Redigerer Olof Rudbeck d.e. (avsnitt)

== ''Atlantica'' ==
[[Image:Rudbeck Atlantis.jpg|thumb|En illustrasjon fra 1689 i Olof Rudbecks bok ''Atlantica'' hvor han uten beskjedenhet viser seg selv omgitt av antikkens store [[Hesiod]], [[Platon]], [[Aristotles]], [[Apollodoros]], [[Tacitus]], [[Odyssevs]], [[Klaudios Ptolemaios]], [[Plutark]] og [[Orfeus]].]]
Det ryktet som Rudbeck fikk som «oldtidsforsker» har stort sett ført hans øvrige sider av hans livsgjerning i glemselen. Mens han ble hilset og hyllet av samtiden som opphavsmannen til de synspunkter som ble framstilt i ''Atlantica'' har ettertiden plukket det fantastiske systemet fra hverandre i objektiv granskning, men allerede i samtiden var det andre intellektuelle som stilte seg mer enn tvilende til at Sverige var Atlantis, kilden til all sivilisasjon, og at [[svensk]] var det opprinnelige språket til Adam og hvor [[latin]] og [[hebraisk]] utviklet seg fra.<ref>Auroux, Sylvain, red. (2006): ''History of the Language Sciences: An International Handbook on the Evolution of Language Sciences''. Walter de Gruyter, ISBN 3110167352, ss. 1125-1126.</ref> hans verk ble kritisert av flere andre nordiske forfattere, blant annet dansk-norske [[Ludvig Holberg]], og selv i Sverige gikk forfatteren og legen Andreas Kempe imot konstruksjonen, og begge skrev [[satire]]r basert på Rudbecks verk. ''Atlantica'' ble senere benyttet av [[Denis Diderot]] i artikkelen «Etymologie» i ''Encyclopédie'' som et advarende eksempel på bedragersk kobling mellom [[etymologi]] og mytisk historie.<ref>Bandle, Oskar et al. (2002): ''The Nordic Languages: An International Handbook of the History of the North Germanic Languages''. Volume I. [[de Gruyter|Walter de Gruyter]], ISBN 3110148765, s. 109.</ref>

Olof Rudbecks ''Atlantic'' eller som tittelen egentlig lød, ''Atland'' eller ''Manheim dedan [[Jafet|Japhetz]] ajkomne .... slechter ut till hela werlden . . . utgångne äro ....'' (latin ''Olavi Rudbeckii Atlantica sive Manheim...)'' det siste og mest svulstige uttrykket for den svenske stormaktstankegangen på 1600-tallet, og Rudbecks fantasifulle oppfatning av landets tidlige historie hadde allerede kommet til uttrykk hos [[Johannes Magnus]]. Tanken om svensker og gøters overlegenhet over andre kan spores tilbake til hans ''Sveriges historie'' fra [[1554]].<ref>[[Bergsveinn Birgisson]]: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 314), forlaget Vigmostad Bjørke, Bergen 2020, ISBN 978-82-419-1827-8</ref> Johannes Magnus hevdet at de svenske kongene nedstammet fra [[Noah]]s sønnesønn, [[Jafet]]s sønn [[Magog]].<ref>[https://sok.riksarkivet.se/sbl/mobil/Artikel/6987 Rudbeck i Riksarkivet]</ref>

I ''Atlantica'' hevdet Rudbeck at [[Atlantis]] var Sverige, som var det første landet som ble bebodd etter at Noahs sønner delte verden mellom seg. Derfor stammer all verdens kunnskap og kultur fra Sverige. [[Karl X Gustav av Sverige|Karl 10. av Sverige]] lot trykke et opprop om at nordmenn burde fri seg fra de danske åket og forene seg med Sverige, «''av hvilken I eders herkomst haver''». Her viste han til at ifølge [[Snorre]]s ''[[Ynglingesaga]]'' i ''[[Heimskringla]]'' kom den norske kongeslekten fra [[Uppsala]].<ref>Bergsveinn Birgisson: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 73)</ref> 

Rudbecks hensikt var å vise at de gamle skriftene som fortalte om sagnlandet [[Atlantis]] hvorfra verdens åndelige kultur har utgått, passer utmerket på Sverige, dets natur og folk, dets sagn og forhistorie. [[Antikken]] og [[norrøn mytologi]], fortellinger om forhistoriske folkeslag, [[folkevandringstiden]]s skjebne, gammel [[tidsregning]] – alt finner ifølge Rudbeck sin forklaring i de tidlige forholdene i [[Norden]]. I utformingen av denne fantastiske «[[arkeologi]]ske romanen» viste han til en omfattende utdannelse i alle mulige emner, en enestående sammenstilling av navn og data, den livligste innbilningskraft og nær total mangel på kritisk sans. Ettertiden kjenner verket uansett som ren historieforfalskning.

Ved bruk av [[fornaldersaga]]er hadde svenskene smykket sin fortid. Danskekongens historiker [[Tormod Torfæus]] svarte med samme mynt, at [[myte]]n om [[Gjevjon]] som dro et stykke av Sverige til havs og skapte [[Sjælland]], viste at [[Odin]] ønsket å øke Danmark og redusere Sverige. Da svenskene lanserte [[etymologi]]en av «dane» og «dansker» som avledet fra ''thion'' med [[oversettelse]]n «[[slave]], [[tjener]], gå til hånde, adlyde», argumenterte Torfæus i sin norgeshistorie mot Rudbeck.<ref>Bergsveinn Birgisson: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 229)</ref>

Årsaken til verket omtaler Rudbeck selv i tillegget til første del at [[Olof Verelius]]’ nyutgivelse av ''[[Hervors saga]]'' ga ham tanken på å skrive verket. I [[1677]] begynte trykkingen, i mars [[1679]] var den første delen ferdig, og filologen [[Andreas Nordenhielm]] påbegynte en latinsk oversettelse av den svenske teksten. I denne delen finnes det varianter av de falske årstallene 1675 og 1679 framfor 1681. Andre opplaget, kun på latin, ble påbegynt trykt i [[1696]], og tredje opplaget på både svensk og latin, var ikke ferdig trykt ved brannen i Uppsala i [[1702]]. Samtidig med den første delen utkom det et stort [[atlas (oppslagsverk)|atlas]] for hele verket. Begge disse [[opplag]]ene gikk bortimot tapt ved brannen, og gjenværende eksemplarer er meget sjeldne. Et foto[[litografi]]sk opplag av fjerde del ble utgitt i [[1863]]. Den latinske oversettelsen av begge de siste delene tilhørte P. Salan, forfatterens nevø.
[[Fil:Atlantica.jpg|thumb|''Atlantica''.]]
Allerede første del inneholder arbeidets kjerne, de følgende er bare utlegginger, utførlige «bevis» og lignende. «''I alla fall tröttar jätteboken mindre genom vidden i och för sig själv än genom det myckna, som i denna vidd röjer sig vara en följd av den tumultuariska brådskan vid både författandet och tryckningen''» ([[Per Daniel Amadeus Atterbom|Atterbom]]). Framstillingen er, tross sine feil, ofte gladlynt, kvikk og naiv, og til og med ærlig på sine premisser.

Verket ble mottatt i samtidens Sverige som et mesterverk, og i utlandet med forbauselse, beundring og erkjennelse, iallfall i henhold til de «Testimonia» fra lærde menn som Rudbeck selv videreførte. Kun noen få trakk bokens dristige slutninger i tvil, blant disse var tyskeren Morhof og hollenderen Möller, men i Sverige dannet verket skole, og blant disse regnes Rudbecks egen sønn, [[Johan Peringskiöld]] og hans sønn [[Johan Fredrik Peringskiöld]], Biörner, Göransson og Gustaf Bonde. Lenge var det få som våget å opponere mot de nye dogmene. [[Olof Celsius d.e.]] var dog ikke villig til å godta det, men det var egentlig [[Olof von Dalin]] som først våget offentlig å forkaste Rudbecks slutninger ved vitenskapelig historiemetode.

Til tross for kritikken mot Rudbecks lingvistiske teorier forble Rudbeck et nasjonalt ikon i Sverige i mange år. Hans sønn [[Olof Rudbeck d.y.]] fortsatte hans lingvistiske verk og ble også involvert i framskaffe en «intellektuell grunn» for makt i en tidsperiode da Sverige tok mål av seg til å bli en europeisk stormakt. Sønnen Rudbeck d.y. la til spekulasjoner om forholdet mellom [[samiske språk]] og [[hebraisk]]e språk til farens lange liste av fantastiske [[lingvist]]iske forbindelser. [[Holberg]] [[ironi]]serte over hvordan danske «[[historiker|antiquarer]]», og svenske enda mer, la vekt på gotisk avstamning ut fra [[Jordanes]]' påstand om at goterne stammet fra Skandinavia: «...''alt som er skeed udi gamle Dage, maa være passeret udi de nordiske Lande, saa det fattes ikkun'' [mangler bare] ''at [[Noahs ark|Noæ Ark]] skulde have hvilet paa [[Dovre]]fjeld, og Frugten af det forbudte Træ skulde blive til et svensk [[eple|Æble]].''»<ref>Bergsveinn Birgisson: ''Mannen fra middelalderen'' (s. 129) </ref>