Redigerer Oppløsningen av Englands klostre (avsnitt)

==Presedenser i England==

Da Henrik VIII startet sin kampanje mot klostrene hadde forskjellige monarker i mer enn 200 år gjort det samme i mindre målestokk. Det første tilfellet var såkalte fremmede klostre (''Alien Priories''). Som en følge av [[normannerne]]s invasjon i [[1066]] hadde flere franske klostre betydelige eiendommer og datterklostre i England. Noen av disse var rene jordbrukseiendommer hvor det bodde én enkelt munk, mens andre var virkelige klostre. Blant annet var [[Lewes Priory]] et datterkloster av [[Cluny]], og stod til ansvar overfor den franske abbeden. På grunn av en nokså konstant krigstilstand mellom England og [[Frankrike]] i senmiddelalderen hadde flere engelske regjeringer sett seg lei på at penger ble flyttet over til Frankrike, hvor den franske kongen kunne få tak i dem og bruke dem til å finansiere krigføring.

I årene [[1295]]&ndash;[[1303]], under [[Edvard I av England|Edvard I]], fant det første inngrepet mot disse fremmede klostrene sted. Dette gjentok seg flere ganger i løpet av det [[14. århundre]], spesielt under [[Edvard III av England|Edvard III]]. Klostrene som hadde en fungerende kommunitet måtte betale store summer til kongen, mens de som var rene jordbrukseiendommer ble konfiskert og overlatt til kongens menn; inntektene havnet i kongens skattkammer. Slike eiendommer ble viktige for å sikre inntekter til kronen. Noen av klostrene ble også naturalisert, som [[Castle Acre Priory]], noe de kunne oppnå ved å betale store bøter og bestikkelser. I [[1414]] ble de siste gjenværende utenlandske klostre oppløst av [[Henrik V av England|Henrik V]] gjennom et parlamentsvedtak. Eiendommene gikk til kronen; noen ble beholdt, mens andre ble gitt til kongens støttespillere eller til nye, engelske klostergrunnleggelser. Noen ble også omgjort til skoler; [[Eton College]] har sitt opphav i en slik prosess.

Omleggingen fra kloster til skole inspirerte biskopene, og i det [[15. århundre]] skjedde dette en rekke ganger. Klostrene som ble rammet var stort sett små og fattige [[Benediktinerordenen|benediktiner-]] eller [[augustinerordenen|augustinerhus]], eller nonneklostre som ikke hadde mektige velgjørere. De store abbediene og mektige ordenene ble spart for slikt; blant annet ble ikke [[cistercienserordenen]] rammet. De som tjente mest på dette var kollegiene ved [[University of Oxford]] og [[University of Cambridge]]. Eksempler er [[John Alcock (biskop)|John Alcocks]] oppløsning av St. Radegunds benediktinernonnekloster for å grunnlegge [[Jesus College]] i Cambridge i [[1496]], og [[William Waynflete]]s nedleggelse av [[Selbourne Priory]] i [[1484]] til fordel for [[Magdalen College (Oxford)|Magdalen College]] i Oxford. Selv [[John Fisher]] gjorde det samme i [[1522]], da han oppløste nonneklostre i [[Bromhall]] og [[Higham]] for å hjelpe [[St John's College (Cambridge)|St John's College]] i Cambridge. Kardinal Wolsey oppløste St. Frideswide's Priory, nå [[Oxfordkatedralen]] for å grunnlegge [[Christ Church College]] i Oxford, og i [[1522]] fikk han gjennom en [[pavelig bulle]] tillatelse til å oppløse ytterligere tyve klostre for å sikre institusjonens økonomiske fremtid.