Redigerer Operasjon Barbarossa (avsnitt)

== Bakgrunnen for angrepet på Sovjetunionen ==
{{utdypende|Molotov–Ribbentrop-pakten|invasjonen av Polen|Arkhangelsk-Astrakhan-linjen}}
{{Østfronten}}

===Oppløsning av Tsjekkoslovakia===
I 1938 ble de [[Sudetenland|sudettyske områdene]] av [[Tsjekkoslovakia]] innlemmet i [[Tyskland]] som følge av [[Münchenavtalen]]. I mars 1939 ble den tsjekkoslovakiske presset til å akseptere tysk kontroll over Bøhmen og Mähren som 15. mars ble erklært som [[Böhmen-Mähren|Riksprotektorat]]. Ungarn okkuperte [[Karpato-Ukraina]] straks etter Tsjekkoslovakias oppløsning 15. mars 1939.<ref name="Elster1939" /><ref>Ward, J. M. (2015). [https://doi.org/10.1093/hgs/dcv004 The 1938 First Vienna Award and the Holocaust in Slovakia]. ''Holocaust and Genocide Studies'', 29(1), 76-108. «On November 2, 1938, Czecho-Slovak and Hungarian delegations assembled in Vienna's Belvedere Palace for final arguments before the two arbiters, German Foreign Minister Joachim von Ribbentrop and Italian Foreign Minister Count Galeazzo Ciano.»</ref> Selvstyreregjeringen i Bratislava, erklærte 14. mars 1939, med tysk støtte, [[Republikken Slovakia]]s uavhengighet fra Tsjekkoslovakia. En hemmelig avtale ga Tyskland enerett til å utnytte Slovakias næringsliv.<ref name="Shirer" />{{rp|464-470}} Hele Tsjekkoslovakia var da i praksis under tysk kontroll, mens Republikken Slovakia formelt forble en uavhengig stat.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hildingson, Kaj | utgivelsesår = 1990 | tittel = Øst-Europa | isbn = 8205192715 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007082904056 | side = }}</ref> For det tyske regimet var særlig tungindustrien i Sudetenland og i de tsjekkisk områdene attraktiv med tanke på våpenproduksjon og annet krigsmateriell. Tsjekkoslovakia hadde på den tiden Europas nest største våpenfabrikker etter tyske [[Krupp]].<ref>Gruner, W., & Osterloh, J. (Eds.). (2015). ''The Greater German Reich and the Jews: Nazi Persecution Policies in the Annexed Territories 1935-1945'' (Vol. 20). Berghahn Books.</ref><ref>{{Kilde avis|tittel=Czechs and Germans After Munich|url=https://www.foreignaffairs.com/articles/czech-republic/1939-01-01/czechs-and-germans-after-munich|dato=1. januar 1939|besøksdato=2020-02-14|issn=0015-7120|språk=en-US|fornavn=Elizabeth|etternavn=Wiskemann|avis=Foreign Affairs|side=|sitat=}}</ref>

Storbritannia og USA anerkjente ikke opprettelsen av Riksprotektoratet. Tsjekkoslovakias representant i Paris fikk tillatelse av franske myndigheter til å opprette eksilhær på fransk territorium. Storbritannia anerkjente den tsjekkoslovakiske «nasjonalkomite» under ledelse av [[Edvard Beneš]] som representanter for det tsjekkoslovakiske folk.<ref name="Oppenheimer">Oppenheimer, F. E. (1942). Governments and authorities in exile. ''American Journal of International Law,'' 36(4), 568-595.</ref> Republikken Slovakia gikk i 1940 inn i [[tremaktspakten]] med [[Det tredje riket|Tyskland]] og [[Italia]]. Slovakia deltok i angrepet på Polen i september 1939 og angrepet på Sovjetunionen i juni 1941.<ref name="Halvorsen">{{ Kilde bok | forfatter = Halvorsen, Dag | utgivelsesår = 1979 | tittel = Øst-Europa - idé og virkelighet | isbn = 8205120129 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Gyldendal | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007062900041 | side = }} </ref><ref>Wagner, Francis S. (1983). «Diplomatic Prelude to the Bombing of Kassa: Reflections and Recollections of a Former Diplomat». ''Hungarian Studies Review''. X (1): 67–78.</ref>

===Delingen av Polen, vinterkrigen og Frankrikes fall===
{{utdypende|Invasjonen av Polen|Sovjetunionens invasjon av Polen}}
[[Fil:Occupation of Poland 1939.png|mini|Situasjonen etter oppdelingen av Polen (1939, rød linje) og sovjetisk annektering av Litauen (1940). Tyskland hadde annektert [[Memelland]] i mars 1939 og vises på kartet som den nordlige delen av [[Østprøyssen]] (nord for [[Nemunas|Memel-elven]].]]
I 1939 inngikk Tyskland og Sovjetunionen [[Molotov–Ribbentrop-pakten]] 23. august og delte Polen mellom seg. Den tyske [[invasjonen av Polen]] 1. september regnes som begynnelse på andre verdenskrig i Europa. Sovjetisk styrker invadert Polen fra øst 17. september, offisielt for å «frigjøre befolkningen» i det østlige Polen (omtalt som det «vestlige Hviterussland» og «vestlige Ukraina» i sovjetisk fremstilling) fra polske «godseiere og kapitalister». Delelinjen gikk like vest for [[Lviv]], [[Białystok]] og [[Brest (Hviterussland)|Brest]] omtrent langs [[Curzonlinjen]]. Finland nektet å gi etter for sovjetiske krav, ble invadert 30. november 1939 og de to landene utkjempet [[vinterkrigen]]. Fra våren 1940 skapte Sovjetunionen en serie kriser i Estland, Latvia og Litauen, og landene ble okkupert og annektert i løpet av sommeren. For disse tre landene var Tyskland den helt dominerende handelspartneren med 70 % av eksporten hovedsakelig landbruksprodukter. Delingen av Polen og sovjetisk okkupasjon av Baltikum førte til at Sovjetunionen og Tyskland fikk felles grense.<ref name="Koch" /><ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/event/World-War-II|tittel=World War II {{!}} Facts, Summary, Combatants, & Causes|besøksdato=2020-02-14|språk=en|verk=Encyclopedia Britannica}}</ref><ref>https://snl.no/andre_verdenskrig</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Voroshilov’s ‘Lightning’ War–The Soviet Invasion of Poland, September 1939|publikasjon=The Journal of Slavic Military Studies|doi=10.1080/13518046.2014.932628|url=https://doi.org/10.1080/13518046.2014.932628|dato=2014-07-03|fornavn=Alexander|etternavn=Hill|serie=3|bind=27|sider=404–419|issn=1351-8046|besøksdato=2021-11-11}}</ref> Våren 1940 ble Danmark og Norge okkupert av tyske styrker, deretter ble de allierte slått i [[slaget om Frankrike]], et nederlag som var en avgjørende betingelse for at Tyskland skulle kunne invadere Sovjetunionen.<ref>Hobson 2015, s. 444</ref>

===Utviklingen på Balkan===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-B03212, München, Staatsbesuch Jon Antonescu bei Hitler (cropped).jpg|thumb|[[Romania]]s fører [[Ion Antonescu]] (med armen løftet) i møte hos Hitler i München 10. juni 1941. [[Wilhelm Keitel|Keitel]] og [[Ribbentrop]] i bakgrunnen. {{byline|Bundesarchiv, Bild 183-B03212 / CC-BY-SA 3.0}}]]
På bakgrunn av Molotov–Ribbentrop-pakten ble [[Romania]]s regjering i 1940 tvunget til å gå med på at [[Bessarabia]] og det nordlige [[Bukovina]] ble overført til Sovjetunionen.<ref>[[#Encyclopedia|Rozett & Spector (2013)]] s. 14-15</ref> Ribbentrop presset Romania til akseptere overføringen for å unngå krig. Hitler mislikte at Sovjetunionen tok det nordlige Bukovina som han anså som strategisk viktig og Bukovina var ikke omfattet av Molotov-Ribbentrop-pakten. Romania forlot Folkeforbundet 11. juli 1940. Ungarn og Bulgaria ønsket også å gjenvinne territorium avstått til Romania 20 år tidligere. Ifølge Molotov-Ribbentrop-pakten skulle de to landene informere hverandre om og diskutere saker av felles interesse. Tyskland informerte ikke den sovjetiske ledelsen om invasjonen av Danmark og Norge. Sovjetunionen gjenopptok leveranser av korn og olje som en tid hadde vært holdt igjen, noe som ble oppfattet som utpressing. 

[[Vinterkrigen]] hadde også truet Tysklands forsyninger av [[nikkel]] fra [[Petsamo]]. Romania forsynte Tyskland med størstedelen av landets oljeforbruk. Ved invasjonen av Frankrike hadde tyske myndigheter funnet dokumenter som beskrev allierte planer om en offensiv på Balkan. Romania hadde sikkerhetsgarantier fra Storbritannia og Frankrike, noe som fikk mindre verdi etter Frankrikes fall. For Hitler var det særlig viktig at Romania ikke gikk i oppløsning for å sikre oljeforsyningene. Væpnet konflikt om Transilvania mellom Ungarn og Romania kunne føre til sovjetisk innblanding. I denne vanskelige situasjonen valgte Romanias konge å knytte landet til aksemaktene og 2. juli ba han Hitler om utplassering av tyske styrker i landet. Hitler ignorerte forespørselen om styrker og ba i stedet kongen om å forhandle med nabolandene og presset Ungarn og Bulgaria til forhandling.<ref name="Koch" /><ref name="Presseisen" /> 

Ro på Balkan var for Hitler en forutsetning for angrep på Sovjetunionen. Romania avsto [[Dobrudsja]] til Bulgaria etter forhandlinger. Ungarns styrker var 25. august klare til aksjon mot Transilvania, men ble stanset av Tyskland og [[Ribbentrop]] forhandlet en løsning der Ungarn fikk overført ⅔ av Transilvania med tysk/italiensk sikkerhetsgaranti for Romania. Denne løsningen ga Tyskland stor innflytelse i Ungarn og betydelig kontroll over Romania. Romania mistet sommeren 1940 ⅓ av sitt areal og 6 millioner innbyggere. [[Ion Antonescu]] ble diktator og fikk etter ny forespørsel i september tilført tyske styrker. De tyske styrkene krysset grensen tidlig i oktober og besatte oljefeltene. Innen oktober hadde Tyskland styrket sin stilling på Balkan. Tysklands involverte seg i Romania uten å konsultere Moskva, noe som var brudd på Molotov-Ribbentrop-pakten. Bulgaria forble nøytralt mens Hellas balanserte mellom Tyskland og Italia. Italia invaderte Hellas 28. oktober og greske styrker slo tilbake de italienske angrepet. Hitler planla å sende tyske styrker fra Romania gjennom Bulgaria for å innta [[Thessaloniki]] og gresk [[Trakia]]. Hitlers overordnete plan var å passivisere Balkan før et angrep på Sovjetunionen.<ref name="Koch" /><ref name="Presseisen">Presseisen, E. L. (1960). Prelude to" Barbarossa": Germany and the Balkans, 1940-1941. ''The Journal of Modern History'', 32(4), 359-370.</ref>

===Planlegging og forberedelser===
[[Fil:Second World War Europe 05 1941 de.svg|miniatyr|left|upright=1.4|Situasjonen i Europa i mai 1941. Blått og lysblått er områder kontrollert av Tyskland og Tysklands allierte. Grønt er Sovjetunionen inkludert sovjetiskokkuperte områder. Rødt er britisk (alliert) område. Finland hadde avstått områder ved [[freden i Moskva 1940]] og [[Den finske fortsettelseskrigen|deltok i angrepet]] på Sovjetunionen uten å være formelt del av alliansen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Jensen, Ole Helmer | utgivelsesår = 1969 | tittel = 2. verdenskrig: hvem, hva, hvor | isbn = 8251609739 | utgivelsessted = Oslo | forlag = Schibsted | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2008052001030 | side = }}</ref>]]
Før sensommeren 1940 ble det ikke utarbeidet noen offensive planer overfor Sovjetunionen i den tyske generalstaben. Det eneste kjente skriftlige kilder er notater fra en diskusjon med [[Wilhelm Keitel]] der det ble nevnt at Polen var et egnet oppmarsjområde og at jernbaner, veier og kommunikasjonslinjer av den grunn skulle holdes i god stand. Sommeren 1940 var det ifølge Koch ikke noe som tydet på at Hitler så for seg et angrep på Sovjetunionen og Hitler prioriterte oppbygging av marine og flyvåpen. General [[Franz Halder]] satte 30. juni på egen hånd i gang utredning av en mulig invasjon av Sovjetunionen. Fra Hitlers perspektiv hadde okkupasjon av Frankrike, Nederland og Belgia avskåret Storbritannia fra å delta i krig på kontinentet. En tenkt fredsavtale med Storbritannia i vest ville gjøre det mulig for Tyskland å konsentrere seg om områdene i øst. Hitler selv ble involvert i planleggingen 21. juli. Ifølge den tysk-britisk historikeren H.W. Koch snudde Hitler oppmerksomheten østover fordi den ventede fredsavtalen med Storbritannia ikke ble noe av.<ref name="Koch" /> [[Adolf Hitler]] og hans generaler begynte å planlegge angrepet sommeren 1940. Strategiske, økonomiske og ideologiske overveielser lå til grunn for beslutningen.

Den umiddelbare anledningen for Hitlers vending mot øst var erkjennelsen av at Storbritannia verken lot seg knekke eller overtale til å inngå en kompromissfred. [[Stafford Cripps]] ble sendt som britisk ambassadør til Moskva og det var tegn til tilnærming mellom Storbritannia og Sovjetunionen. «Russland er den faktoren som Storbritannia er mest avhengig av», noterte generalstabssjef Franz Halder under en konferanse på [[Berghof]] 31. juli 1940 der Hitler la frem sin strategi for krigen mot Storbritannia: «Med Russland knust, vil Storbritannias siste håp svinne. Tyskland vil da bli herre over Europa og [[Balkan]]. Beslutning: Russlands ødeleggelse må derfor gjøres til en del av denne kampen. Våren 1941. Jo før Russland smadres, jo heller.» Innen utgangen av november syntes Hitler å ha vært fast bestemt på å angripe Sovjetunionen, men beslutningen kunne fortsatt trekkes tilbake. Molotov besøkte Berlin to dager fra 12. november og til stor uro for Hitler nevnte Molotov at Sovjetunionen ville gi sikkerhetsgaranti til Bulgaria. Det kom lite ut av møtet mellom Hitler og Molotov. Ungarn, Romania og [[Republikken Slovakia]] sluttet seg til [[tremaktspakten]] i slutten av november, mens Bulgaria nølte. Hitler ville tilby Thessaloniki til Jugoslavia mot at de sluttet seg til aksemaktene. Jugoslavia skrev under tremaktspakten 25. mars 1941, men etter statskuppet få dager senere bestemte Hitler seg for å [[Invasjonen av Jugoslavia |invadere og dele opp Jugoslavia]]. [[Slaget om Hellas|Den greske hæren kapitulerte]] i slutten av april.<ref>Jürgen Förster, "Hitler's Decision in Favour of War Against the Soviet Union", i  Militärgeschichtliches Forschungsamt (red.), ''The Attack on the Soviet Union'' (Oxford, 1998), s. 26</ref><ref name="Presseisen" />
[[Fil:Operation Barbarossa.png|miniatyr|Den opprinnelige tyske invasjonsplanen]]
Tysklands strategiske posisjon syntes prekær: Fra britisk og amerikansk sjømakt stammet trusselen om blokade, som vekket minner fra den første verdenskrig der hundretusener av tyskere døde av sult og underernæring under forhold skapt av sjøhandelsblokaden. Samtidig økte presset på tysk produksjon og ressurser i takt med erobringen av nye landområder som i stor grad var avhengige av matimport. Angrepet på Sovjetunionen, som var rikt på både korn og viktige råmaterialer som olje, var derfor i strategisk og økonomisk forstand ønskelig.

En del av Tysklands forberedelse var å få de allierte landene på Balkan med på angrepet. Samtidig ønsket ikke den tyske ledelsen å avsløre planene for utenforstående. I midten av juni 1941 ble Ungarn og Romania informert, og det var forutsatt at begge skulle delta offensivt. Bulgaria ble informert, men avsto fordi de ikke ønsket å angripe et slavisk broderfolk. Hitler inngikk i mai en uformell avtale med Finland som skulle binde sovjetiske styrker ved et angrep som ville gi mulighet for å gjenerobre det tapte fra [[vinterkrigen]]. Finland skulle ikke samordne sitt angrep med Tysklands.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Magnusson, Thomas | utgivelsesår = 1986 | tittel = Tragediens annen akt | isbn = 8202049504 | isbn = 8202049601 | utgivelsessted = [Oslo] | forlag = Cappelen | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013070905086 | side = 249}}</ref> Romanias allianse med Tyskland fra 1940 var motivert av Sovjetunionens trussel mot landets grenser og utsikter til å gjenvinne Bessarabia.<ref name="Dau" /> Romania var Tysklands viktigste allierte etter Italia, og med tanke på angrepet på Sovjetunionen trolig den viktigste.<ref name="Kaplan">{{Kilde www|url=https://foreignpolicy.com/2016/02/05/the-antonescu-paradox-romania-world-war-ii-hitler/|tittel=The Antonescu Paradox|besøksdato=2020-04-19|forfattere=|dato=|fornavn=Robert D.|etternavn=Kaplan|språk=en-US|verk=Foreign Policy|forlag=|sitat=Marshal Ion Antonescu’s Romania was Adolf Hitler’s second-most important Axis ally after Benito Mussolini’s Italy (and one might easily consider Antonescu more formidable and useful from Hitler’s point of view than Mussolini was). Antonescu contributed 585,000 Romanian troops to the Nazi invasion of the Soviet Union from June to October 1941.}}</ref>

=== Nazi-Tysklands holdning til Sovjetunionen ===
Allerede i 1925 anførte Hitler i ''[[Mein Kampf]]'' at han ville invadere Sovjetunionen, med begrunnelsen at det tyske folk trengte ''[[Lebensraum]]'' («livsrom», «leveområde»), som var å finne i øst. Gjennom [[Nazisme|nazistisk]] tankegang var [[Øst-Europa]] befolket av såkalte ''[[Untermensch]]en'' («undermennesker»), [[slavere]], styrt av [[bolsjevik]]-[[jødiske]] herskere. Tysklands krig mot Sovjetunionen kan vanskelig tenkes uten Hitlers og nasjonalsosialistenes ''Weltanschauung'' («verdensanskuelse», «livssyn») som ideologisk drivkraft. Ideer om erobring av ''Lebensraum'' for det tyske folk, ekstrem [[antisemittisme]], [[antibolsjevisme]], voldelig [[rasisme]] og ambisjoner om tysk [[autarki]] og verdensmaktstatus fløt sammen i en eksplosiv ideologisk blanding. Underliggende var Hitler og nazistenes forestilling om krig som det høyeste uttrykket for et folks livskraft, og konflikt som «alle tings far». Sovjetunionen var for Hitler det tyske folkets dødsfiende, som det før eller siden måtte føres en historisk, skjebnebestemt, avgjørende kamp om overlevelse mot. 

Da anledningen bød seg, var det i tråd med hans ideologiske overbevisninger å gripe den. Hitler fryktet Sovjetunionen, men la merke til utrenskningene i offiserkorpset i 1930-årene. Muligheten for et vellykket angrep viste seg etter den svake sovjetiske innsatsen mot Finland under [[vinterkrigen]]. Ved [[invasjonen av Polen|delingen av Polen]] kom det meldinger om dårlig utrustede sovjetiske soldater og svakt lederskap. Dette hørtes ut som en sjanse som måtte gripes, og Molotov-Ribbentrop-pakten la til rette for et overraskelsesmoment. Storbritannia var isolert, og Hitler overså dermed faren for en [[tofrontskrig]]. Tyskland stilte med 3&nbsp;350 stridsvogner, 7&nbsp;000 feltkanoner og mer enn 2&nbsp;000 fly. Mer enn 600&nbsp;000 hester trakk [[ambulanse]]r og kanoner.<ref>Antony Beevor: ''Stalingrad'' (s. 24), forlaget Spartacus, Oslo 2007, ISBN 978-82-43-00401-6</ref> Men Hitler hadde fullstendig undervurdert motstanderen, for etter 1987 er det påvist at Sovjetunionen i 1941 var mye bedre utrustet med både stridsvogner og kampfly enn Tyskland.<ref>Hans Fredrik Dahl: ''Krigen som aldri tar slutt'' (s. 177), forlaget Aschehoug, Oslo 2017, ISBN 978-82-03-29679-6</ref> 

[[Kommissærordren]] påla tysk militær å henrette tilfangetatte sovjetiske kommissærer straks de identifiserte dem, helt i strid med [[folkeretten]]s bestemmelser om behandling av [[krigsfange]]r. Barbarossa-dekretet ble sendt ut 13. mai 1941 av [[Wilhelm Keitel]] som ''Kriegsgerichtsbarkeitserlass'' (= «Krigsjurisdiksjons[[dekret]]», av ''Gerichtsbarkeit'' = [[jurisdiksjon]]), ett av hoveddokumentene fra Hitlers krig mot Sovjetunionen. Keitel var sjef for ''Wehrmachts'' kommando, og dekretet fritok ikke bare soldater fra å stå til ansvar for drap på sivilbefolkning, det oppfordret direkte til [[represalie]]r mot sivile, til utslettelse av byer og landsbyer. Med dette dekretet rettferdiggjorde tysk hærledelse helt kriminelle tiltak, ulovlige etter folkerettens bestemmelser.<Ref>
{{Kilde www |url=http://users.clas.ufl.edu/ggiles/barbaros.html |tittel=''Kriegsgerichtsbarkeitserlass'' |besøksdato=2023-02-09 |arkiv-dato=2019-01-03 |arkiv-url=https://web.archive.org/web/20190103094144/http://users.clas.ufl.edu/ggiles/barbaros.html |url-status=yes }}
</ref> General Karl Strecker (1884-1973) tilsidesatte personlig ulovlige ordrer som denne, og ved ett tilfelle kjørte han fra enhet til enhet for å forvisse seg om at offiserene forstod at de skulle gjøre det samme.<ref>[[Antony Beevor]]: ''Stalingrad'' (s. 65), forlaget Spartacus, ISBN 9788243004016</ref>