at [[Napoléon Bonaparte]] grep makten som førstekonsul.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 147.</ref>

Under revolusjonen hadde befolkningen i Paris minsket med rundt 100 000, men mellom 1799 og 1815 fikk den en tilstrømning med rundt 160 000 nye innbyggere, og utgjorde til sist rundt 660 000 innbyggere.<ref name="Sarmant_148"> Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation'', s. 148.</ref> Napoléon Bonaparte erstattet den valgte regjeringen av hovedstaden med en prefekt som rapporterte direkte til ham. Han begynte også å reise monumenter som hyllet militær ære og prakt, inkludert [[Triumfbuen]] (som riktignok ikke ble ferdigstillet før efter hans død), og forbedret den neglisjerte infrastrukturen i byen med nye [[fontene]]r, [[Canal de l'Ourcq]] (en kanal for å føre drikkevann til byen), kirkegården [[Cimetière du Père Lachaise]], samt byens første bro av metall, [[Pont des Arts]].<ref name="Sarmant_148"/>

I løpet av [[Restaurasjonen i Frankrike|restaurasjonen]], gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene av [[Bourbonerne]] på den [[Frankrike|franske]] tronen etter den endelige seieren over [[Napoléon Bonaparte]], fikk byens broer og torg tilbake de navnene som de hadde fra før revolusjonen. [[Julirevolusjonen]] i 1830 i Paris, minnet ved [[Julisøylen]] ''(Colonne de Juillet)'' på [[Place de la Bastille]] i [[11. arrondissement]], brakte en konstitusjonell monark, [[Ludvig Filip av Frankrike|Ludvig Filip]], til makten. Den første jernbanelinje til Paris ble åpnet i 1837 og den bidro til en ny periode med stor innflytning fra provinsene til byen.<ref name="Sarmant_148"/>

[[Fil:Paris Opera full frontal architecture, May 2009 sky.JPG|thumb|[[Pariseroperaen]] var midtpunktet for Napoleon IIIs nye Paris. Arkitekten, [[Charles Garnier]], beskrev byggestilen som ganske enkelt «Napoleon den tredje».]]
[[Fil:Paris 1889 plakat.jpg|thumb|left|upright|Plakat for verdensutstillingen i 1889.]]
Ludvig Filip ble veltet av et folkelig opprør i Paris’ gater i 1848. Hans etterfølger, [[Napoleon III av Frankrike|Napoleon III]], og den nylig utpekte prefekt for Seinen, [[Georges-Eugène Haussmann]], satte i gang enorme offentlige byggeprosjekter for å konstruere nye, brede boulevarder, et nytt operahus, et sentralt marked, nye [[akvedukt]]er, kloakker og parkanlegg, inkludert [[Bois de Boulogne]] og [[Bois de Vincennes]].<ref name="DeMoncan_7-35">De Moncan, Patrice (2007): ''Les jardins du Baron Haussmann'', s. 7–35.</ref> I 1860 annekterte Napoleon III de omliggende byer og opprettet åtte nye [[Arrondissement (Paris)|arrondissementer]] og ekspanderte Paris til byens nåværende grenser.<ref name="DeMoncan_7-35"/>

I løpet av [[den fransk-prøyssiske krig]] (1870–1871) ble Paris beleiret av den [[Preussen|prøyssiske]] hæren. Etter måneder med blokade, sult, og deretter bombardement av prøysserne ble byen tvunget til å overgi seg den 28. januar 1871. Den 28. mars grep en revolusjonær regjering som kalte seg [[Pariskommunen]] makten i Paris. De beholdt makten i byen i to måneder inntil de ble brutalt slått ned av den franske hæren i løpet av «den blodige uken» mot slutten av mai 1871.<ref>Rougerie, Jacques (2014): ''La Commune de 1871'', s. 118.</ref>

Mot slutten av 1800-tallet var Paris vertskap for to store internasjonale utstillinger: [[Verdensutstillingen i Paris (1889)|verdensutstillingen i 1889]], som ble holdt som en markering for at det var hundre år siden den franske revolusjon og med det nye landemerket i Paris, [[Eiffeltårnet]] som inngangsportal; og ved overgangen til det nye århundret, [[Verdensutstillingen i Paris (1900)|verdensutstillingen i 1900]], som ga Paris den nye buebroen [[Pont Alexandre III]] over Seinen, palassene [[Grand Palais]] og [[Petit Palais]], og [[Métro de Paris]], hovedstadens første [[tunnelbane]].<ref>Fraser, Benjamin; Spalding, Steven D. (2011): ''Trains, Culture, and Mobility: Riding the Rails'', s. 117.</ref> Paris ble et ledende sentrum for utviklingen av den litterære [[naturalismen]] ([[Émile Zola]]) og [[symbolisme]]n ([[Charles Baudelaire]] og [[Paul Verlaine]]), og av impresjonismen i malerkunsten ([[Gustave Courbet|Courbet]], [[Édouard Manet|Manet]], [[Claude Monet|Monet]], [[Pierre-Auguste Renoir|Renoir]]).<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 490–491.</ref>

=== 1900- og 2000-tallet ===
[[Fil:Charles Marville, Place de l'Opéra, 1878.jpg|thumb|På 1860-tallet ble Paris' gater og monumenter opplyst av {{formatnum:56000}} gasslamper, noe som ga Paris navnet «lysets by».]]
[[Fil:The Liberation of Paris, 25 - 26 August 1944 HU66477.jpg|thumb|General [[Charles de Gaulle]] på Champs-Élysées ved feiringen av frigjøringen av Paris den 26. august 1944.]]

Ved 1901 hadde befolkningen i Paris vokst til {{formatnum:2715000}} innbyggere.<ref>Combeau, Yvan (2003): ''Histoire de Paris'', s. 61.</ref> Ved begynnelsen av århundret kom det kunstnere fra hele verden, også norske, til Paris, blant dem [[Pablo Picasso|Picasso]], [[Amedeo Modigliani|Modigliani]], og [[Henri Matisse|Matisse]]. Paris var fødestedet for kunstretninger som [[fauvisme]], [[kubisme]] og [[abstrakt kunst]],<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 497.</ref><ref>Franck, Dan (2003): [https://books.google.com/books/about/Bohemian_Paris.html?id=3hYBzRzZ0kcC ''Bohemian Paris: Picasso, Modigliani, Matisse, and the Birth of Modern Art''], Grove Press, ISBN 0-8021-9740-X</ref> og forfattere som [[Marcel Proust]] utforsket nye tilnærminger til skjønnlitteraturen.<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 491.</ref>

Under [[den første verdenskrig]] var tidvis Paris selv en del av frontlinjen; 600 til 1 000 parisdrosjer spilte en liten, men en meget viktig symbolsk rolle i å frakte 6 000 soldater til frontlinjen ved det første [[slaget ved Marne]]. Byen ble også bombet av tyske zeppelinere og rammet av tyske langtrekkende kanoner, såkalte ''Paris-Geschütz'', «[[Pariskanoner]]».<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 750.</ref> I årene etter krigen, kjent som ''Les Années Folles'', «de sprø årene»,<ref>[http://www.art-twenty.com/pourquoi-les-annees-1920-sont-elles-appelees-les-annees-folles/ Pourquoi les années 1920 sont-elles appelées les années folles ?], ''Art Twenty''</ref> fortsatte Paris å være en magnet for forfattere, musikere og billedkunstnere fra verden rundt, inkludert [[Ernest Hemingway]], [[Igor Stravinskij]], [[James Joyce]], [[Josephine Baker]], [[Sidney Bechet]]<ref>Shack, William A. (2001): ''Harlem in Montmartre, A Paris Jazz Story between the Great Wars'', University of California Press, ISBN 978-0-520-22537-4</ref> og [[Surrealisme|surrealisten]] [[Salvador Dalí]].<ref>Meisler, Stanley (April 2005): [http://www.smithsonianmag.com/arts-culture/the-surreal-world-of-salvador-dali-78993324/ «The Surreal World of Salvador Dalí»], ''Smithsonian Magazine''.</ref>

I årene etter [[Fredskonferansen i Paris (1919)|fredskonferansen i Paris]] i 1919 ble den franske hovedstaden hjem for et voksende antall studenter og aktivister fra de franske koloniene og andre land i Asia og Afrika, mange av disse ble senere politiske ledere i sine opphavsland, slike som [[Ho Chi Minh]], [[Zhou Enlai]] og [[Léopold Sédar Senghor]].<ref>Goebel, Michael (2015): [http://www.cambridge.org/us/academic/subjects/history/twentieth-century-european-history/anti-imperial-metropolis-interwar-paris-and-seeds-third-world-nationalism?format=HB#contentsTabAnchor ''Anti-Imperial Metropolis'']</ref>

Den 14. juni 1940 marsjerte den tyske hæren inn i Paris som hadde blitt erklært for en «åpen by».<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris'', s. 217</ref> Den 16. og 17. juli 1942, som følge av tyske ordrer, arresterte det franske politiet {{formatnum:12884}} jøder, blant dem {{formatnum:4115}} barn, og holdt dem fengslet i fem dager uten mat og minimalt med vann ved [[Rafle du Vel'd'Hiv]] (Vélodrome d'Hiver, «vinter-velodromen»), og derfra ble de transportert med tog til utryddelsesleiren ved [[Auschwitz]]. Ingen av barna kom tilbake.<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 637.</ref><ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris'', s. 218.</ref> Den 25. august 1944 ble Paris frigjort av franske 2e Division Blindée (panserdivisjon), og av amerikanske 4. infanteridivisjon. General [[Charles de Gaulle]] ledet en enorm og emosjonell menneskemengde ned Champs Élysées mot Notre Dame, og han holdt en bevegende tale fra Hôtel de Ville.<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 242–243.</ref>

På 1950- og 1960-tallet ble Paris en front i [[algeriekrigen]] hvor Algerie kjempet for sin uavhengighet; i august 1961 angrep og drepte den algeriske uavhengighetsbevegelsen [[Front de libération nationale|FLN]] 11 parisiske politimenn, noe som førte til påleggelse av portforbud for muslimer fra Algerie (som på denne tiden var franske borgere). Den 17. oktober 1961 førte en uautorisert, men i og for seg fredelig protestdemonstrasjon av algeriere mot portforbudet til voldelige konfrontasjoner mellom politiet og demonstrantene hvor minst 40 mennesker ble drept, inkludert en del som ble kastet i Seinen. Den høyreekstreme [[Organisation de l'armée secrète|Organisation armée secrète]] (OAS), som var imot algerisk uavhengighet, utførte en rekke bombeattentat i Paris i årene 1961 og 1962.<ref>Willsher, Kim (17. oktober 2011): [https://www.theguardian.com/world/2011/oct/17/france-remembers-algerian-massacre «France remembers Algerian massacre 50 years on»], ''The Guardian''.</ref><ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 658.</ref>

I [[mai 1968]] okkuperte protesterende studenter [[Sorbonne (universitetsbygning)|Sorbonne]] og satte opp barrikader i [[Latinerkvarteret]]. Tusenvis av parisiske kontorarbeidere slo seg sammen med studentene, og bevegelsene vokste til en to ukers generalstreik. En tid fryktet man total borgerkrig, men tilhengere av regjeringen vant valget i juni med et stort flertall og opprøret ebbet ut. [[Mai 1968|Maiopprøret i 1968]] resulterte blant annet i at Universitetet i Paris ble brutt opp i 13 uavhengige universiteter.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris'', s. 226.</ref> 

I 1975 endret nasjonalforsamlingen statusen til Paris til den tilsvarende til andre franske byer, og den 25. mars 1977 ble [[Jacques Chirac]] den første valgte borgermester av Paris siden 1793.<ref>Fierro, Alfred (1996): ''Histoire et dictionnaire de Paris'', s. 260.</ref> [[Tour Maine-Montparnasse]], den høyeste bygningen i byen – på 210 meter og 57 etasjer – ble bygget mellom 1969 og 1973. Den var meget kontroversiell og har forblitt den eneste bygning i sentrum av byen som er over 32 etasjer.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris'', s. 222.</ref> 

Befolkningen i Paris sank fra 2 850 000 i 1954 til 2 152 000 i 1990, hovedsakelig på grunn av at middelklassefamiliene flyttet ut i forstedene.<ref>Combeau, Yvan (2003): ''Histoire de Paris'', s. 107–108.</ref> En regional tunnelbane, [[Réseau Express Régional]] (RER), ble bygget for å utfylle Paris Métro, og ekspressbanen Périphérique, som omsirklet byen, ble fullført i 1973.<ref>Bell, Daniel A.; de-Shalit, Avner (2011): ''The Spirit of Cities: Why the Identity of a City Matters in a Global Age'', s. 247.</ref>

I [[Den femte franske republikk|den femte republikken]] har de fleste presidentene i etterkrigstiden ønsket å etterlate seg sine egne monumenter i Paris: 

* president [[Georges Pompidou]] påbegynte [[Pompidou-senteret]] for kunst og kultur, påbegynt 1971 og ferdigstilt 1977,
* president [[Valéry Giscard d'Estaing]] startet byggingen av [[Musée d'Orsay]] (1986),
* president [[François Mitterrand]], som satt med makten i 14 år, bygget [[Opéra Bastille]] (1985–1989), [[Bibliothèque nationale de France]] (1996), [[Arche de la Défense]] (1985–1989), og [[Louvrepyramiden]] med dens underjordiske gårdsplass under gårdsplassen til [[Louvre-museet]] (1983–1989),
* president [[Jacques Chirac]] satte i gang byggingen av [[Musée du quai Branly]], et etnografisk museum i nærheten av [[Eiffeltårnet]], som ble åpnet i 2006.<ref>Sarmant, Thierry (2012): ''Histoire de Paris'', s. 226–230.</ref>

Tidlig på 2000-tallet begynte befolkningen i Paris langsomt å øke igjen, ettersom flere unge mennesker flyttet til byen. Den nådde 2,25 millioner mennesker i 2011.

I mars 2001 ble [[Bertrand Delanoë]] den første sosialistiske borgermester i Paris. I 2007, i en anstrengelse i redusere biltrafikken i byen, introduserte han ''Vélib' Métropole'', et storstilt offentlig system for deling av sykler blant fastboende og besøkende. Det begynte den 15. juli 2007 med 14 500 sykler og 1 230 sykkelstasjoner (per 9. februar 2016), plassert over hele Paris. Bertrand Delanoë omformet også en seksjon av motorveien langs Seinens venstre bredde til en urban promenade og park, Promenade des Berges de la Seine, og som han innvidde i juni 2013.<ref>[http://www.lemoniteur.fr/133-amenagement/article/actualite/21534070-les-berges-de-seine-rendues-aux-parisiens «Les berges de Seine rendues aux Parisiens»] {{Wayback|url=http://www.lemoniteur.fr/133-amenagement/article/actualite/21534070-les-berges-de-seine-rendues-aux-parisiens |date=20141220195103 |df=iso }}, ''Le Moniteur'' 19. juni 2013</ref>

I 2007 lanserte president [[Nicolas Sarkozy]] Grand Paris-prosjektet for å integrere Paris tettere til byene i regionen rundt den. Etter mange modifikasjoner ble det nye området, kalt for Métropole du Grand Paris, med en befolkning på 6,7 millioner innbyggere, opprettet den 1. januar 2016.<ref>Lichfield, John (29. april 2009): [https://www.independent.co.uk/news/world/europe/sarkos-euro35bn-rail-plan-for-a-greater-paris-1676196.html «Sarko's €35bn rail plan for a 'Greater Paris'»] {{Wayback|url=https://www.independent.co.uk/news/world/europe/sarkos-euro35bn-rail-plan-for-a-greater-paris-1676196.html |date=20090502102151 }}, London: ''The Independent''.</ref>

I 2011 godkjente Paris og den nasjonale regjeringen planene for [[Grand Paris Express]] med totalt 205 km for automatiske metrolinjer for å forbinde Paris med de innerste tre [[Frankrikes departementer|departementer]] rundt Paris, flyplassene og høyhastighetsjernbanens stasjoner. Det er beregnet å koste €35 milliarder.<ref>[http://www.railwaygazette.com/news/single-view/view/EUR265bn-grand-paris-metro-expansion-programme-confirmed.html «€26.5bn Grand Paris metro expansion programme confirmed»] {{Wayback|url=http://www.railwaygazette.com/news/single-view/view/EUR265bn-grand-paris-metro-expansion-programme-confirmed.html |date=20130318205908 }}, ''Railway Gazette International'' 12. mars 2013.</ref> Systemet er planlagt å være fullført ved 2030.<ref> [http://www.societedugrandparis.fr/#projet «Le Metro du Grand Paris»], ''Grand Paris Express''. </ref>

Både i 2015 og i 2017 ble Paris angrepet av [[islam]]istiske [[terror]]ister. I 2015 ble 13 mennesker myrdet under [[attentatet mot Charlie Hebdo]] og senere fire mennesker i en jødisk matvarebutikk. Den 13. november samme år ble [[Terrorangrepet i Paris 13. november 2015|130 mennesker myrdet og 350 skadet]] i ytterligere et angrep. I 2017 var det flere mindre angrep, men uten det samme antallet drepte.