Redigerer Palestina (område) (avsnitt)

== Historie ==
{{Utdypende|Palestinas historie}}
Syv kjente assyriske inskripsjoner refererer til regionen under navnet ''Palashtu'' eller ''Pilistu'' cirka 800 [[f.Kr.]] Moderne [[arkeologi]] har identifisert 12 eldgamle inskripsjoner fra egyptiske og assyriske opptegnelser som registrerer sannsynlige beslektninger i området rundt cirka [[1150]]. Begrepet er generelt akseptert å være en beslektet av det bibelske navnet «Peleshet»

Noen andre termer som i løpet av historien har blitt brukt for å referere til hele, eller deler av, dette landet inkluderer [[Kanaan]], Israels land (Eretz Yisrael eller Ha'aretz) det lovede land, [[Stor-Syria]], Det hellige land, Iudaea-provinsen, [[Kongeriket Jerusalem]], Sion, det sørlige Syria, eller Sør-Levanten. I løpet av [[bronsealderen]] ble det opprettet uavhengige kanaaneiske [[bystat]]er i området, og de ble påvirket av de omkring-liggende sivilisasjonene i [[det gamle Egypt]], [[Mesopotamia]], [[Fønikia]], det minoiske [[Kreta]] og [[Syria]].

I løpet av [[jernalderen]] etablerte israelittene to beslektede områder: Israel og Juda. Kongeriket Israel dukket opp som en viktig lokal makt på [[1000-tallet]] før området falt under det ny-assyriske riket i år [[722]]. Israels sørlige nabo, kongeriket Juda, dukket opp på [[800-tallet]] eller [[900-tallet]] f.Kr. Men ett opprør mellom det babylonske riket, førte til områdets ødeleggelse i år 586 før Kristus.

Ifølge Bibelen kulminerte en krig mot [[Egypt]] i år 586, at [[Jerusalem]] ble ødelagt av den babylonske kongen [[Nebukadnesar II]]. [[Overklasse]]n i [[kongeriket Juda]] ble deportert til [[Babylon]]. På [[330-tallet]] før Kristus erobret den makedonske herskeren [[Alexander den store]] hele denne regionen, og området skiftet hender flere ganger under alle de påfølgende konfliktene. Området falt til slutt under [[Selevkideriket]] mellom 219 og 200 før Kristus. I år 116 f.Kr. resulterte en seleukidisk [[borgerkrig]] til uavhengigheten for visse regioner, inkludert det [[hasmoneisk]]e fyrstedømmet i Judea-fjellene.

Fra 110 før Kristus utvidet hasmoneerne sin [[autoritet]] over store deler av Palestina, og skapte en jødisk-samaritansk-idumaisk-ituraisk-galileisk [[allianse]]. Mellom år 73 og 63 før Kristus utvidet den romerske republikken sin innflytelse til regionen, under den tredje mitridatiske krigen. Rundt år 40 f.Kr. erobret parthierne Palestina, avsatte den romerske allierte Hyrcanus II og installerte en [[marionett]]-hersker fra Hasmonean-linjen kjent som Antigonus II. Men tre år senere trakk parthierne seg ut av Palestina. I år 70 e.Kr. ble Jerusalem plyndret av Titus, noe som resulterte i at byens kristne og jøder ble spredt til Yavne og [[Pella]]. I år 132 e.Kr. sluttet Hadrian seg til provinsen Iudaea med Galilea og Paralia, noe som grunnla den nye provinsen Syria-Palaestina, og Jerusalem ble omdøpt til "Aelia Capitolina"

Mellom år 259 og 272 falt regionen under styret til Odaenathus, som konge av Palmyrene-riket. Etter seieren til den kristne keiseren Konstantin under borgerkrigene i [[Tetrarkiet]] begynte kristningen av hele [[Romerriket]] og byggingen av [[kirke]]r og andre helligdommer. Palestina ble et sentrum for kristendommen, og tiltrakk seg mange munker og religiøse lærde. Men alle samaritan-opprørene i denne perioden, forårsaket nesten deres utryddelse. I år 614 ble Palestina annektert av et annet persisk dynasti, sassanidene, frem til området kom tilbake under bysantinsk kontroll i år 628 e.Kr.

Palestina ble erobret av det islamske kalifatet, i 634 e.Kr. I år 636 markerte Slaget ved Jarmuk, under den muslimske erobringen av Levanten, begynnelsen på muslimsk [[hegemoni]] over hele regionen. Området ble kjent som [[Jund Filastin]], i provinsen Bilâd al-Shâm (Stor-Syria). Men i år [[661]], etter attentatet på Ali, ble [[Muawiyah ibn Abi Sufyan]] innsatt som ny [[kalif]] i den islamske verden - etter å ha blitt kronet i Jerusalem. [[Klippedomen]], ferdigstilt i [[691]], var verdens første store verk innen islamsk arkitektur. Flertallet av befolkningen var kristen, og skulle forbli det frem til erobringen av [[Saladin]] i [[1187]]. Men den muslimske erobringen hadde tilsynelatende liten innvirkning på sosiale eller administrative kontinuiteter i flere tiår. Ordet [[araber]] på den tiden refererte hovedsakelig til beduinske [[nomade]]r, selv om arabisk bosetting var attestert i Judeas høyland og i nærheten av Jerusalem på 500-tallet, og noen av disse stammene hadde konvertert til [[kristendommen]]. Lokalbefolkningen drev hovedsakelig med [[jordbruk]].

Umayyadene, som hadde ansporet til en sterk økonomisk gjenoppblomstring i området, ble erstattet av [[abbasidene]] i år 750. [[Ramla]] ble det nye administrative senteret i de følgende århundrene. Fra [[878]] ble Palestina kontrollert fra Egypt, av semi-autonome herskere i nesten et [[århundre]]. Men ble imidlertid preget av forfølgelse av kristne, etter hvert som trusselen fra Bysants vokste. Fatimidene, med en overveiende berber-hær, erobret regionen i [[970]]. En dato som også markerer begynnelsen på en periode med uopphørlig krigføring mellom tallrike fiender, Mellom år [[1071]] og [[1073]] ble Palestina lagt under det store [[Seldsjukkriket]], bare for å bli gjenerobret av [[fatimidene]] i [[1098]].

Fatimidene mistet igjen regionen, til [[korsfarer]]ne opprettet kongeriket Jerusalem (mellom [[1099]] og [[1291]]). Deres kontroll over Jerusalem, og det meste av Palestina, varte nesten et helt århundre, frem til nederlaget mot [[Saladin]] og hans styrker i år 1187. Deretter ble det meste av Palestina kontrollert av [[Ajjubidedynastiet]], bortsett fra årene 1229–1244, da Jerusalem og andre områder ble gjenerobret av Det andre kongeriket Jerusalem, som da ble kontrollert fra [[Akko]] (1191–1291). Til tross for senere korstog var ikke frankerne lenger noen betydelig makt i regionen. [[Det fjerde korstoget]], som ikke nådde Palestina, førte direkte til det [[bysantinsk]]e rikets tilbakegang. Dette reduserte dramatisk kristen innflytelse i hele regionen.

[[Mamelukksultanatet]] ble opprettet i Egypt som et indirekte resultat av det syvende korstoget. [[Det mongolske riket]] nådde Palestina for første gang i [[1260]], og begynte med de mongolske angrepene inn i Palestina under den [[Nestorianisme]]-kristne [[general]] Kitbuqa. Dette nådde et høydepunkt under [[Slaget ved Ayn Jalut]], hvor de ble presset tilbake av mamelukkene. I [[1486]] brøt det ut fiendtligheter mellom mamelukkene og [[det osmanske rike]]t. Ottomanerne erobret hele Palestina i [[1516]]. På [[1500-tallet]] og [[1600-tallet]] styrte en tett allianse av tre lokale [[dynasti]]er, Ridwan-klanen i Gaza, Turabayene fra al-Lajjun, og Farrukh-stammen fra Nablus, Palestina. På [[1700-tallet]] styrte Zaydani-klanen under ledelse av Zahir al-Umar store deler av Palestina autonomt, inntil ottomanerne var i stand til å beseire dem i [[1775]] og [[1776]].

Zahir hadde gjort havnebyen Acre til en stor regional makt, delvis drevet av monopoliseringen på handelen med [[bomull]] og [[olivenolje]] fra Palestina til Europa. Acres regionale dominans ble ytterligere hevet under Zahirs etterfølger Ahmad Pasha al-Jazzar, men dette gikk på bekostning av [[Damaskus]]. Senere havnet området under egyptisk styre, som ble utfordret i [[1834]] av et landsomfattende folkeopprør mot blant annet [[verneplikt]] og andre tiltak som ble ansett som alt for påtrengende av lokalbefolkningen. I [[1840]] grep [[Storbritannia]] inn, og ga tilbake kontrollen over [[Levanten]] til ottomanerne. Fra [[1860-tallet]] gjennomgikk Palestina en [[akselerasjon]] innenfor sosioøkonomiske utvikling. Fra [[1880]] begynte en storstilt jødisk [[immigrasjon]] for alvor, nesten utelukkende fra [[Europa]]. Det førte også til en gjenopplivning av det [[hebraisk]]e [[språk]]et og [[kultur]]en i området.

Britene startet [[Kampene i Sinai og Palestina]] i [[1915]]. Verdenskrigen nådde det sørlige Palestina i [[1917]], og fortsatte mot Gaza og rundt Jerusalem samme år. Britene sikret Jerusalem i [[desember]] 1917. Britene ble formelt tildelt [[mandat]] til å kontrollere regionen i 1922. De ikke-jødiske palestinerne forsøkte å gjøre [[opprør]] i både [[1920]], i [[1929]] og igjen i [[1936]]. I [[1947]], etter [[andre verdenskrig]] og [[Holocaust]], kunngjorde den britiske regjeringen at de ønsket å avslutte hele mandatet.

[[FNs generalforsamling]] vedtok i [[november]] 1947 [[FNs delingsplan for Palestina]] om anbefalte deling i en [[arabisk]] stat, og en jødisk stat. Den jødiske ledelsen i området godtok forslaget, men den arabiske høyere komité avviste forslaget. En [[borgerkrig]] i området begynte umiddelbart etter resolusjonens vedtak. [[Israel]] som en egen nasjon ble erklært i [[mai]] [[1948]].