Redigerer Olof Palme (avsnitt)

== Politisk karriere ==
[[File:Olof Palme and Gro Harlem Brundtland.jpg|thumb|[[Gro Harlem Brundtland]] og Palme i 1980-årene.]]
=== Tidlig liv og politisk karriere ===
I 1953 ble han tilbudt å arbeide som statsminister [[Tage Erlander]]s assistent. Palme ble gjennom sitt virke som rådgiver for Erlander raskt en av statsministerens mest betrodde medarbeidere. 

Palme avanserte i 1954 i [[regeringskansliet]] og ble sekretær i [[Statsrådsberedningen]]. Året etter ble han styremedlem i [[Arbetarnas bildningsförbund|ABF]]. Han ble valgt inn i Första kammaren i 1958 for Socialdemokraterna. Et av hans første viktigere oppdrag som politiker var som leder av «studiesociala utredningen» i 1959.

Palme giftet seg 9. juni 1956 med psykologen [[Lisbet Palme|Lisbet Beck-Friis]]. De bosatte seg i et [[rekkehus]] i Vällingbyhöjden og fikk tre sønner. Formelt var dette Palmes andre ekteskap; i perioden 1949&ndash;52 var han gift med Jelena Rennerova fra [[Tsjekkoslovakia]] i et pro forma ekteskap for å gi henne mulighet til å forlate sitt land etter [[Statskupp|statskuppet]] i 1948.<ref>{{Kilde www|url=https://www.fokus.se/andra-kammaren/11-saker-du-kanske-inte-visste-om-palme-och-palmemordet/|tittel=11 saker du (kanske) inte visste om Palme och Palmemordet|besøksdato=2023-10-25|dato=2020-02-28|fornavn=Janne|etternavn=Sundling|språk=sv-SE|verk=Fokus}}</ref> Palme møtte Rennerova i påsken 1949 i Praha. Borgermesteren i Praha viet dem 21. desember 1949 uten at Palme var til stede i Praha (han befant seg da i London og vielsen skjedde ved korrespondanse). Kort tid etter ble det forbudt for tsjekkoslovaker å forlate landet gjennom ekteskap med utlendinger. Rennerova reiste til Sverige og utdannet seg til lege i Uppsala. Palme og Rennerova flyttet aldri sammen.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Berggren, Henrik | utgivelsesår = 2010 | tittel = Vidunderlige dager i vente | isbn = 9788281880665 | forlag = Versal | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2021112248164 | side = }}</ref> De skilte seg i 1952. Saken ble kjent i 1969 og skapte da en viss oppstandelse.<ref>{{ Kilde bok | forfatter = Hagesæther, Pål Vegard Rameckers | utgivelsesår = 2008 | tittel = Uekteskap | isbn = 9788274773271 | forlag = Unipub | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2013091106186 | side = }}</ref> Rennerova giftet seg senere med barnelegen [[Rolf Zetterström]].<ref>{{Kilde www|url=https://www.fokus.se/andra-kammaren/11-saker-du-kanske-inte-visste-om-palme-och-palmemordet/|tittel=11 saker du (kanske) inte visste om Palme och Palmemordet|besøksdato=2023-10-25|dato=2020-02-28|fornavn=Janne|etternavn=Sundling|språk=sv-SE|verk=Fokus}}</ref><ref>Östberg, K. (2010). ''I takt med tiden: Olof Palme 1927–1969.'' Leopard förlag.</ref>

Høsten 1944 rykket Olof Palme inn i kavaleriet, sjette skvadronen ved K4 i [[Umeå]]. Han begynte deretter på aspirantskolen ved K3 i [[Skövde]]. Etter noen måneder ble han forfremmet til sersjant og i november 1948 ble han utnevnt til [[fenrik]] i kavaleriets reserve. Sommeren 1955 gjennomgikk han et stridskurs for ryttertroppssjefer, hvilket førte til at han på nyåret 1956 kunne titulere seg som løytnant. «''Alltid terger det vel noen''», skal han ha sagt.

=== Palmes inntreden i toppolitikken ===
Palme trådte inn i regjeringen i 1963 som [[Minister uten portefølje|konsultativ statsråd]] i [[Statsrådsberedningen]], og to år senere ble han utnevnt til statsråd og sjef for kommunikationsdepartementet. Deretter avanserte han til posten som ecklesiastikminister i 1967. Palme hadde dermed kirkespørsmål som sitt område, til tross for at han hadde meldt seg ut av [[Svenska kyrkan]]. {{Død lenke|dato=februar 2021 |bot=InternetArchiveBot }} Palme ble dermed Sveriges siste ecklesiastikminister; etter at departementet i 1968 byttet navn til [[Utbildningsdepartementet]], ble Palme titulert som utbildningsminister. I 1969 etterfulgte han [[Tage Erlander]] som partileder for Socialdemokratarna og som statsminister.

I 1972 holdt han den såkalte juletalen sin, der han sammenlignet USAs [[bombe]]angrep mot [[Hanoi]] med andre [[krigsforbrytelse]]r: «[[Guernica]], [[Oradour-sur-Glane|Oradour]], [[Babij Jar]], [[Katynmassakren|Katyn]], [[Lidice]], [[Sharpeville-massakren|Sharpeville]], [[Treblinka]]. Der har volden seiret, men ettertiden har felt en hard dom over de ansvarlige. Nå føyer et nytt navn seg inn i rekken: Hanoi – julen 1972.» Talen skapte en alvorlig [[diplomati]]sk [[krise]] mellom USA og Sverige.<ref>{{Kilde bok
| tittel= Skyld
| forfatter=Henrik Arnstad
| side=162
| forlag= Spartacus Forlag
| utgivelsessted= Oslo 
| utgivelsesår= 2010
| isbn=978-82-430-0523-5
}}</ref>

=== Statsminister og partileder ===
[[Fil:Palme 1973.jpg|thumb|left|300px|På Norra Bantorget, første mai 1973]]
Etter riksdagsvalget i 1973 ble Palme sittende som statsminister, om enn ganske vingeklippet; valget resulterte i den såkalte lotteririksdagen (s+vpk:175 mandat; c+m+fp:175 mandat). I mandatperioden 1973&ndash;76 klarte regjeringen Palme likevel å få gjennom noen betydningsfulle reformer, bl.a. loven om medbestemmelse i arbeidslivet (''Medbestämmandelagen''/MBL) og loven om en allmenn foreldreforsikring. I 1975 trådte den nye forfatningen i kraft, hvilket bl.a. innebar at monarkens oppgaver ble kraftig redusert. Selv om Sverige i teorien fortsatt var et [[monarki]], var det i praksis en slags [[republikk]]; monarkiets fremtidige status var dermed, med Palmes egne ord, bare «et pennestrøk». Etter valget i 1976, da [[kjernekraft]]spørsmålet kom i fokus, og de borgerlige fikk majoriteten, ble Socialdemokraterna (etter 40 år uavbrutt ved makten) og Palme tvunget til å gå av. På denne tiden havnet Palme i store problemer på grunn av Geijer-skandalen (eller [[Geijeraffären]]), der han løy om hvordan det hele hang sammen for å ikke «skitne til» sosialdemokratiet. Valget i 1979 innebar nok et nederlag for Socialdemokraterna, ettersom man ikke lyktes i å gjenerobre regjeringsmakten, men Palmes stilling i partiet var trygg på tross av dette.

I 1980 ble Palme utnevnt til [[FN]]s meklingsmann i [[Iran–Irak-krigen]], og etter socialdemokraternas valgseier i 1982 tok han igjen tilbake statsministerembetet. Den 1. mars 1982 avleverte [[Palmekommisjonen]] sin rapport om meklingen mellom Iran og Irak.

Palme hadde som statsminister og politiker et stort internasjonalt nettverk, og pleide kontakt med internasjonale personligheter som [[Willy Brandt]], [[Bruno Kreisky]], [[Trygve Bratteli]], [[Oliver Tambo]] og [[Gro Harlem Brundtland]].

Som sosialdemokratisk statsminister havnet Palme i konflikt med næringslivets representanter, da Riksdagen i 1983 besluttet å innføre lønnstakerfond, som av næringslivets topper ble ansett som en måte å sosialisere Sveriges næringsliv. I 1985&ndash;86 oppstod det også gnisninger med ledende militære personer (kommandørkaptein Hans von Hofsten m.fl.) som, i anledning av de påståtte russiske ubåtreguleringene, anså ham for å være altfor svak i handlingsøyeblikket i forhold til [[Sovjetunionen]], samtidig som de erklærte at de manglet tillit til ham personlig.

Statsminister Olof Palme ble anklaget for skattefusk i 1985; den såkalte Harvard-affären. Sønnen Joakim Palme ønsket seg til [[Harvard University]], og hadde fått avslag på sin søknad om [[stipend]] av Sverige-Amerika Stiftelsen. Like etter skulle Olof Palme, ifølge skattemyndighetene, ha tilbudt seg å holde et foredrag på skolen i bytte mot et honorar dedikert til stipend for sønnen.

=== Som politiker ===
Olof Palme er i ettertiden regnet som en av både Sveriges og Europas mest markante politikere. Gjennom sine verv og politiske gjerninger i fire tiår ble Palme både meget populær og meget omstridt. Særlig ble Palme kritisert og omstridt av den svenske høyresiden, og det er hevdet at dette ble verre som en konsekvens av Palmes borgerlige bakgrunn, og at han ble opplevd som en klasseforræder<ref name=":0" />. 

Som statsminister og partileder ble Palme kjent for sine talegaver. Hans retoriske evner og bitende kommentarer gjorde med årene at Palme av flere ble ansett for å være arrogant. Særlig ble dette fremtredende i debatter med [[Centerpartiet|Centerpartiets]] statsministerkandidat, den langt mer tradisjonelle [[Thorbjörn Fälldin|Thorbjørn Fälldin]], som endte med at Socialdemokraterna måtte anmode Palme om å tone ned sine retoriske angrep på motstanderen<ref name=":0" />.

Palme ble internasjonalt kjent for sitt store internasjonale engasjement som statsminister. Særlig gjorde dette seg gjeldende i en del internasjonale spørsmål som angikk USA, herunder blant annet både [[Vietnamkrigen]] og det CIA-finansierte kuppet i [[Chile]]. I 1975 ble Palme den første vestlige statslederen som dro på offisielt besøk til [[Cuba]] etter [[Den cubanske revolusjon|den cubanske revolusjonen]]. Palme var også en uttalt kritiker av det sørafrikanske [[Apartheidlovene i Sør-Afrika|apartheid-regimet]], og kun én uke før han ble myrdet holdt han en meget apartheid-kritisk tale i Folkets hus i Stockholm<ref>{{Kilde www|url=http://www.olofpalme.org/wp-content/dokument/860221b_folkriksdag.pdf|tittel=Olof Palme: tale om apartheid|besøksdato=20.10.2021}}</ref>.