Redigerer Oslodialekt (avsnitt)

==Historie==
Oslodialekt har siden 1800-tallet vært sterkt assosiert med [[Østkant og vestkant i Oslo|østkanten]] og arbeiderstrøkene ellers i byen, men har i lang tid vært i sterk tilbakegang også på østkanten og er omtrent utdødd i sin tradisjonelle rene form. I dialektkontinuumet på Østlandet står dialekten nær tradisjonelle dialektale talemål i områdene rundt Oslo. Oslodialekt har i mange hundre år eksistert side om side med det danske, «dannede» talemålet til over- og middelklassen, og har altså ikke vært det eneste talemålet i byen, bare det eneste stedsegne, dialektale talemålet. Oslodialekt er i tillegg til å være dialekt også en [[sosiolekt]], siden det utelukkende har vært brukt av de lavere sosiale lagene i byen. Med industrialiseringen i Oslo på 1800-tallet kom oslodialekten til å bli en «arbeidersosiolekt» i stor grad. I større grad enn andre norske dialekter har oslodialekt blitt oppfattet, og blir det fremdeles, som et talemål med lav prestisje og typisk for arbeiderklassen. Personer som har tatt utdannelse og avansert klassemessig har nærmest uten unntak lagt av seg dette talemålet.

Oslodialekten har artikkel foran navn, f.eks. «a'Kari» og «n'Per». En annen forskjell mellom oslodialekten og standard østnorsk, er at oslodialekten gjerne har trykk på første stavelse. F.eks. uttales [[banan]] på oslodialekten som /''''bɑn:'''ɑn/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, heter /bɑ''''nɑ:n'''/. Fabrikk uttales på oslodialekten som /''''fabb'''rikk/, telefon som /''''telle'''fon/ og medisin som /''''meddi'''sin/. Tilsvarende gjelder navnet [[Emil]], som på oslodialekten uttales /'''ɛ'''mɪl/, mens det på standard østnorsk, som på dansk, uttales /ɛmi:l/.

Oslodialekt har vært i tilbakegang siden slutten av det [[20. århundre]]. Økt utdannelsesnivå, mer bruk av massemedier og større sosial mobilitet bidrar til at standard østnorsk, som oppfattes som et prestisjespråk, i stadig større grad fortrenger lokale dia- og sosiolekter på østlandet.<ref name="Leitre" /> Dette har rammet oslodialekt særlig hardt, på grunn av dialektens lave sosiale prestisje. Blant store befolkningsgrupper i [[Østkant og vestkant i Oslo|Oslo vest]] og østlandet ellers er dialekten tradisjonelt sterkt uglesett (sett på som «stygg» og «udannet») og oppfattes som sosial markør for tilhørighet til arbeiderklassen.

Utviklingen etter 1970-tallet har innebåret at oslodialekten har dødd nesten helt ut i sin tradisjonelle form, og i den grad dialekten brukes i dag har den vanligvis sterke elementer av standard østnorsk, eller er kanskje heller standard østnorsk med visse spor av oslodialekten. Særlig etter at de gamle arbeiderstrøkene ble sanert i etterkrigstiden begynte dialekten å forsvinne fra bybildet. Oslodialekten eller «arbeidersosiolekten» fikk et kortvarig oppsving i enkelte miljøer gjennom fremveksten av [[Arbeidernes kommunistparti|AKP(m-l)]] fra rundt 1970, som et uttrykk for «[[sjølproletarisering]]». Dette var et forsøk på å trosse den lave sosiale prestisjen til dette talemålet, og særlig [[Tron Øgrim]]s språkbruk («øgrimsk») ble kjent.

I norsk film med handling fra Oslo øst og i revyer i hovedstaden fra 1950-tallet til rundt 1970 ser man fortsatt Oslo-dialekten, ofte noe utvannet, brukt. Bl.a. brukte [[Arve Opsahl]] og [[Aud Schønemann]] et talemål som lå ganske nær oslodialekt på scene og film. Dette ser man bl.a. i filmene om ''[[Olsenbanden]]'', med bl.a. karakteristisk markert trykk på første stavelse og artikkelen ''a'' (hun). Oslodialekten har også blitt [[parodi]]ert i ulike sammenhenger, bl.a. av [[Harald Eia]] gjennom figuren «[[Oslolosen]]» som snakker en gjennomført oslodialekt.

Selv om oslodialekten som egen dialekt er nærmest utdødd, har visse elementer fra denne dialekten overlevd i talespråket i Oslo, dvs. i standard østnorsk, og blitt tatt opp i språket uavhengig av sosial klasse. Eksempler er oslodialektens tendens til sammentrekning av ord (''ha'ke'', ''vi'ke'', for ''har ikke'' og ''vil ikke''). Når Oslofolk snakker fort i dagligdagse situasjoner, med mindre omstendelig [[diksjon]], kan særlig slike elementer av oslodialekten bli synlige. Dette regnes imidlertid normalt som et mer uformelt språk. Ofte snakker folk med en klarere diksjon og med mindre spor av oslodialekt i mer formelle situasjoner. Talespråket i Oslo i dag er i hovedsak standard østnorsk med varierende grad av påvirkning fra oslodialekten, fra klart synlige trekk til bare svake trekk om noen.