Redigerer Opprøret i 1173–1174 (avsnitt)

== Opprøret ==
[[Fil:Norwich Castle keep, 2009.jpg|thumb|left|[[Norwich Castle]] ble erobret av Hugh Bigod med en styrke på over 800&nbsp;soldater i juli 1174.<ref>Wareham (1994), s. 241</ref>]]
Stridene begynte i april 1173 da hertugene av Flandern og Boulogne invaderte Normandie fra øst og den franske kongen og Henrik den unge konge fra sør, mens [[Bretagne|bretonerne]] angrep fra vest. Alle disse angrepene mislyktes: greven av Boulogne ble drept, kong Ludvig ble beseiret og forvist fra Normandie, og bretonerne ble holdt tilbake med stort tapt av liv og utstyr. Vilhelm I av Skottlands angrep i nordlige England endte også i total fiasko. Det ble åpnet for forhandlinger med opprørerne i Normandie mellom Henrik II og hans sønn Henrik den unge konge, men til ingen nytte.

[[Robert de Beaumont, 3. jarl av Leicester]], en tilhenger av den unge Henrik som hadde vært i Normandie og var en leder for de adelige opprørerne, angrep neste gang. Han samlet en hær av flamske leiesoldater og krysset kanalen fra Normandie til England for å slå seg sammen med andre opprørske baroner der, hovedsakelig [[Hugh Bigod, 1, jarl av Norfolk]]. Jarlen av Leicester ble møtt av engelske styrker ledet av [[Richard de Luci]], og ble fullstendig beseiret. Henrik IIs baroner skal etter sigende ha sagt til ham: «Det er et dårlig år for dine fiender!»<ref>Bartlett, Robert: ''England Under Norman And Angevin Kings 1075-1225'': «[http://fds.oup.com/www.oup.co.uk/pdf/0-19-822741-8.pdf Political Patterns]{{død lenke|dato=september 2017 |bot=InternetArchiveBot }}», Oxford University Press, 2002, Side 56.</ref>

Opprøret var dog ikke over, og våren [[1174]] fortsatte kampene. [[David av Skottland, jarl av Huntingdon]], og bror av Vilhelm I av Skottland, dro sørover i et nytt skotsk forsøk på å erobre nordlige England, og han overtok lederskapet av de opprørske baronene. [[William de Ferrers, 3. jarl av Derby]], brente ned den kongelige [[burgh]] i [[Nottingham]] og likeledes brente Hugh Bigod ned [[Norwich]].

Den [[8. juli]] [[1174]] gikk Henrik II, som hadde vært i Normandie for å bekjempe sine fiender, i land i England. Hans første handling var å gjøre bot for hans deltagelse i Thomas Beckets martyrdød tre år tidligere. Dagen som fulgte seremonien ved [[Canterbury]] den [[13. juli]] [[1174]], i et tilsynelatende inngripen av guddommelig tilstedeværelse for Henrik II, ble den skotske konge og mange av hans tilhengere overrasket og tatt til fange i [[slaget ved Alnwick]] av en liten gruppe engelske kongetro. I kjølvannet av denne overraskende seieren kunne Henrik II raskt slå ned opposisjonen og marsjere til festningene til hver av opprørerne inntil de overga seg. Huntingdon som hadde vært beleiret i mer enn to måneder overga seg. Hugh av Norfolk og biskopen av Durham inngikk fred og overga sine festninger. Den truende invasjonen fra Flandern ble avlyst, og Ludvig VII av Frankrike forsøkte et siste desperat angrep på [[Rouen]], men forgjeves.

[[Fil:Thetford Castle, or Castle Mound - geograph.org.uk - 1028909.jpg|thumb|[[Thetford Castle]] i Norfolk tilhørte Hugh Bigod, jarl av Norfolk. Det ble revet på kongens ordre etter at opprøret var avsluttet.]]
Med England igjen under fast kontroll kunne Henrik dra tilbake til Normandie med sine brabançonske leiesoldater og [[Wales|walisiske]] bueskyttere. Kun en uke etter at han var gått i land i Normandie var den franske kongen på veg tilbake til sitt land. Rikard drev fortsatt sitt opprør, men et hærtokt i [[Poitou]] brakte også ham til underkastelse. Den [[30. september]] i Montlois i nærheten av [[Tours]] kom Henrik II til en overenskomst med sine opprørske sønner: de ble behandlet sjenerøst: selv om de ikke ble gitt uavhengig makt fikk de hjem og inntekter, og den unge Johan, selve grunnen til at opprøret brøt ut, fikk nå også egne inntekter. Antagelig fikk de andre som hadde deltatt i opprøret et generelt amnesti, og selv de som ble unntatt fra det som jarlen av Leicester og Cehster, kom snart tilbake til kongens gunst. Kun dronning Eleanora forble uten tilgivelse, og ble holdt mer eller mindre i konstant forvaring så lenge kong Henrik II levde.<ref>Poole, Austin Lane: ''From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216''. 2. utg. Oxford 1955. Side 337-338.</ref>