Redigerer Ole Furu (avsnitt)

== Politisk arbeid ==
[[Fil:Emil Stangs andre ministerium.png|thumb|upright=1.2|[[Emil Stangs andre regjering]]. Stående fra venstre: [[Johannes Winding Harbitz]], [[Peder Nilsen]], [[Wilhelm Olssøn]] og [[Peter Birch-Reichenwald]]. Sittende fra venstre: [[Anton Christian Bang]], Ole Furu, [[Emil Stang d.e.]], [[Gregers Gram (1846–1929)|Gregers Gram]], [[Ernst Motzfeldt]] og [[Francis Hagerup]].{{Byline|[[Ludwik Szacinski]], ca. 1894–95}}]]

Furu var medlem av Kristiansund bystyre 1875–1889 samt ordfører i årene 1877 og 1885–1889. Han var innvalgt på [[Stortinget]] som en moderat-[[liberalisme|liberal]] representant fra Kristiansund 1880–1882 og 1886–1888, og var tilhenger av utvidet [[stemmerett]] og [[statsråd]]enes adgang til Stortinget. På juridisk grunnlag stemte han imidlertid imot å kunngjøre statsrådenes adgang til Stortinget, ettersom som kongen hadde nektet å [[sanksjon]]ere vedtaket, og Furu distanserte seg fra [[Venstre]]. Han følte seg tvunget til å stemme med regjeringen resten av perioden. I sin siste stortingsperiode representerte han derfor det nylig dannede partiet Høyre.

Furu var statsråd i [[Stockholm]] 1889–1890 og [[Indredepartementet (Norge)|indreminister]] 1890–1891 i [[Emil Stangs første regjering]]. I [[Emil Stangs andre regjering|Stangs andre regjering]] var Furu [[liste over Norges finansministre|finansminister]] 1893–1895, [[Revisjonsdepartementet|revisjonsminister]] 1894–1895 og statsråd i Stockholm i 1895. Furu bidro til forlengelse av [[mellomriksloven]], som sikret norske næringsinteresser. Han var motstander av Stangs kompromisslinje i [[konsulatsaken]], og forsøkte å få [[Johan Thorne]] til å danne regjering, hvilket mislyktes.