Redigerer Ole Richter (avsnitt)

== Stortingsrepresentant ==
Han ble valgt som [[stortingsrepresentant]] fra 1862 for [[Nordre Trondhjems amt]], og beholdt plassen til 1879. Han var først med i det såkalte ''Collegium Politicum'' (som opprinnelig var en spøkefull betegnelse internt), som videre dannet grunnlaget for grupperingen «[[Sakførerpartiet]]», hvis ledende menn var [[Johan Sverdrup]] og [[Johannes Steen]]. Sverdup brøt senere ut av denne grupperingen og startet et samarbeid med [[Søren Jaabæk]]. I 1884 ble «Sakførerpartiet» og flere andre grupperinger innlemmet i det politiske partiet Venstre.

Richter arbeidet mye med grunnlovsspørsmål, blant annet det som vedrørte statsrådenes adgang til stortingsforhandlingene. Han la seg imidlertid på en mindre radikal linje enn Sverdrup, og mente dette hovedsakelig handlet om en hensiktsmessig arbeidsordning. Sin kanskje største personlige innsats på Stortinget gjorde Richter under behandlingen av strafferettsreformen av 1874. Han var også en av de fremste forkjemperne for en jernbaneforbindelse mellom [[Østlandet]] og [[Trøndelag]], og det endelige vedtaket om denne skyldes i stor grad Richters innsats. Han gikk også inn for en mer planmessig veibygging, arbeidet for å øke bevilgningene til den lokale [[dampskip]]sfarten, samt for en forsert utvidelse av [[telegrafi|telegrafnettet]].

Han var [[odelstinget|odelstingspresident]] fra 1872 til 1877, da han ble [[lagtinget|lagtingspresident]]. Sverdrup og Jaabæk motarbeidet Richters gjenvalg i 1873, men han klarte det allikevel. Richter ble utnevnt til [[byfogd]] i [[Trondhjem]] i 1876, og flyttet dit. Han var så innvalgt på Stortinget fra kjøpstedene i Trøndelag, [[Trondhjem og Levanger]], fra 1877 til 1879. I 1878 ønsket Richter å trekke seg ut av politikken, og ble norsk-svensk generalkonsul i London, etter å først ha motsatt seg å bli utnevnt til norsk-svensk [[ambassadør]] i [[Washington, D.C.]] i USA.