Redigerer Opera (avsnitt)

== Historikk ==

=== Opprinnelse ===
[[Fil:Bernardo Strozzi - Claudio Monteverdi (c.1630).jpg|miniatyr|høyre|[[Claudio Monteverdi]]. <small>Maleri av [[Bernardo Strozzi]], ca. 1630</small>|219x219px]]
Det italienske ordet opera betyr "verk", både i betydningen verket og utført resultat. Det italienske ordet stammer fra det latinske ordet opera, et entall substantiv som betyr "verk" og også flertall av substantivet opus. Ifølge [[Oxford English Dictionary]] ble det italienske ordet først brukt i betydningen "komposisjon der poesi, dans og musikk kombineres" i 1639; den første registrerte engelske bruken i denne forstand dateres til 1648.<ref>''Oxford English Dictionary'', 3rd ed. "opera".</ref>

''Dafne'' av [[Jacopo Peri]] var den tidligste komposisjonen som ble ansett som opera, slik den ble forstått i dag. Den ble skrevet rundt 1597, stort sett under inspirasjon fra en elitesirkel av beleste florentinske humanister som samlet seg som "Camerata de 'Bardi". Betydelig nok var ''Dafne'' et forsøk på å gjenopplive det klassiske greske dramaet, en del av den større gjenopplivingen av antikken som er karakteristisk for [[renessansen]]. Medlemmene i Camerata mente at "kor"-delene av greske dramaer opprinnelig ble sunget, og muligens til og med hele teksten til alle roller; opera ble dermed tenkt som en måte å "gjenopprette" denne situasjonen. ''Dafne'' er imidlertid tapt. Et senere verk av Peri, ''Euridice'', som stammer fra 1600, er den første operascenen som har overlevd til i dag. Imidlertid går æren av å være den første operaen som fremdeles fremføres regelmessig til [[Claudio Monteverdi]]s ''[[L'Orfeo]]'', komponert for hoffet i [[Mantova]] i 1607.<ref>''Oxford Illustrated History of Opera'', Chapter 1; articles on Peri and Monteverdi in ''The Viking Opera Guide''.</ref> Mantova-domstolen til Gonzaga-familien, arbeidsgiverne til Monteverdi, spilte en viktig rolle i operaens opprinnelse, og sysselsatte ikke bare hoffsangere av concerto delle donne (til 1598), men også en av de første faktiske "operasangerne", Madama Europa.<ref>{{Kilde bok|url=http://dx.doi.org/10.4324/9780203954430|tittel=Women in Music|etternavn=Pendle|fornavn=Karin|dato=2005-09-19|utgiver=Routledge|isbn=978-0-203-95443-0|side=65}}</ref>

=== Barokk og italiensk opera ===
[[Fil:George Frideric Handel by Balthasar Denner.jpg|miniatyr|venstre|[[Georg Friedrich Händel]], den fremste representanten av opera i [[Barokken (musikk)|barokken]]. <small>Portrettmaleri, ca. 1728.</small>|212x212px]]
Opera forble ikke begrenset til hoffpublikumet lenge. I 1637 dukket ideen om en "sesong" (ofte under karnevalet) med offentlig besøkte operaer støttet av billettsalg opp i [[Venezia]]. [[Claudio Monteverdi|Monteverdi]] hadde flyttet til byen fra [[Mantova]] og komponert sine siste operaer, ''[[Il ritorno d'Ulisse in patria]]'' og [[L'incoronazione di Poppea|''L'incoronazione di Poppea'']], for det venetianske teatret på 1640-tallet. Hans viktigste tilhenger [[Francesco Cavalli]] var med på å spre opera i hele Italia. I disse tidlige barokkoperaene ble bred komedie blandet med tragiske elementer i en blanding som rystet enkelte velutdannede sensibiliteter, og utløste den første av operaens mange reformbevegelser, sponset av Accademia degli Arcadi, som ble assosiert med poeten [[Pietro Metastasio|Metastasio]], hvis libretto hjalp krystallisere sjangeren [[opera seria]], som ble den ledende formen for italiensk opera fram til slutten av 1700-tallet. Når det metastasiske idealet hadde blitt godt etablert, var komedie i opera i barokk-perioden forbeholdt det som ble kalt [[opera buffa]]. Før slike elementer ble tvunget ut av opera seria, hadde mange librettoer inneholdt et separat utfoldet komisk plot som en slags "opera-i-en-opera". En grunn til dette var et forsøk på å tiltrekke medlemmer av den voksende kjøpmannsklassen, nylig velstående, men fortsatt ikke så kultiverte som adelen, til de offentlige operahusene. Disse separate plottene ble nesten umiddelbart gjenoppstått i en separat utviklet tradisjon som delvis stammer fra commedia dell'arte, en lenge blomstrende improvisatorisk scenetradisjon i Italia. Akkurat som intermedier en gang hadde blitt fremført mellom scenene, ble operaer i den nye komiske sjangeren [[intermezzo]], som hovedsakelig utviklet seg i [[Napoli]] på 1710- og 1720-tallet, opprinnelig iscenesatt under pauseinnslagene av operaserier. De ble imidlertid så populære at de snart ble tilbudt som separate produksjoner.
[[Fil:Pannini, Giovanni Paolo - Musical Fête - 1747.png|miniatyr|høyre|Musikalsk festival, [[Teatro Argentina]] i Roma i 1747. Illustrerer den prangende overdådigheten i barokkens operahus.]]
[[Opera seria]] var opphøyet i tone og sterkt stilisert i form, vanligvis bestående av secco-resitativ ispedd lange da capo-arier. Disse ga stor mulighet for virtuos sang, og under gullalderen til opera-seria ble sangeren virkelig stjernen. Heltens rolle ble vanligvis skrevet for den høye mannlige [[Kastratsanger|kastratstemmen]], som ble produsert ved kastrering av sangeren før puberteten, noe som forhindret at guttens strupehode ble endret i puberteten. Kastrater som [[Farinelli]] og [[Senesino]], samt kvinnelige sopraner som [[Faustina Bordoni]], ble etterspurt i hele Europa da opera seria styrte scenen i alle land unntatt Frankrike. Farinelli var en av de mest kjente sangerne på 1700-tallet. Italiensk opera satte barokkstandarden. Italiensk libretto var normen, selv da en tysk komponist som [[Georg Friedrich Händel|Händel]] komponerte slike som ''Rinaldo'' og ''Giulio Cesare'' for London-publikumet. Italienske librettoer forble også dominerende i den klassiske perioden, for eksempel i operaene til [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]], som han skrev i [[Wien]] nær slutten av århundret. Ledende italienskfødte komponister av opera seria inkluderer [[Alessandro Scarlatti]], [[Antonio Vivaldi]] og [[Nicola Porpora]].<ref>''Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 1–3.</ref>

=== Gluck og Mozart ===
[[Fil:Joseph Siffred Duplessis - Christoph Willibald Gluck - Google Art Project.jpg|miniatyr|høyre|[[Christoph Willibald Gluck]] var en viktig reformator av opera i det 18. århundre. <small>Portrettmaleri av <bdi>Joseph Duplessis, 1775.</bdi></small>|217x217px]]
Opera seria hadde sine svakheter og kritikere. Smaken for utsmykning på vegne av veltrente sangerne, og bruken av spetakkel som erstatning for dramatisk renhet og enhet, førte til motreaksjoner. Francesco Algarottis essay om opera (1755) viste seg å være en inspirasjon for [[Christoph Willibald Gluck]]s reformer. Han tok til orde for at opera seria måtte gå tilbake til det grunnleggende og at alle de forskjellige elementene - musikk (både instrumental og vokal), ballett og iscenesettelse - måtte være underordnet det overordnede dramaet. I 1765 publiserte [[Friedrich Melchior Grimm|Melchior Grimm]] "''Poème lyrique''", en innflytelsesrik artikkel for [[Encyclopédie]] om lyrikk og opera -librettoer.<ref>{{Kilde www|url=https://www.larousse.fr/encyclopedie/musdico/Melchior_baron_de_Grimm/167991|tittel=Melchior baron de Grimm - LAROUSSE|besøksdato=2021-09-15|fornavn=Éditions|etternavn=Larousse|språk=fr|verk=www.larousse.fr}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/48138561|tittel=Music and the origins of language : theories from the French Enlightenment|etternavn=Thomas|fornavn=Downing A.|dato=1995|utgiver=Cambridge University Press|isbn=978-0-511-58260-8|utgivelsessted=Cambridge|side=148|oclc=48138561}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/43245514|tittel=Lully studies|dato=2000|utgiver=Cambridge University Press|isbn=0-521-62183-6|utgivelsessted=Cambridge|oclc=43245514}}</ref><ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/25248148|tittel=A history of Western musical aesthetics|etternavn=Lippman|fornavn=Edward A.|dato=1992|utgiver=University of Nebraska Press|isbn=0-8032-2863-5|utgivelsessted=Lincoln|oclc=25248148}}</ref> Flere komponister i perioden, inkludert [[Niccolò Jommelli]] og [[Tommaso Traetta]], forsøkte å sette disse idealene ut i livet. Den første som lyktes var imidlertid Gluck. Gluck prøvde å oppnå en "vakker enkelhet". Dette er tydelig i hans første reformopera, ''[[Orfeo ed Euridice]]'', der hans ikke-virtuose vokalmelodier støttes av enkle harmonier og en rikere orkester-tilstedeværelse gjennom hele operaen.

Glucks reformer har resonert gjennom operahistorien. Spesielt [[Carl Maria von Weber|Weber]], [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] og [[Richard Wagner|Wagner]] ble påvirket av idealene hans. Mozart, på mange måter Glucks etterfølger, kombinerte en suveren følelse av drama, harmoni, melodi og kontrapunkt for å skrive en serie komiske operaer med librettoer av [[Lorenzo da Ponte|Lorenzo Da Ponte]], særlig ''[[Figaros bryllup|Le nozze di Figaro]]'', ''[[Don Giovanni]]'' og ''[[Così fan tutte]]'', som forblir blant de mest elskede, populære og kjente operaene. Men Mozarts bidrag til opera seria var mer blandet; på sin tid var den i ferd med å dø ut, og til tross for slike fine verker som ''[[Idomeneo]]'' og ''[[La clemenza di Tito]]'', ville han ikke lykkes med å bringe kunstformen tilbake til livet igjen.<ref>''Man and Music: the Classical Era'', ed. Neal Zaslaw (Macmillan, 1989); entries on Gluck and Mozart in ''The Viking Opera Guide''.</ref>

=== Bel canto, Verdi og verismo ===
[[Fil:Giuseppe Verdi by Giovanni Boldini.jpg|miniatyr|venstre|[[Giuseppe Verdi]] (1813-1901), den fremste representanten av italiensk opera. Hans verker er stadig populære. <small>Portrettmaleri av Giovanni Boldini, 1886.</small>|240x240px]]
[[Bel canto]]-operabevegelsen blomstret på begynnelsen av 1800-tallet og eksemplifiseres av operaene til [[Gioachino Rossini|Rossini]], [[Vincenzo Bellini|Bellini]], [[Gaetano Donizetti|Donizetti]], Pacini, Mercadante og mange andre. Bel canto, som bokstavelig talt betyr "vakker sang", stammer fra den italienske stilistiske sangskolen med samme navn. Bel canto-linjer er vanligvis floride og intrikate, og krever ypperlig smidighet og tonehøydekontroll. Eksempler på kjente operaer i bel canto-stil inkluderer Rossinis ''[[Barbereren i Sevilla|Il barbiere di Siviglia]]'' og ''[[La Cenerentola]]'', samt Bellinis ''Norma'', ''La sonnambula'' og ''I puritani'' og Donizettis ''[[Lucia di Lammermoor]]'', ''[[L'elisir d'amore]]'' og ''[[Don Pasquale]]''.
[[Fil:Leopoldo Metlicovitz, 1904 - Madama Butterfly.jpg|miniatyr|høyre|Poster for [[Giacomo Puccini|Puccinis]] opera ''[[Madama Butterfly]]'' (1904).|293x293px]]
Etter bel canto-epoken ble en mer direkte, kraftfull stil raskt popularisert av [[Giuseppe Verdi]], som begynte med hans bibelske opera ''[[Nabucco]]''. Denne operaen, og de som skulle følge i Verdis karriere, revolusjonerte italiensk opera og endret den fra bare en visning av vokalfyrverkeri, med Rossinis og Donizettis verk, til dramatisk historiefortelling. Verdis operaer resonerte med den voksende ånden til italiensk nasjonalisme i tiden etter [[Napoléon Bonaparte|Napoleon]], og han ble raskt et ikon for den [[Risorgimento|patriotiske bevegelsen]] for et enhetlig Italia. På begynnelsen av 1850-tallet produserte Verdi sine tre mest populære operaer: ''[[Rigoletto]]'', ''[[Il trovatore]]'' og ''[[La traviata]]''. Den første av disse, ''Rigoletto'', viste seg å være den mest vågale og revolusjonerende. I den utvisker Verdi skillet mellom arier og resitativ, som førte operaen til å være "en uendelig rekke duetter". ''La traviata'' var også en roman. Den forteller historien om en [[kurtisane]], og blir ofte sitert som en av de første "realistiske" operaene, fordi den fokuserer på tragediene i det vanlige livet og samfunnet i stedet for å ha store konger og skikkelser fra litteraturen. Etter disse fortsatte han å utvikle stilen sin, og komponerte kanskje den største franske [[Grand opéra|grand operaen]], ''[[Don Carlos (opera)|Don Carlos]]'', og avsluttet karrieren med to [[William Shakespeare|Shakespeare]]-inspirerte verk, ''[[Otello]]'' og ''[[Falstaff]]'', som avslører hvor langt italiensk opera hadde vokst i raffinement siden begynnelsen av det 19. århundre. Disse to siste verkene viste Verdi på sitt mest mesterlige orkestrerte, og er begge svært innflytelsesrike og moderne. I ''Falstaff'' setter Verdi den fremtredende standarden for form og stil som ville dominere operaen gjennom det tjuende århundre. I stedet for lange, suspenderte melodier inneholder ''Falstaff'' mange små motiver og mottoer, som i stedet for å bli utvidet, blir introdusert og deretter forkastet, bare for å bli tatt opp igjen senere. Disse motivene blir aldri utvidet, og akkurat som publikum forventer at en karakter skal kaste seg ut i en lang melodi, snakker en ny karakter og introduserer en ny setning. Denne operatrendene dikterte operaen fra Verdi og fremover og utøvde enorm innflytelse på hans etterfølgere [[Giacomo Puccini]], [[Richard Strauss]] og [[Benjamin Britten]].<ref>{{Kilde www|url=http://www.richardstrauss.at/strauss-and-wagner.html|tittel=STRAUSS AND WAGNER|besøksdato=2021-09-15|språk=de|verk=www.richardstrauss.at}}</ref>

Etter Verdi dukket det sentimentale "realistiske" melodramaet av verismo opp i Italia. Dette var en stil introdusert av [[Pietro Mascagni]]s ''[[Cavalleria rusticana]]'' og [[Ruggero Leoncavallo]]s ''[[Pagliacci]]'' som kom til å dominere verdens operascener med så populære verk som Giacomo Puccinis ''[[La bohème]]'', ''[[Tosca]]'' og ''[[Madama Butterfly]]''. Senere har italienske komponister, som Berio og Nono, eksperimentert med modernisme.<ref>''Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 5, 8 and 9. ''Viking Opera Guide'' entry on Verdi.</ref>

=== Tyskspråklig opera ===

Den første tyske operaen var ''Dafne'', komponert av [[Heinrich Schütz]] i 1627, men partituret har ikke overlevd. Italiensk opera hadde stor innflytelse over tysktalende land frem mot slutten av 1700-tallet. Likevel ville lokale former utvikle seg til tross for denne innflytelsen. I 1644 produserte Sigmund Staden det første [[syngespill]]et (tysk: Singspiel), ''Seelewig'', en populær form for tyskspråklig opera der sang veksler med muntlig dialog. På slutten av 1600-tallet og begynnelsen av 1700-tallet presenterte Theatre am Gänsemarkt i [[Hamburg]] tyske operaer av Keizer, [[Georg Philipp Telemann|Telemann]] og [[Georg Friedrich Händel|Handel]]. Likevel valgte de fleste av de største tyske komponistene på den tiden, inkludert Handel selv, så vel som Graun, Hasse og senere [[Christoph Willibald Gluck|Gluck]], å skrive de fleste operaene sine på fremmedspråk, spesielt italiensk. I motsetning til italiensk opera, som vanligvis var komponert for den aristokratiske klassen, var tysk opera generelt komponert for [[Hoi polloi|massene]] og hadde en tendens til å inneholde enkle folkelignende melodier, og det var ikke før [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] ankomst at tysk opera kunne matche dens Italiensk motpart i musikalsk raffinement.<ref>''Man and Music: the Classical Era'' ed. Neal Zaslaw (Macmillan, 1989), s. 242–247, 258–260; ''Oxford Illustrated History of Opera'' s. 58–63, 98–103. Articles on Hasse, Graun and Hiller in ''Viking Opera Guide''.</ref> Teaterselskapet til [[Abel Seyler]] var banebrytende for seriøs tyskspråklig opera på 1770-tallet, og markerte et brudd med den tidligere enklere musikalske underholdningen.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/944303656|tittel=E. T. A. Hoffmann, cosmopolitanism, and the struggle for German opera|etternavn=Markx|fornavn=Francien|dato=2016|isbn=978-90-04-30957-9|utgivelsessted=Leiden|side=32|oclc=944303656}}</ref><ref>Thomas Bauman, "New directions: the Seyler Company" (s. 91–131), i ''North German Opera in the Age of Goethe'', Cambridge University Press, 1985</ref>
[[Fil:Mozart Die Entführung aus dem Serail Uraufführung 1782.jpg|miniatyr|høyre|Teaterkunngjøring for [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] opera/[[syngespill]] ''[[Bortførelsen fra Seraillet|Die Entführung aus dem Serail]]'' (1782)|252x252pk]]
[[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozarts]] [[syngespill]], ''[[Bortførelsen fra Seraillet|Die Entführung aus dem Serail]]'' (1782) og ''[[Tryllefløyten|Die Zauberflöte]]'' (1791) var et viktig gjennombrudd for å oppnå internasjonal anerkjennelse for tysk opera. Tradisjonen ble utviklet på 1800-tallet av Beethoven med sin ''[[Fidelio]]'' (1805), inspirert av klimaet i [[den franske revolusjon]]en. [[Carl Maria von Weber]] etablerte tysk [[Romantikken (musikk)|romantisk]] opera i opposisjon til dominansen av italiensk [[bel canto]]. Hans ''[[Jegerbruden|Der Freischütz]]''(1821) viser hans geni for å skape en overnaturlig atmosfære. Andre operakomponister på den tiden inkluderer Marschner, [[Franz Schubert|Schubert]] og Lortzing, men den viktigste figuren var utvilsomt [[Richard Wagner|Wagner]].
[[Fil:Richard Wagner, Paris, 1861.jpg|miniatyr|venstre|[[Richard Wagner]] (1813-1883) var svært innflytelsesrik for senere operakomponister og er den viktigste skikkelsen innen tysk opera i det [[19. århundre]]. <small>Fotografi fra 1861.</small>|235x235px]]
[[Richard Wagner|Wagner]] var en av de mest revolusjonære og kontroversielle komponistene i musikkhistorien. Han begynte under påvirkning av [[Carl Maria von Weber|Weber]] og [[Giacomo Meyerbeer|Meyerbeer]], og utviklet gradvis et nytt operakonsept som et [[Gesamtkunstwerk]] (et "komplett kunstverk"), en sammensmeltning av musikk, poesi og maleri. Han økte orkesterets rolle og kraft, og skapte partiturer med et komplekst nett av [[ledemotiv]]er, tilbakevendende temaer som ofte forbindes med karakterene og konseptene i dramaet, hvorav prototyper kan høres i hans tidligere operaer som ''[[Den flyvende hollender (opera)|Der fliegende Holländer]]'', ''[[Tannhäuser]]'' og ''[[Lohengrin (opera)|Lohengrin]]''; og han var forberedt på å krenke aksepterte musikalske konvensjoner, for eksempel tonalitet, i sin søken etter større ekspressivitet. I sine modne [[musikkdrama]]er, ''[[Tristan und Isolde (opera)|Tristan und Isolde]]'', ''[[Mestersangerne fra Nürnberg|Die Meistersinger von Nürnberg]]'', ''[[Der Ring des Nibelungen]]'' og ''[[Parsifal (opera)|Parsifal]]'', opphevet han skillet mellom [[arie]] og [[resitativ]] til fordel for en sømløs flyt av "endeløs melodi". Wagner brakte også en ny filosofisk dimensjon til opera i sine verker, som vanligvis var basert på historier fra [[Germansk religion|germansk]] eller [[Kong Arthur|arthuriansk]] legende. Til slutt bygde Wagner sitt eget [[Festspillene i Bayreuth|operahus]] i [[Bayreuth]], blant annet med midler fra sin velgjører [[Ludwig II av Bayern]], utelukkende dedikert til å utføre hans egne verker i den stilen han ønsket.
[[Fil:Rhinegold and the Valkyries p 158.jpg|miniatyr|høyre|Wotans farvel, fra [[Richard Wagner|Wagners]] opera ''[[Valkyrien (opera)|Valkyrien]].'' <small>Illustrasjon av [[Arthur Rackham]] (1910)</small>|278x278pk]]
Opera ville aldri bli det samme etter Wagner, og for mange komponister viste arven seg å være en tung byrde. På den annen side aksepterte [[Richard Strauss]] wagnerianske ideer, men tok dem i helt nye retninger, sammen med å inkorporere den nye formen introdusert av [[Giuseppe Verdi|Verdi]]. Han vant først berømmelse med den skandaløse ''[[Salome (opera)|Salome]]'' og den mørke tragedien ''[[Elektra (opera)|Elektra]]'', der tonaliteten ble presset til det ytterste. Deretter byttet Strauss taktikk i sin største suksess, ''[[Rosenkavaleren|Der Rosenkavalier]]'', der Mozart og wienervalser ble en like viktig innflytelse som Wagner. Strauss fortsatte å produsere en svært variert mengde operatiske verk, ofte med librettoer av poeten [[Hugo von Hofmannsthal]]. Andre komponister som bidro individuelt til tysk opera på begynnelsen av 1900-tallet inkluderer [[Alexander von Zemlinsky]], [[Erich Korngold]], [[Franz Schreker]], [[Paul Hindemith]], [[Kurt Weill]] og den italienskfødte [[Ferruccio Busoni]]. De operatiske innovasjonene til [[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]] og hans etterfølgere diskuteres i delen om modernisme.<ref>''The Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 1–3, 6, 8 and 9, and ''The Oxford Companion to Music''; ''The Viking Opera Guide''.</ref>

På slutten av 1800-tallet komponerte den østerrikske komponisten [[Johann Strauss d.y.|Johann Strauss II]], en beundrer av de franskspråklige operettene komponert av [[Jacques Offenbach]], flere tyskspråklige operetter, hvorav den mest kjente var ''[[Flaggermusen|Die Fledermaus]]''.<ref>{{Kilde www|url=http://www.musicals101.com/operetta.htm|tittel=European Operetta: 1850-1880|besøksdato=2021-09-15|verk=www.musicals101.com}}</ref> Likevel, i stedet for å kopiere stilen til Offenbach, hadde operettene til Strauss II en tydelig wiener-smak.

=== Fransk opera ===
[[Fil:Prudent-Louis Leray - Poster for the première of Georges Bizet's Carmen.jpg|miniatyr|venstre|Poster fra premieren av [[Georges Bizet|Bizets]] opera ''[[Carmen]]'' (1875)|273x273pk]]
I rivalisering med importerte italienske operaproduksjoner ble en egen fransk tradisjon grunnlagt av italieneren [[Jean-Baptiste Lully]] ved hoffet til kong [[Ludvig XIV av Frankrike|Ludvig XIV]]. Til tross for sin utenlandske opprinnelse, etablerte Lully en musikkhøgskole og monopoliserte fransk opera fra 1672. Fra og med ''Cadmus et Hermione'' skapte Lully og hans librettist Quinault [[Tragédie lyrique|tragédie en musique]], en form der dansemusikk og korskriving var spesielt fremtredende. Lullys operaer viser også konsiderasjon for uttrykksfull [[resitativ]] som matchet konturene til det franske språket. På 1700-tallet var Lullys viktigste etterfølger [[Jean-Philippe Rameau]], som komponerte fem tragédies en musique samt en rekke verk innen andre sjangere som opéra-ballett, alle kjent for sin rike orkestrering og harmoniske våg. Til tross for populariteten til italiensk [[opera seria]] i store deler av Europa i [[Barokken (musikk)|barokkperioden]], fikk den italienske operaen aldri fotfeste i Frankrike, hvor dens egen nasjonale operatradisjonen var mer populær i stedet.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/51177429|tittel=A short history of opera|etternavn=Grout|fornavn=Donald Jay|dato=2003|utgiver=Columbia University Press|isbn=0-231-11958-5|utgave=4th ed|utgivelsessted=New York|side=133|oclc=51177429}}</ref> Etter Rameaus død ble tyskeren [[Christoph Willibald Gluck|Gluck]] overtalt til å produsere seks operaer for den parisiske scenen på 1770-tallet. De viser påvirkning fra Rameau, men forenklet og med større fokus på dramaet. På samme tid, på midten av 1700-tallet, ble en annen sjanger stadig mer populær i Frankrike: [[opéra comique]]. Dette var ekvivalent med det tyske [[syngespill]]et, der arier vekslet med talt dialog. Bemerkelsesverdige eksempler i denne stilen ble produsert av Monsigny, [[François-André Danican Philidor|Philidor]] og fremfor alt Grétry. Under den revolusjonære- og napoleons-perioden brakte komponister som [[Étienne Méhul]], [[Luigi Cherubini]] og [[Gaspare Spontini]], som var tilhengere av Gluck, et nytt alvor til sjangeren, som aldri hadde vært helt "komisk" i alle fall. Et annet fenomen i denne perioden var 'propagandaoperaen' som feiret revolusjonære suksesser, f.eks. Gossecs ''Le triomphe de la République'' (1793).

På 1820-tallet hadde [[Christoph Willibald Gluck|Glucks]] innflytelse i Frankrike gitt etter for en smak for italiensk [[bel canto]], spesielt etter ankomsten av [[Gioachino Rossini|Rossini]] til Paris. Rossinis ''[[Wilhelm Tell|Guillaume Tell]]'' var med på å grunnlegge den nye sjangeren [[Grand opéra|grand opera]], en form hvis mest berømte eksponent var en annen utlending, [[Giacomo Meyerbeer]]. Meyerbeers verk, som ''[[Les Huguenots]]'', la vekt på virtuos sang og ekstraordinære sceneffekter. Lettere [[opéra comique]] fikk også enorm suksess i hendene til Boïeldieu, Auber, Hérold og Adam. I dette klimaet slet operaene til den franskfødte komponisten [[Hector Berlioz]] med å få oppmerksomhet. Berlioz' episke mesterverk ''[[Les Troyens]]'', kulminasjonen av den Glucks tradisjon, ble ikke gitt en full forestilling på nesten hundre år.

I andre halvdel av 1800-tallet skapte [[Jacques Offenbach]] operetter med vittige og kyniske verk som ''[[Orphée aux enfers]]'', samt operaen [[Les Contes d'Hoffmann|''Les Contes d'Hoffmann'']]; [[Charles Gounod]] orkestrerte en massiv suksess med ''[[Faust (opera)|Faust]]''; og [[Georges Bizet]] komponerte ''[[Carmen]]'', som, når publikum lærte å godta blandingen av romantikk og realisme, ble den mest populære av alle [[Opéra comique|opéra-comique]]-verk. [[Jules Massenet]], [[Camille Saint-Saëns]] og [[Léo Delibes]] komponerte alle verk som fremdeles er en del av standardrepertoaret, eksempler er Massenets ''[[Manon]]'', Saint-Saëns' ''[[Samson et Dalila]]'' og Delibes' ''[[Lakmé]]''. Operaene deres dannet en annen sjanger, Opera Lyrique, som kombinert [[Opéra comique|opéra-comique]] og [[Grand opéra|grand opera]]. Den er mindre grandios enn grand opera, men uten den talte dialogen til opéra-comique. Samtidig ble innflytelsen fra [[Richard Wagner]] følt som en utfordring for den franske tradisjonen. Mange franske kritikere avviste i sin vrede Wagners dramaer, mens mange franske komponister etterlignet dem med variabel suksess. Kanskje det mest interessante svaret kom fra [[Claude Debussy]]. Som i Wagners verk spiller orkesteret en ledende rolle i Debussys unike opera ''[[Pelléas et Mélisande (opera)|Pelléas et Mélisande]]'' (1902), og det er ingen ekte arier, bare resitativ. Men dramaet er undervurdert, gåtefull og helt uwagneriansk.

Andre bemerkelsesverdige navn fra 1900-tallet inkluderer [[Maurice Ravel|Ravel]], [[Paul Dukas|Dukas]], Roussel, Honegger og Milhaud. [[Francis Poulenc]] er en av de få etterkrigstidkomponistene av noen nasjonalitet hvis operaer (som inkluderer ''Dialogues des Carmélites'') har fått fotfeste i det internasjonale repertoaret. [[Olivier Messiaen]]s lange hellige drama ''Saint François d'Assise'' (1983) har også vakt stor oppmerksomhet.<ref>''The Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 1–4, 8 and 9; ''The Oxford Companion to Music'' (10th ed., 1968); ''The Viking Opera Guide''.</ref>

=== Engelskspråklig opera ===
[[Fil:Henry Purcell Closterman.jpg|miniatyr|høyre|[[Henry Purcell]]. <small>Portrettmaleri fra 1695</small>.|215x215px]]
I [[England]] var operaens forløper ''jiggen'' fra 1600-tallet. Dette var et etterverk som kom på slutten av et skuespill. Det var ofte injurierende og skandaløst og besto hovedsakelig av dialog satt til musikk arrangert fra populære melodier. I denne forbindelse forutser jiggene balladeoperaene fra 1700-tallet. På samme tid fikk den franske ''masque'' et fast grep ved det engelske hoffet, med enda mer overdådig prakt og svært mer realistisk scenedekor enn det som var sett før. [[Inigo Jones]] ble den typiske designeren av disse produksjonene, og denne stilen skulle dominere den engelske scenen i tre århundrer. Disse maskene inneholdt sanger og danser. I [[Ben Jonson]]s ''Lovers Made Men'' (1617) ble "hele masken sunget på italiensk måte, stilo recitativo". Tilnærmingen til det engelske samveldet lukket teatre og stoppet enhver utvikling som kan ha ført til etableringen av engelsk opera. I 1656 produserte imidlertid dramatikeren Sir William Davenant ''The Siege of Rhodes''. Siden teatret hans ikke hadde lisens til å produsere drama, ba han flere av de ledende komponistene (Lawes, Cooke, Locke, Coleman og Hudson) om å sette deler av det til musikk. Denne suksessen ble fulgt av ''The Cruelty of the Spaniards in Peru'' (1658) og ''The History of Sir Francis Drake'' (1659). Disse stykkene ble oppmuntret av [[Oliver Cromwell]] fordi de var kritiske til [[Spania]]. Med den engelske restaureringen ble utenlandske (spesielt franske) musikere ønsket velkommen tilbake. I 1673 bleThomas Shadwells ''Psyche'', mønstret på "comédie-balletten" med samme navn fra 1671, produsert av [[Molière]] og [[Jean-Baptiste Lully]]. William Davenant produserte ''[[Stormen|The Tempest]]'' samme år, som var den første musikalske tilpasningen av et Shakespeare-skuespill (komponert av Locke og Johnson). Rundt 1683 komponerte John Blow ''Venus and Adonis'', ofte betraktet som den første sanne engelskspråklige operaen.

Blows umiddelbare etterfølger var den mer kjente [[Henry Purcell]]. Til tross for suksessen med hans mesterverk ''[[Dido og Aeneas|Dido and Aeneas]]'' (1689), der handlingen fremmes ved bruk av italiensk [[Resitativ|resitativ-stil]], var mye av Purcells beste verk ikke involvert i komponering av typisk opera, men i stedet arbeidet han vanligvis innenfor begrensningene til semi-opera-formatet, hvor isolerte scener og masker er inneholdt i strukturen til et talt skuespill, for eksempel Shakespeare i Purcell's ''The Fairy-Queen'' (1692) og Beaumont og Fletcher i ''The Prophetess'' (1690) og ''Bonduca'' (1696). Hovedpersonene i stykket har en tendens til ikke å være involvert i de musikalske scenene, noe som betyr at Purcell sjelden klarte å utvikle karakterene sine gjennom sang. Til tross for disse hindringene var målet hans (og hans medarbeider [[John Dryden]]s) å etablere seriøs opera i England, men disse håpene endte med Purcells tidlige død i en alder av 36 år.

Etter Purcell avtok populariteten til opera i England i flere tiår. En gjenopplivet interesse for opera skjedde på 1730-tallet, som i stor grad tilskrives [[Thomas Arne]], både for hans egne komposisjoner og for å gjøre [[Georg Friedrich Händel|Handel]] oppmerksom på de kommersielle mulighetene til store verk på engelsk. Arne var den første engelske komponisten som eksperimenterte med gjennomsunget komisk opera i italiensk stil, med sin største suksess ''Thomas and Sally'' i 1760. Hans opera ''Artaxerxes'' (1762) var det første forsøket på å skrive en fullstendig opera-seria på engelsk og var en stor suksess, og holdt scenen til 1830-årene. Selv om Arne etterlignet mange elementer i italiensk opera, var han kanskje den eneste engelske komponisten på den tiden som klarte å gå utover den italienske påvirkningen og skape sin egen unike og tydelig engelske stemme. Hans moderniserte balladeopera, ''Love in a Village'' (1762), begynte en mote for pastisje-opera som varte langt ut på 1800-tallet. [[Charles Burney]] skrev at Arne introduserte "en lett, luftig, original og behagelig melodi, helt forskjellig fra [[Henry Purcell|Purcell]] eller [[Georg Friedrich Händel|Händel]], som alle engelske komponister enten hadde plyndret eller etterlignet".

Foruten Arne var den andre dominerende kraften i engelsk opera på dette tidspunktet [[Georg Friedrich Händel|George Frideric Händel]], hvis [[Opera seria|opera-seria]]-verker fylte Londons operascener i flere tiår og påvirket de fleste engelske komponister, som John Frederick Lampe, som skrev etter italienske modeller. Denne situasjonen fortsatte gjennom 1700- og 1800-tallet, inkludert i verkene til Michael William Balfe, og operaene til de store italienske komponistene, så vel som [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]], [[Ludwig van Beethoven|Beethoven]] og [[Meyerbeer]], fortsatte å dominere den musikalske scenen i England.
[[Fil:The Mikado Chappell Vocal Score cover (c.1895).jpg|miniatyr|venstre|Partituret til [[Gilbert og Sullivan|Gilbert & Sullivans]] komiske opera ''The Mikado,'' ca. 1895|264x264px]]
De eneste unntakene var balladeoperaer, som [[John Gay|John Gay's]] ''[[Tiggeroperaen|The Beggar's Opera]]'' (1728), musikalske [[burlesk]]er, europeiske operetter og lette operaer fra sen-viktoriansk tid, særlig Savoy-operaene til [[Gilbert og Sullivan|WS Gilbert og Arthur Sullivan]], hvis alle musikalske verker ofte latterliggjorde tradisjonelle operakonvensjoner. [[Arthur Sullivan|Sullivan]] skrev bare en stor opera, ''Ivanhoe'' (etter innsatsen fra en rekke unge engelske komponister som begynte rundt 1876), [25], men han hevdet at selv hans lette operaer utgjorde en del av en skole av "engelsk" opera, som hadde til hensikt å erstatte franske [[operette]]r (vanligvis fremført i dårlige oversettelser) som hadde dominert London-scenen fra midten av 1800-tallet og fram til 1870-årene. Londons [[The Daily Telegraph|Daily Telegraph]] var enig og beskrev ''[[The Yeomen of the Guard]]'' som "en ekte engelsk opera, forløper for mange andre og, la oss håpe, muligens betydelige fremskritt mot en nasjonalt lyrisk scene".<ref>The ''Daily Telegraph''<nowiki/>'s review of ''Yeomen stated:'' "The accompaniments... are delightful to hear, and especially does the treatment of the woodwind compel admiring attention. Schubert himself could hardly have handled those instruments more deftly. ...we have a genuine English opera, forerunner of many others, let us hope, and possibly significant of an advance towards a national lyric stage." (quoted at p. 312 in Allen, Reginald (1975). ''The First Night Gilbert and Sullivan''. London: Chappell & Co. Ltd.).</ref> Sullivan produserte noen få lette operaer på 1890-tallet som var av mer seriøs art enn de i G&S-serien, inkludert ''Haddon Hall'' og ''The Beauty Stone'', men Ivanhoe (som løp i 155 forestillinger på rad, med vekslende avstøpninger - rekord til Broadway's ''La bohème'') overlever som hans eneste store opera.

På 1900-tallet begynte engelsk opera å hevde mer uavhengighet, med verk av [[Ralph Vaughan Williams]] og spesielt [[Benjamin Britten]], som i en serie verk som forblir i standardrepertoar i dag, avslørte en utmerket teft for den dramatiske og suverene musikaliteten.

Også på 1900-tallet begynte amerikanske komponister som [[George Gershwin]] (''[[Porgy and Bess]]''), [[Scott Joplin]] (''Treemonisha''), [[Leonard Bernstein]] (''Candide''), Gian Carlo Menotti, Douglas Moore og Carlisle Floyd å bidra med engelskspråklige operaer fylt med innslag av populære musikalske stiler. De ble fulgt av komponister som [[Philip Glass]] (''Einstein on the Beach''), Mark Adamo, John Corigliano (''The Ghosts of Versailles''), Robert Moran, [[John Adams (andre betydninger)|John Adams]] (''Nixon in China''), [[André Previn]] og Jake Heggie.

=== Russisk opera ===
[[Fil:Chaliapin Godunov 1912.jpg|miniatyr|høyre|Den russiske bassen [[Fjodor Sjaljapin]] i tittelrollen i [[Modest Musorgskij|Musorgskijs]] opera [[Boris Godunov (opera)|Boris Gudunov]]. <small>Maleri fra 1912.</small>|316x316pk]]
Opera ble brakt til [[Russland]] på 1730-tallet av de italienske operatruppene, og snart ble det en viktig del av underholdningen for det russiske keiserhoffet og aristokratiet. Mange utenlandske komponister som Baldassare Galuppi, Giovanni Paisiello, Giuseppe Sarti og Domenico Cimarosa (så vel som diverse andre) ble invitert til Russland for å komponere nye operaer, mest på italiensk. Samtidig ble noen innenlandske musikere som Maksym Berezovskij og Dmitrij Bortnianskij sendt til utlandet for å lære å skrive operaer. Den første operaen som ble skrevet på russisk var ''Tsefal i Prokris'' av den italienske komponisten Francesco Araja (1755). Utviklingen av russiskspråklig opera ble støttet av de russiske komponistene Vasilij Pashkevich, Yevstigneij Fomin og Alexei Verstovskij.

Den virkelige fødselen til russisk opera kom imidlertid med [[Mikhail Glinka]] og hans to store operaer ''Et liv for tsaren'' (1836) og ''Ruslan og Lyudmila'' (1842). Etter ham, i løpet av 1800-tallet i Russland, ble det skrevet operatiske mesterverk som ''[[Rusalka (Dargomyzjskij)|Rusalka]]'' og ''Steingjesten'' av [[Alexandr Dargomyzjskij]], ''[[Boris Godunov (opera)|Boris Godunov]]'' og ''Khovanshchina'' av [[Modest Musorgskij|Modest Mussorgskij]], ''Prins Igor'' av [[Aleksandr Borodin|Alexandr Borodin]], [[Eugen Onegin (opera)|Eugene Onegin]] og [[Spardame (andre betydninger)|Spardame]] av [[Pjotr Tsjajkovskij|Pjotr Tsjaikovskij]], og ''Snøpiken'' ''og Sadko'' av [[Nikolaj Rimskij-Korsakov]]. Denne utviklingen speilet veksten av russisk nasjonalisme på tvers av det kunstneriske spekteret, som en del av den mer generelle slavofile bevegelsen.

På 1900-tallet ble tradisjonene for russisk opera utviklet av mange komponister, inkludert [[Sergej Rakhmaninov|Sergej Rachmaninov]], [[Igor Stravinskij]] i ''Le Rossignol'', ''Mavra'', ''Oedipus rex'' og ''The Rake's Progress'', [[Sergej Prokofjev]]<nowiki/>samt [[Dmitrij Sjostakovitsj]] i ''Nesen'' and ''Lady Macbeth fra Mtsensk-distriktet.''<ref>Taruskin, Richard: "Russia" in ''The New Grove Dictionary of Opera'', ed. Stanley Sadie (London, 1992); ''Oxford Illustrated History of Opera'', Chapters 7–9.</ref>

=== Tsjekkisk opera ===

[[Tsjekkia|Tsjekkiske]] komponister utviklet også en blomstrende nasjonal operabevegelse på 1800-tallet, som startet med [[Bedřich Smetana]], som skrev åtte operaer, inkludert den internasjonalt populære ''[[Den solgte brud]]''. Smetanas åtte operaer skapte grunnlaget for det tsjekkiske operarepertoaret, men av disse blir bare ''Den solgte brud'' fremført regelmessig utenfor komponistens hjemland. Etter å ha nådd [[Wien]] i 1892 og [[London]] i 1895 ble den raskt en del av repertoaret til alle store operaselskaper over hele verden.

[[Antonín Dvořák]]s ni operaer, bortsett fra hans første, har librettoer på tsjekkisk og var ment å formidle den tsjekkiske nasjonale ånden, i likhet med noen av hans korverk. Den desidert mest vellykkede av operaene er ''[[Rusalka (Dvořák)|Rusalka]]'' som inneholder den velkjente arien "Měsíčku na nebi hlubokém" ("Sang til månen"); den spilles på samtidige operascener ofte utenfor Tsjekkia.

[[Leoš Janáček]] fikk internasjonal anerkjennelse på 1900-tallet for sine innovative verker. Hans senere, modne verk inkorporerer hans tidligere studier av nasjonal folkemusikk i en moderne, svært original syntese, først tydelig i operaen ''[[Jenůfa]]'', som hadde premiere i 1904 i [[Brno]]. Suksessen til ''Jenůfa'' (ofte kalt "[[Mähren]]s nasjonale opera") i [[Praha]] i 1916 ga Janáček tilgang til verdens store operascener. Janáčeks senere verker er hans mest berømte. De inkluderer operaer som ''Káťa Kabanová'' og ''Den lure lille reven'', ''Sinfonietta'' og ''Glagolittisk messe.''

=== Modernisme ===
[[Fil:DBPB 1954 124 Richard Strauss.jpg|miniatyr|høyre|[[Richard Strauss]], hvis opera ''[[Salome (opera)|Salome]]'' (1905) skapte voldsomme reaksjoner og ble en ''succès de scandale.'' <small>Tysk frimerke fra 1954.</small>|204x204px]]
Den kanskje mest åpenbare stilistiske manifestasjonen av [[modernisme]]n i opera er utviklingen av [[Tonalitet|atonalitet]]. Flyttingen fra tradisjonell tonalitet i opera hadde begynt med [[Richard Wagner]], og spesielt [[Tristan-akkorden]]. Komponister som [[Richard Strauss]], [[Claude Debussy]], [[Giacomo Puccini]], [[Paul Hindemith]], [[Benjamin Britten]] og [[Hans Pfitzner]] presset wagneriansk harmoni videre med en mer ekstrem bruk av [[Kromatisk skala|kromatikk]] og større bruk av dissonans. Et annet aspekt ved modernistisk opera er skiftet bort fra lange, suspenderte melodier, til korte hurtige mottoer, som først illustrert av [[Giuseppe Verdi]] i hans ''Falstaff''. Komponister som [[Richard Strauss|Strauss]], [[Benjamin Britten|Britten]], [[Dmitrij Sjostakovitsj|Sjostakovich]] og [[Igor Stravinskij|Stravinskij]] adopterte og utvidet denne stilen.
[[Fil:Arnold Schoenberg la 1948.jpg|miniatyr|venstre|[[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]]. Fotografi fra 1948|189x189px]]
Operatisk modernisme begynte virkelig i operaene til to wienerkomponister, [[Arnold Schönberg|Arnold Schoenberg]] og hans student [[Alban Berg]], begge komponister og forkjempere for atonalitet og dens senere utvikling (som utarbeidet av Schoenberg), [[Tolvtonemusikk|dodekafoni]]. Schoenbergs tidlige musikk-dramatiske verk, ''[[Erwartung]]'' (1909, hadde premiere i 1924) og ''Die glückliche Hand'' viser stor bruk av kromatisk harmoni og dissonans generelt. Schoenberg brukte også sporadisk [[Sprechgesang]].

De to operaene til Schoenbergs elev Alban Berg, ''[[Wozzeck]]'' (1925) og ''[[Lulu (opera)|Lulu]]'' (ufullstendig ved hans død i 1935) deler mange av de samme egenskapene som beskrevet ovenfor, selv om Berg kombinerte sin svært personlige tolkning av Schoenbergs tolvtoneteknikk med melodiske passasjer av en mer tradisjonelt tonal karakter ([[Gustav Mahler|Mahler]]-karakter) som kanskje delvis forklarer hvorfor operaene hans har forblitt i standardrepertoar, til tross for deres kontroversielle musikk og plott. Schoenbergs teorier har påvirket (enten direkte eller indirekte) et stort antall operakomponister siden, selv om de ikke selv har komponert ved hjelp av teknikkene hans.

Komponister som ble påvirket på denne måten inkluderer engelskmannen [[Benjamin Britten]], tyskeren [[Hans Werner Henze]] og russeren [[Dmitrij Sjostakovitsj]]. ([[Philip Glass]] bruker også atonalitet, selv om stilen hans generelt beskrives som [[Minimalistisk musikk|minimalistisk]], vanligvis tenkt som en annen utvikling fra 1900-tallet.)<ref>{{Kilde www|url=https://www.classicfm.com/discover-music/periods-genres/modern/minimalism-guide/|tittel=Minimalist music: where to start|besøksdato=2021-09-15|språk=en|verk=Classic FM}}</ref>
[[Fil:Igor Stravinsky LOC 32392u.jpg|miniatyr|høyre|Den russiske komponisten [[Igor Stravinskij]] (ca. 1920- eller 30-tallet)|242x242px]]
Imidlertid utløste operatisk modernismes bruk av atonalitet også et tilbakeslag i form av [[Nyklassisismen (musikk)|nyklassisisme]]. En tidlig leder for denne bevegelsen var [[Ferruccio Busoni]], som i 1913 skrev librettoen for sin nyklassisistiske nummeropera ''Arlecchino'' (først fremført i 1917).<ref>Chris Walton, "Neo-classical opera" i Cooke 2005, s. 108</ref> Også blant fortroppene var russeren [[Igor Stravinskij]]. Etter å ha komponert musikk for de Diaghilev-produserte ballettene ''Petrusjka'' (1911) og ''[[Vårofferet]]'' (1913), vendte Stravinskij seg til nyklassisismen, en utvikling som kulminerte i hans opera-oratorium ''Oedipus Rex'' (1927). Stravinskij hadde allerede vendt seg bort fra de modernistiske trendene i sine tidlige balletter for å produsere småskalaverk som ikke fullt ut kvalifiserer som opera, men som inneholder mange operatiske elementer, inkludert ''Renard'' (1916: "en burlesk i sang og dans") og ''The Soldier's Tale'' (1918: "til å bli lest, spilt og danset"; i begge tilfeller er beskrivelsene og instruksjonene komponistens egne). I sistnevnte erklærer skuespillerne taleord til en spesifisert rytme over et instrumentalt akkompagnement, noe som er særegent likt den eldre tyske sjangeren [[Melodrama]]. Vel etter hans [[Nikolaj Rimskij-Korsakov|Rimskij-Korsakov]]-inspirerte verk ''The Nightingale'' (1914) og ''Mavra'' (1922), fortsatte Stravinskij å ignorere [[serialisme]]-teknikk og til slutt skrev han en fullverdig diatonisk nummeropera ''The Rake's Progress'' fra 1951. Hans motstand mot serialisme (en holdning han snudde etter Schoenbergs død) viste seg å være en inspirasjon for flere andre komponister.<ref>''Oxford Illustrated History of Opera'', Chapter 8; ''The Viking Opera Guide'' articles on Schoenberg, Berg and Stravinsky; Malcolm MacDonald ''Schoenberg'' (Dent,1976); Francis Routh, ''Stravinsky'' (Dent, 1975).</ref>