Redigerer Otto III av Det tysk-romerske rike (avsnitt)

==Barnekongen==

===Henrik IIs regjeringstid===
[[Fil:Henry II, Duke of Bavaria.jpg|thumb|right|Henrik II, hertug av Bayern, fungerte som Otto IIIs regent fra 983 til 984. Etter et mislykket opprør for å overta tronen måtte han la Otto IIIs mor Theophania overta som regent.]]

Otto IIIs fetter Henrik II, hertug av Bayern, hadde blitt avsatt som hertug av Otto II i 976 etter at han hadde mislyktes i et opprør og var blitt fengslet i [[Utrecht]]. Etter Otto IIs død ble Henrik løslatt fra fengselet. Som Otto IIIs nærmeste mannlige slektning i det ottonianske dynastiet hevdet Henrik II regentretten over sin nyfødte fetter<ref>Comyn, s. 121</ref>. Warin, erkebiskopen av Köln, ga Henrik regentskapet uten særlig motstand. Bare Otto IIIs mor, Theophania, protesterte sammen med Ottos bestemor, keiserinne Adelaide av Italia, og hans tante, [[Matilda, abbedisse av Quedlinburg|abbedisse Matilda av Quedlinburg]]. Adelaide og Matilda var imidlertid i Italia og ute av stand til å fremme sine interesser.

Som regent tok Henrik II mindre hensyn til formynderskapet for sin nyfødte fetter og mer hensyn til å posisjonere seg selv for tronen. Mot slutten av 984 prøvde Henrik å alliere seg med innflytelsesrike personer i det ottonianske miljøet, blant dem sin fetter kong [[Lothar av Frankrike]]. I bytte for støtte til Henrik II som konge av Tyskland, skulle Lothar overta provinsen [[Lotharingia]]<ref name="Duckett107">Duckett, s. 107</ref>. De to ble også enige om å slå sine armeer sammen 1. februar 985 for å ta byen [[Breisach]], men i siste øyeblikk sviktet motet hos Henrik. Lothar fortsatte likevel kampene i tyske landområder og lyktes i å innta [[Verdun]] i mars 985<ref>Duckett, s. 107-108</ref>.

Henrik tok med seg den unge Otto III til hertugen av Sachsen. Her inviterte han adelen i landet til feiring palmesøndag 985 og drev en åpenlys kampanje for selv å overta den tyske tronen uten å få støtte fra særlig mange. Blant dem som støttet ham var hertug [[Mieszko I av Polen]] og hertug Boleslaus II av Böhmen<ref name="Duckett107" />. Han fikk også støtte av erkebiskop Egbert i [[Trier]], erkebiskop Gisilher i [[Magdeburg]] og biskop Dietrich I i [[Metz]]<ref name="Duckett107" />.

Opposisjonen mot Henrik samlet seg i [[Quedlinburg]] i Sachsen for å konspirere. Da Henrik fikk rede på dette gikk han med sin arme mot Quedlinburg for å knuse motstanden. Han sendte biskop Folcmar av [[Utrecht]] i forveien for å prøve å forhandle fram en avtale, men opposisjonen med hertug Bernhard I av Sachsen i spissen, nektet å sverge troskap mot andre enn Otto III. Henrik måtte love å avholde fredsforhandlinger. Han dro senere mot Bayern, men hertug Henrik III av Bayern – som var innsatt av Otto II – nektet å anerkjenne Henrik II og sverget sin lojalitet til Otto III.

Etter nokså blandet suksess i Sachsen og Bayern var Henrik avhengig av å få støtte i hertugdømmet [[Franken]], som var direkte underlagt den tyske kronen. De frankiske adelsmenn anført av erkebiskop Willigis av Mainz (Tysklands primas) og hertug Konrad I av Schwaben opprettholdt sin støtte til Otto III<ref>Comyn, s 121</ref>. I frykt for regelrett borgerkrig måtte Henrik II overlate regentskapet for Otto III til hans mor Theophania og hans bestemor Adelaide  den 29. juni 985<ref name="Duckett107" />. Til gjengjeld fikk Henrik II tilbake tittelen hertug av Bayern mens Henrik III som hadde å ble hertug av [[Kärnten]]<ref name="Duckett108">Duckett, s. 108</ref>.

===Theophanias regenttid===
[[Fil:Theophanu.jpg|thumb|left|Otto IIIs mor Theophania var hans regent fra 984 til hun døde i 991.]]

Theophanias regentperiode fra 984 til hennes død i 991 ble i stor grad spart for interne stridigheter. Hun kjempet gjennom å reetablere bispedømmet [[Merseburg]] som hennes mann Otto II hadde lagt inn under erkebispedømmet [[Magdeburg]] i 981. Theophania beholdt også Otto IIs prester, grev [[Bernward av Hildesheim]] og erkebiskop Willigis av Mainz. Selv om Theophania selv var regentem, så hadde Willigis stor frihet til å administrere riket. En av imperiets største prestasjoner var at regenten lyktes i å opprettholde tysk overhøyhet over [[Böhmen]].  [[Boleslaus II, hertug av Böhmen]], ble tvunget til å godta Otto IIIs overhøyhet.<ref>Duckett, s 108</ref>

I 986 feiret den fem år gamle Otto III påske i Quedlinburg. De fire store tyske hertugene (Henrik II av Bayern, Conrad I av Schwaben, Henry III av Kärnten, og Bernard I av Sachsen) ga sin hyllest til barnekongen. Størst betydning hadde Henrik IIs hyldest sett på bakgrunn av hans mislykte opprør to år tidligere. Året etter, da Otto fylte seks år startet hans utdanning under [[Bernward av Hildesheim]] og [[Gerbert d'Aurillac]].

I Theophanias regentstid brøt den store Gandersheim-konflikten ut. Den dreide seg om kontrollen med Gandersheim-klosteret og dets eiendommer. Både erkebiskopen av Mainz og biskopen av Hildesheim hevdet myndighet over klosteret, herunder også myndighet til å salve klosterets nonner. Konflikten begynte i 989 da Otto IIIs eldre søster Sophia ble [[nonne]] i Gandersheim-klosteret. Sophia nektet å godta å være underlagt biskopen av Hildesheim, men ønsket i stedet å bli ledet direkte fra erkebiskopen av Mainz. Konflikten eskalerte til den ble brakt inn for det kongelige hoff med Otto III og Theophania. Den kongelige inngripen lettet spenninger mellom partene ved å tillate at begge biskopene kunne salve Sophie, mens salving av de andre nonnene i klosteret ville bli overlatt til biskopen av Hildesheim alene.

I 989 foretok Theophania og Otto en kongelig ekspedisjon til Italia for å besøke graven til Otto II i Roma. Etter å ha krysset Alpene og nådd [[Pavia]] i Nord-Italia, fikk keiserinnen sin mangeårige fortrolige Johannes Philagathos utnevnt som erkebiskop av Piacenza. Etter et år i Italia, dro det kongelige hoff tilbake til Tyskland hvor Theophania døde i [[Nijmegen]] den 15. juni 991 i en alder av 31 år. Hun ble gravlagt i kirken St. Pantaleon i [[Köln]].

Fordi Otto III ennå var et barn (han var bare elleve år da moren døde), ble hans bestemor, keiserinne [[Adelaide av Italia]] utnevnt til hans regent sammen med erkebiskop Willigis av Mainz fram til Otto ble gammel nok til å regjere på egen hånd i 994<ref name="Comyns122">Comyn, s. 122</ref>.

===Den uavhengige regenten===
Etter hvert som Otto III ble eldre avtok bestemorens myndighet gradvis inntil 994 da Otto III hadde nådd en alder av 14 år. Ved en forsamling i [[Solingen]] i september 994, ble det bestemt at Otto III kunne regjere alene. Når nå barnebarnet ikke lenger hadde behov for en regent trakk Adelaide seg tilbake til et nonnekloster hun selv hadde grunnlagt i Selz i [[Alsace]]. Selv om hun aldri selv ble nonne tilbrakte hun resten av sine dager der i kirkens tjeneste. Ettersom Otto III fortsatt var ugift, fulgte hans eldre søster Sophia ham fra 995 til 997 og fungerte som hans gemalinne.

En av Ottos første handlinger som uavhengig hersker var å utnevne [[Heribert av Köln]] som sin [[kansler]] over hele Italia, en stilling han skulle inneha til Ottos død i 1002. Sommeren 995 sendte Otto erkebiskopen av Piacenza, Johannes Philagathos, til [[Konstantinopel]] som sin representant for å arrangere et ekteskap mellom seg selv og den bysantinske prinsesse [[Zoe]].

=== Krig mot slaverne ===
[[Fil:Nordmark 1000.PNG |thumb|300px|[[Nordmark (Tyskland)|Nordmark]] (markert med rød) og [[Billungmarken]] måtte oppgis av imperiet etter den store slaviske oppstanden i 983.]]

[[Lutici-føderasjonen]] av de vestslaviske polaberne (polabiske slavere) hadde forholdt seg rolig i de første årene av Otto IIIs regjeringstid - selv under Henrik IIs mislykkede opprør. I 983, etter Otto IIs nederlag i slaget ved Stilo, gjorde slaverne opprør mot imperiets kontroll og tvang imperiet til å forlate sine territorier øst for Elba, i [[Nordmark (Tyskland)|Nordmark]] og Billungmarken<ref>Reuter, Timothy, ''The New Cambridge Medieval History, Vol.  III: c. 900-c. 1024'', Cambridge University Press, 2000, s 256</ref> Da kristningsprosessen stanset forlot slaverne riket i fred, og da Henrik IIs opprør var slått ned, innledet Theophania fra 986 flere forsøk på å gjenerobre de tapte østlige områdene. Selv om Otto bare var seks år på denne tiden deltok han personlig i kampene. Under ekspedisjonen mot slaverne i 986 ble Otto hyllet av hertug Mieszko I av Polen, som støttet imperiet militært og også ga den unge Otto en kamel i gave<ref name="Duckett108" />. Selv om Lutici-føderasjonen forholdt seg rolig i 987 ble de likevel fulgt med oppmerksomhet.

I september 991 - da Otto III var elleve år - inntok slaviske krigere byen [[Brandenburg]] I 992 ble Otto tvunget til å gå til kamp mot disse inntrengerne og en invasjon av [[viking]]er. Han led et knusende nederlag i denne krigen<ref name="Duckett109">Duckett, s. 109</ref>. Året etter ble Tyskland rammet av hungersnød og pest. I 994 og 995 fortsatte Otto sin kamp mot de nordlige slavere og vikingene, men uten særlig suksess<ref name="Duckett109" />. Han klarte imidlertid å gjenerobre Brandenburg i 993, og i 995 kuet han de slaviske [[obotrittere|obotritterne]]<ref name="Duckett109" />.

Høsten 995 gikk Otto igjen mot Lutici-slaverne, denne gangen hjulpet av den polske hertug Bolesław I Chrobry<ref name="Reuter257">Reuter, s. 257</ref>. Så, i 997, måtte han forsvare seg mot et nytt Lutici-angrep, denne gang på [[Arneburg]] ved Elben hvor de klarte å slå tilbake slaverne<ref name="Reuter257" />