Redigerer Opprinnelsen til kongedømmet Alba (avsnitt)

==Opprinnelige paradigmer ==
===Middelalderversjonen ===
[[Folkevandringstiden|Folkevandring]] er den modellen som [[middelalderen]]s skotter pekte på for å forklare sitt eget opphav. I denne modellen blir skottene portrettert som et mytologisk folkeslag som dro fra [[Egypt]] via [[Irland (øy)|Irland]] til Skottland, og utryddet alle sine fiender på vegen. Skottenes legitimitet til Skottland er avledet av erobring og renheten i deres etniske og kongelige bakgrunn. Denne skotske tradisjonen var influert av [[Geoffrey av Monmouth]], ''[[Lebor Gabála Érenn]]'' og ''[[Historia Brittonum]]''. Til sist kan en slik konseptgjøring av fortiden ses som avledet fra [[Publius Vergilius Maro|Vergil]]s ''[[Æneiden|Aeneiden]]'' og ''[[Bibelen]]'', men var like mye en organisk og original opprinnelsesmyte som skottene skapte selv.

I verket ''[[Cathróe av Metz|Livet til Sankt Cathróe av Metz]]'' har den [[hagiografi]]ske forfatteren listet opp den mytologiske opprinnelsen til helgenens gæliske folk. Hagiograferen har fortalt at de kom til nabolaget til ''Cruachan Feli'' – det vil si fjellene på Irland. Videre at gælerne erobret Irland i en rekke slag mot ''pictanes'' (= ''[[piktere|pikterne]]''). De fulgte opp sine erobringer ved å invadere [[Romersk Britannia|Britannia]], erobret [[Iona]] før de erobret byene ''Rigmonath'' (=''Cennrigmonaid''; det vil si nåværende [[St. Andrews]]) og ''Bellathor'' (=''Cinnbelathoir''; et uidentifisert skotsk-piktisk [[borg]]). Deretter har deres hærfører, en [[sparta]]ner ved navn ''Nel'' (=''Niall'') gitt navn til landet og folket etter sin egyptiske kone [[Scota]]. Fortellingen i ''Livet til Sankt Cathróe av Metz'' er særdeles viktig ettersom den kan dateres tilbake til ca. år [[980]], en meget tidlig dato og har i tillegg skotske kilder. Faktisk er helgenen selv skotsk og av kongelig blod. I henhold til denne fortellingen var han utdannet i [[Armagh]] før han returnerte til Britannia og gikk i tjeneste hos kong Causantín II mac Áeda ([[Konstantin II av Skottland]]). Kongen ga Cathróe tilgang til hoffet til den [[kumbrisk|kubrianske]] kong [[Domnall I av Strathclyde]], og derfra dro han videre til det [[Danmark|danskdominerte]] [[England]] og endelig til kontinentet.<ref>Dumville: «St Cathróe of Metz», sidene 172-6; tekstoversettlese av A.O. Anderson: ''Early Sources'', vol. i, sidene 431-443</ref>

[[Fil:Scotland grevskap.jpg|thumb|230 px|right|Kart over Comital og andre grevskap i middelalderens Skottland, ca. år 1230.]]Middelalderens skotske genealogier sporer skottenes opprinnelse tilbake til Fergus Mór mac Eirc, også kalt for [[Fergus I av Dalriada|Fergus I av Dalriada den store]], den legendariske grunnleggeren av [[Dalriada|Dál Riata]]. Verket ''[[Míniugud Senchasa Fher nAlba]]'' inneholder også myten om Fergus. Dette er eldre dokument som kanskje kan dateres tilbake til [[7. århundre|600-tallet]], men har blitt tungt interpolert med senere tekster, sannsynligvis også de mytologiske delene. Blant de mange tekstene som er lagt ''Míniugud Senchasa Fher nAlba'' er også ''[[Genelaig Albanensium]]'', en liste av genealogier vedrørende de gæliske herskerne i nordlige Britannia som strekker seg fram til Causantín III ([[Konstantin II av Skottland]]) (995-7). Muligens kom disse tekstene inn tidlig på [[11. århundre|1000-tallet]].<ref>For tekst og kommentar, se Bannerman: ''Studies'' (1974) & Dumville: «Ireland and North Britain», (2002).</ref>

I ''[[Duan Albanach]]'' er den samme tradisjonen videreført. Det ble skrevet en gang under regimet til kong Máel Coluim III ([[Malcolm III av Skottland]]), hvilket er åpenbart i teksten: «Maelcoluim er nå kongen». Teksten teller opp de tidligste historiene om pikterne, og feirer deretter erobringen av [[Piktere|Piktland]] ved en ''Gaedhil''. Den kaller de skotske gælerne for ''barn av Conaire'' og sporer de skotske kongenes opprinnelse tilbake til Fergus mac Eirc. Den går ikke lenger tilbake ettersom det i manuskriptet ''Duan Albanach'' følger en samtidig tekst, ''[[Duan Eireannach]]'', det vil si ''Det irske diktet'', som hadde allerede listet opp historien til gælerne fra [[Skytia|Scythia]] via Egypt og til Irland.<ref>M. Anderson: ''Kings and Kingship'' (1973), side 79, n. 11; for teksten: [http://www.ucc.ie/celt/published/T100028/ «Irish» Nennius at CELT].</ref>

Disse mytologiske tradisjonene er lagt til [[Arbroath-deklarasjonen av 1320]], og i dette dokumentet er opprinnelsen fra Irland utelatt for første gang. Det ble trodd i [[tidlig moderne tid|den første moderne periode]] og senere, og selv kong Jakob VI av Skottland (som også var [[Jakob I av England]]) uttalte egenhendig på begynnelsen av 1600-tallet at han var «monark som sprang ut fra Fergus' stamme».<ref>Pittock: ''Celtic Identity'', (1999), side 18.</ref>

=== Gotisk kontra gælisk ===
[[Fil:DupplinHarper.jpg|150px|thumb|left|Harpespilleren, et av de piktiske motivene på [[Dupplin-korset|Dupplin–korset]].]]
Modellen [[Gotere|gotisk]] kontra gælisk ble utviklet i konteksten om en utstrakt kulturell og språklig kløft som eksisterte i Skottland i den tidlige moderne tidsalder, og som ble konstruert i sammenhengen med den engelsk-skotske unionen og jakobittopprøret på [[18. århundre|1700-tallet]]. Modellen har sin egentlige opprinnelse fra slutten av middelalderen da de innbyggere i Skottland som snakket engelsk, i denne sammenhengen et germansk språk, begynte å se på seg selv som skotter, og startet et [[ideologi]]sk byggverk hvor de satte et etnisk og kulturelt skille mellom det skotske og det gæliske, noe som tidligere var identiske begreper. Tilsvarende betydningsfull var virkningen av unionen og ikke minst [[reformasjonen]]. Skottene importerte engelske fordommer om de irske gælerne og adopterte disse om de skotske gælerne.<ref>Redegjørelser av debatten «Gotisk kontra gælisk» og denne tidlig moderne oppfinnelsen av lavlands-saksiske identitet kan bli funnet i Ferguson: ''Identity'' (1998), sidene 250-73, og i Pittock: ''Celtic Identity'', sidene 54-60.</ref>

Debatten om det gotiske kontra det gæliske var sentrert om hvilken del av Skottlands fortid som var viktigst, den germanske eller den gæliske. Germanerne, eller goterne som de noen ganger ble kalt, forsøkte å fjerne gælere og det gæliske fra Skottlands fortid. Ett ekstremt eksempel var [[John Pinkerton]] som var følelsesladet overbevist om at det folk og det språk som kom fra det skotske lavlandet hadde sin opprinnelse i en gotisk dialekt som ble talt av [[piktere|pikterne]]. John Pinkerton oppfant til og med fortidsfortellinger for å gi en slags substans til hans fiktiv, forhistoriske folk. Tiltroen til den germanske modellen ble knust på [[1800-tallet]] da historikeren [[William Forbes Skene]] og andre brakte middelalderens Skottland inn i en seriøs ramme av en moderne, sporbar forskning. Imidlertid hadde denne modellen fortsatt en dominerende stilling i den populære forståelsen av historien om middelalderens Skottland. Det forklarer hvorfor så mange mennesker, inkluderte mange populærhistorikere, fortsatt tror at [[engelsk]] ble språket til skottene i det skotske lavlandet under regimet til Máel Coluim III og begrunner det med innflytelsen til den anglosaksiske prinsessen [[Margaret av Skottland|Margaret]], mens den engelske språklige dominansen faktisk ikke skjedde før noen århundrer senere.<ref>ibid.</ref>

=== Felleskultur ===
Et tredje [[paradigme]] som er benyttet for å forstå opprinnelsen til skottene er felleskultur. Denne ideen nyter for øyeblikket popularitet. I dette paradigmet er skotsk historie forstått som en union av flere folk, ideelt så mange som mulig. Piktere, gælere, skotter, walisere, britonere, nordmenn, engelskmenn, angelsaksere, og fransktalende normannere som ga kjernen, men stundom blir også flamske og tysk folk lagt til. Denne modellen har sin innflytelse fra [[Amerikas forente staters historie|amerikansk historie]], og den er populær ettersom det moderne politiske miljøet promoterer [[multikulturalisme|multikulturell]] mangfold, og trekker felleskulturen så langt tilbake som mulig for legitimere den moderne skotske identiteten. På samme måte som den amerikanske identiteten gir dette synet støtte til at den moderne skotske identiteten har få egne etniske og språklige forskjeller.<ref>Eksempler på denne tilnærming, Lynch: ''Scotland: A New History'', (1992), side 53.</ref>

=== Moderne enhetskultur ===
I motsetning til det overstående synet finnes det også en radikal nasjonalistisk tendens hos en del skotske historikere å framelske den gæliske identiteten stundom på bekostning av andre historiske påvirkninger av den skotske historien, i første omgang den [[normannere|normanniske]] innflytelsen fra sør og i andre omgang den [[norrøn]]e innflytelsen i fra nord. I denne konteksten er den gæliske ikke bare ''viktigere'', men også mer ''opprinnelig'' enn annen innflytelse. Som en del av denne tankegangen blir det også gjort en del mer eller mindre spekulativ forskning på å tolke pikterne og den piktiske kulturen som en del av den keltiske kulturen. [[Keltere|Keltisk]] i denne betydningen er da en vid betegnelse som også omfavner det gæliske. Dette blir diskutert nedenfor.