Redigerer Orknøyene (avsnitt)

== Historie ==
=== Førhistorisk tid ===
[[Fil:Orkney Skara Brae.jpg|thumb|Utgravning av fortidsminnet Skara Brae]]
[[Fil:Orkney 1.jpg|thumb|Steinsetningen Ring of Brodgar på Mainland, Orknøyene]]
Det finnes spor etter menneskelig aktivitet på Orknøyene tilbake til år 3100 f.Kr. Det viktigste funnet er den førhistoriske bosetningen [[Skara Brae]], som etter en kraftig [[storm]] i [[1850]] kom frem i dagen etter å ha vært begravd under [[sanddyne]]ne i [[Bay of Skaill]] på vestkysten av øya Mainland. I [[1924]] kom flere rester av steinhus for dagen etter tilsvarende uvær. Arkeologiske utgravninger ble foretatt mellom [[1928]] og [[1930]] av [[Vere Gordon Childe]]. Skara Brae ble tatt opp på [[FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur|UNESCOs]] [[verdensarven|verdensarvliste]] i [[1999]] og er en av Skottlands fire verdensarvoppføringer.

[[Ring of Brodgar]] (også Brogar) er en førhistorisk [[steinsetning]]. Den ligger også på øya Mainland. Steinsirkelen ligger på et eid mellom innsjøene [[Loch of Stenness|Stenness]] og [[Loch of Harray|Harray]]. Sentrum av sirkelen har aldri blitt utgravd av [[arkeolog]]er og er ikke datert. Noen antar at den kan være reist rundt år 2500 f.Kr., mange år før Stonehenge og andre førhistoriske monumenter på De britiske øyer og i [[Europa]] ellers.

=== Piktere og romere ===
De tidligste innbyggerne var [[piktere]], og det finnes rester etter flere av deres underjordiske hus, ''weems'', gravhauger, runde tårn (''[[Broch (rundhus)|brochs]]''), steinsirkler og [[obelisk]]er. Blant bevarte gjenstander finnes møllesteiner, beinkammer og enkel keramikk.

[[Romerriket|Romerne]] var kjent med Orknøyene og seilte antagelig rundt øygruppen. De ga øyene navnet ''Orcades''. Det er gjort funn som viser at de handlet med innbyggerne, direkte eller indirekte, men de gjorde ikke noe forsøk på å okkupere øyene.

I henhold til [[Arthur av britene|Arthurlegenden]] kom kong Lot, sir Gareth, sir [[Gaheris]], sir [[Gawaine]] og sir Agravain fra Orknøyene.

Det er sannsynlig at skotter fra [[Dalriada]] etablerte seg på øyene på begynnelsen av det [[6. århundre]]. Deres tid der var kort, og pikterne etablerte seg på nytt. [[Keltere|Keltiske]] misjonærer kom til øyene omkring [[565]] og hadde en viss suksess med misjonen, noe gravinnskrifter viser.

=== Orknøyene blir norske ===
[[Fil:Flateyjarbok Haraldr Halfdan.jpg|thumb|left|Harald Hårfagre annekterte Orknøyene i 875]]
Orknøyene og [[Shetland]] ble befolket av [[Norge|norske]] [[landnåm]]smenn mot slutten av [[8. århundre|700-tallet]] og første halvdel av [[9. århundre|800-tallet]]. På den tiden var det vestlige av Norge i ferd med å bli overbefolket etter datidens målestokk, og tilgangen til ledige naturressurser og dyrkbar jord avtok. Nordmennene som ankom Orknøyene, fortrengte den opprinnelige lokalbefolkningen, [[piktere|pikterne]], og [[norrøn]]t ble talespråket på øyene.

Etter at [[Harald Hårfagre]] hadde samlet Norge til ett rike, var det mange av hans motstandere som rømte landet, og noen av dem slo seg ned på Orknøyene. Herfra drev de plyndringsøkter mot Skottland og Norge. Dette resulterte i at Harald Hårfagre samlet en stor flåte, og rundt år [[875]] tok Harald og hans menn kontroll over øyene og la både Orknøyene og [[Shetland]] inn under den norske kongens [[skattland]]. Begge øygruppene ble så gjort til et jarledømme under [[Ragnvald Mørejarl]]. Harald ga Orknøyene og Shetland (den gang kjent som Hjaltland) til Ragnvald Mørejarl som erstatning for at hans frillesønn Ivar hadde falt i kamp i Skottland. Ragnvald Mørejarl ga øyene videre til sin bror Sigurd Eysteinsson, som gikk under tilnavnet Sigurd den mektige. Han klarte ikke holde øyene, men den yngre broren [[Torf-Einar]] fikk etterhvert kontrollen og etablerte jarledømmet, som også omfattet Shetlandsøyene (tilsammen Nordøyene), og dynastiet som ble ved makten, nesten uavbrutt fram til utpå 1400-tallet.

Harald Hårfagre ble etterfulgt som konge av sønnen [[Eirik Blodøks]], men da hans halvbror [[Håkon I den gode Adalsteinsfostre|Håkon den gode]] kom tilbake til Norge fra [[England]], forsvant oppslutningen om Eirik Blodøks og han flyktet landet. Han fikk Nordimbraland (Northumberland) i len av Kong Adalstein, og bosatte seg i [[York]] (Jorvik), men ble i 941 fordrevet av [[Adalstein av England|Kong Adalsteins]] bror Edmund på grunn av sine plyndingstokter til blant annet [[Irland (øy)|Irland]] og [[Bretagne]]. Eirik Blodøks flyktet til Orknøyene og bodde der til han ble drept i slaget ved Stainmoor, Skottland, i 954. Hans enke, Gunhild Ossursdotter, og hans sønner gikk under tilnavnet [[Eirikssønnene]]. Eirikssønnene under ledelse av [[Harald Gråfell]] utfordret flere ganger kong Håkon den godes makt over Norge fra sin base på Orknøyene. Deres siste forsøk resulterte i nederlaget i [[Slaget ved Fitjar på Stord|slaget ved Fitjar]] ca. år 959, hvor kong Håkons hær seiret, men kongen selv fikk banesår. På sitt dødsleie erklærte Kong Håkon at Harald skulle få hans kongedømme hvis han lovet å være god mot kong Håkons venner og frender. Eirikssønnene fikk slik kongedømmet Norge under seg.

[[Fil:Peter nicolai arbo, olaf tryggvasson king.jpg|thumb|left|Olav Tryggvason kristnet Orknøyene. Maleriet ''Olav Tryggvason kåres til Norges konge'' fra 1860 av [[Peter Nicolai Arbo]]]]
Øyene ble kristnet av kong [[Olav Tryggvason]] i [[995]], da han kom innom Orknøyene på vei fra Irland. Kong Olav sendte bud på [[Sigurd Lodvesson|Sigurd jarl]] og beordret jarlen til å la seg døpe i den kristne tro. Sigurd jarl var motvillig, men ga etter da Kong Olav truet med å drepe hans sønn Hvelp. Øyene fikk en egen biskop på begynnelsen av [[11. århundre|1000-tallet]]. Fra [[1153]] ble bispedømmet for Orknøyene, Kirkjuvåg bispedømme, underlagt den nyopprettede kirkeprovinsen med metropolitansete i [[Nidaros erkebispedømme|Nidaros]] (dagens [[Trondheim]]). Kirkjuvåg bispedømme var underlagt Nidaros frem til [[1472]].

[[Torfinn Sigurdsson Rike|Torfinn]] jarl (død [[1064]]) utvidet Orknøyjarleriket til også å omfatte [[Hebridene]], foruten [[Caithness]] (''Katanes'') og andre, store deler av Skottlands fastland. Orknøyjarlen ble etter denne utvidelsen en jarl både hos den skotske og norske kongen. Torfinn var svigersønn av [[Finn Arnesson]], og gjennom dennes hustru i slekt med [[Olav den hellige]] og [[Harald Hardråde]]. Kong [[Magnus Berrføtt|Magnus Barfot]] avsatte jarlene og innsatte sin egen sønn [[Sigurd Jorsalfare]] som jarl i [[1098]] i forbindelse med hans besøk på øyene.

[[Fil:Kirkwall cathedral.jpg|thumb|St. Magnuskatedralen i Kirkwall]]
Noen år senere døde Magnus Barfot, og hans sønn [[Sigurd Jorsalfare]] reiste hjem til Norge og delte kongeriket med sine to andre brødre, [[Øystein Magnusson|Øystein]] og [[Olav Magnusson]] (også omtalt som ''Magnussønnene''). Jarlene overtok på ny styringen av jarldømmet. [[Ragnvald Orknøyjarl]] ble utnevnt av Sigurd Jorsalfare til jarl over halve Orknøyene i [[1129]]. I [[1137]] startet han byggingen av [[St. Magnuskatedralen]] i Kirkwall, til ære for onkelen [[Magnus Orknøyjarl]] som hadde lidd martyrdøden i [[1115]]. Katedralen i Kirkjuvåg, som Kirkwall het på tiden, var den største domkirken i erkebispedømmet etter [[Nidarosdomen]].

=== Økt skotsk interesse for de norske øyene ===
[[Fil:HakonTheOldAndSkule-Flateyjarbok.jpg|thumb|left|Etter å ha forsvart Hebridene, dør Håkon IV Håkonsson i Kirkwall samme år]] 
Da [[Aleksander III av Skottland|Alexander III av Skottland]] fylte 21 år i [[1262]] og ble myndig, erklærte han sine hensikter om å fortsette politikken overfor de vestlige og nordlige øyene som hans far hadde begynt, men som hadde stoppet opp da faren døde 13 år tidligere. Han sendte et formelt krav til den mektige norske kongen [[Håkon Håkonsson]].

Norge hadde etter tiår med bitter innbyrdes krig oppnådd stabilitet, og var dermed vokst til en betydelig nasjon med europeisk innflytelse og var potensielt en betydelig krigsmakt. Med det som bakgrunn avviste kong Håkon blankt det skotske kravet. Fra norsk side var de ytterste øyene over [[Nordsjøen]] en del av det norske riket. For å sette tyngde bak kravet utlyste den norske kongen [[leidang]] og satte ut med den største flåten som Norge noensinne hadde reist. Håkon seilte rundt vestkysten av Skottland og gikk i land på [[Isle of Arran]] for å starte forhandlinger, med den store hæren i ryggen som pressmiddel.

Alexander III trakk behendig ut alle samtalene mens han tålmodig ventet på at høststormene skulle begynne. Til slutt, etter ørkesløse diplomatiske samtaler, mistet kong Håkon tålmodigheten og besluttet å angripe. Samtidig kom det en forferdelig storm som både ødela flere av skipene hans og forhindret de øvrige i å foreta landgang. [[Slaget ved Largs]] i oktober [[1263]] ble ikke avgjørende, og begge parter mente de hadde seiret, men kong Håkon Håkonssons posisjon var likevel håpløs. Nedslått returnerte han 5. oktober til Orknøyene med en murrende hær, og han døde av [[feber]] der den [[17. desember]] [[1263]]. Hans død forpurret videre norsk ekspansjon i Skottland.

[[Fil:Magnusgirlovene.jpg|thumb|Magnus Lagabøte avstår Hebridene og Man mot at Skottland anerkjenner den norske suvereniteten over Orknøyene og Shetland]]
Kong [[Magnus Lagabøte]] brøt med farens ekspansjonspolitikk. Han innledet fredsforhandlinger med kong [[Aleksander III av Skottland|Alexander III av Skottland]]. Ved freden i [[Perth (Skottland)|Perth]] i [[1266]] oppga kong Magnus de mest fjerntliggende norske besettelsene. Han avga øya [[Man]] i [[Irskesjøen]] og Suderøyene ([[Hebridene]]) til Skottland for 4&nbsp;000 mark sterling og mot en årlig avgift på 100 mark (som skottene snart unnlot å betale). Som motytelser for de norske innrømmelsene ble det norske herredømmet over Orknøyene og Hjaltland ([[Shetland]]) anerkjent av Skottland.

Grunnen til at Magnus ville ha fred med Skottland, var at den norske handelen med England led tungt. Med den nye handelstraktaten med England av [[1223]] krevde engelskmennene at Norge sluttet fred med Skottland. I [[1269]] ble avtalen utvidet til gjensidig frihandel.

=== Kirkestriden ===
I [[middelalderen]] hadde erkebiskopen av [[Hamburg]] og [[York erkebispedømme|erkebiskopen av York]] en strid med de norske biskopene om den kirkelige jurisdiksjonen på øyene. Den første norske biskopen var [[William av Orknøyene|William den gamle]], som ble bispeviet i [[1102]]. Bispesetet hadde blitt opprettet i [[1055]]. De fortsatte den norske tradisjonen fram til [[1558]], og deretter hadde øyene en [[den anglikanske kirke|anglikansk]] biskop til [[1580]]. I [[1606]] ble det igjen innsatt en biskop, og fra [[1638]] til [[1660]] var bispesetet igjen ubesatt. Det ble avskaffet først i [[1697]].

=== Pantsettelse av øyene til Skottland ===
[[Fil:Christian 1 of Denmark.jpg|thumb|Kong Christian I pantsatte øyene som betaling av medgift]]
I [[1348]] ble Norge sterkt svekket på grunn av [[svartedauden]], og i [[1397]] ble Norge en del av [[Kalmarunionen]]. Etter hvert kom Norge under dansk overherredømme. Danskekongen [[Christian I av Danmark og Norge|Christian I]] var i pengenød, og da hans datter Margaret i [[1468]] ble forlovet med [[Jakob III av Skottland]], ble han nødt til å pantsette Orknøyene og Shetland som betaling av [[medgift]]. Ettersom pantet aldri ble løst ut, har øyene siden tilhørt Skottland.

I [[1471]] fikk [[William, jarl av Orknøyene]], slottet og eiendommer i [[Ravenscraig]] i [[Fife]], mens Orknøyene ble annektert av den skotske kronen den [[20. februar]] [[1472]].

I [[1564]] ble [[Robert Stewart]], sønn av [[Jakob V av Skottland|Jakob V]], [[sheriff]] av Orknøyene og Shetlandsøyene. I [[1581]] ble han jarl av Orknøyene, og ti år senere tok hans sønn over. Men i [[1615]] ble øyene igjen lagt direkte under kronen.

I [[1650]] ble [[James Graham, 5. jarl og 1. marki av Montrose|Montroses]] ekspedisjon, som førte til hans fengsling og død, samlet på øyene. Under [[Protektoratet]] ble øyene besøkt av en avdeling av [[Oliver Cromwell|Cromwells]] styrker, som innførte nye jordbruks- og industrimetoder.

I [[1707]] ble øyene gitt til jarlen av [[Greenock Morton FC|Morton]] som sikkerhet for et lån. De kunne løses ut mot 30&nbsp;000&nbsp;pund, samt en årlig rente på 500 pund. Jarlen solgte sine eiendommer til [[Lawrence Dundas]] i [[1766]].

Selv om norsk lov etter en tid ble erstattet med skotsk, mistet ikke innbyggerne opparbeidete rettigheter til sine egne eiendommer. Som et resultat av dette er fortsatt mange eiendommer omfattet av [[odelsrett]] som var fullstendig ukjent på det skotske fastlandet.

=== Royal Navy ===
Under [[første verdenskrig|første]] og [[andre verdenskrig]] hadde [[Royal Navy]] en stor flåtebase ved [[Scapa Flow]]. Den ble nedlagt i [[1956]].

=== Tysk senking av egen flåte etter første verdenskrig ===
[[Fil:SMS Seydlitz after Jutland.jpg|thumb|[[SMS Seydlitz|SMS «Seydlitz»]] og 50 andre skip ble senket i Scapa Flow av tyskerne selv]]

Royal Navy (''The Grand Fleet'') hadde base i Scapa Flow fra 1914. Herfra seilte flåten til [[Jyllandsslaget]] i [[1916]].

Som følge av det tyske nederlaget i første verdenskrig ble [[den tyske keiserlige flåte]] holdt tilbake i Scapa Flow i påvente av utfallet av [[versaillestraktaten|fredsforhandlingene i Versailles]]. Skipene kom til Scapa Flow i november 1918 og ble en attraksjon for øybeboerne. 21. juni 1919 ga den tyske admiralen [[Ludwig von Reuter]] ordre om å senke alle skipene for å forhindre at skipene skulle komme på britiske hender som en del av fredsavtalen. 53 skip ble senket og ni sjømenn mistet livet, de siste omkomne i første verdenskrig. Av de 53 skipene var det 10 [[slagskip]] (ett ble kjørt på grunn og ikke senket), 5 [[slagkrysser]]e, 4 [[krysser]]e (4 ble kjørt på grunn og ikke senket) og 34 [[torpedobåt]] [[jager]]e (12 ble kjørt på grunn og 4 forble flytende).

En del av  de tyske skipene er hevet, men det ligger fortsatt mange skipsvrak der som et populært mål for sportsdykkere.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:HMS Royal Oak (08).jpg|thumb|Det britiske slagskipet [[HMS «Royal Oak» (1914)|HMS «Royal Oak»]] som ble senket av en tysk ubåt en måned inn i andre verdenskrig]]
Marinebasen i Scapa Flow ble utsatt for både [[undervannsbåt|ubåt]]-angrep og luftangrep fra [[Luftwaffe (Wehrmacht)|Luftwaffe]]. Før krigens start ble det gjort lite for å bygge forsvarsanlegg, ettersom man regnet med at det sterke tidevannet og vanskelige undervannsforhold var tilstrekkelige vern. En måned inn i [[andre verdenskrig]], [[14. oktober]] [[1939]], ble [[Royal Navy]]s [[slagskip]] [[HMS «Royal Oak» (1914)|HMS «Royal Oak»]] torpedert og senket av den tyske [[undervannsbåt]]en [[«U 47»]] i havnebassenget i Scapa Flow. 833 sjøfolk gikk ned med skipet. Som et resultat av dette bestemte britene seg for å bygge igjen ett av sundene inn til Scapa Flow. Disse barrierene er i dag kjent som [[Churchill Barriers]], og på det meste var det 1700 menn som holdt på med byggingen, 1200 av disse var [[Italia|italienske]] krigsfanger. Krigsfangene protesterte mot å bli satt til slikt arbeid, og hevdet dette stred med [[Genèvekonvensjonene|Genèvekonvensjonen]], som forbyr makter som holder krigsfanger, å bruke disse til krigsrelatert arbeid. Britene mente at barrieren ikke var krigsrelatert, men et tiltak for å bedre transporten mellom øyene, ved at man fikk vei mellom øyene og slapp å bruke båt. De italienske krigsfangene bygde et kapell like ved sjøkanten, [[Italian Chapel]], som i dag er en turistattraksjon.