Redigerer Olav Hilmar Iversen (avsnitt)

== Virke ==
Olav Hilmar Iversen arbeidet ved patologisk avdeling på Rikshospitalet i 33 år og var professor i patologi ved Universitetet i Oslo i over 25 år. Han var seniorstipendiat fra 1990 til 1993 etter at han hadde gått av med pensjon i 1990. Da han begynte der, ble han engasjert av eksperimentell kreftforskning, hvor man forsker på levende organismer. Hans sjef, professor [[Leiv Kreyberg]], hadde arbeidet under den internasjonalt anerkjente norske forskeren [[Knud Magnus Haaland]] og førte tradisjonen videre til Iversen, som bevarte interessen for dette hele livet. I 1991 tok han en ny doktorgrad, denne gangen filosofisk, og også den handlet om hudkreft. 

I 1964 overtok han som professor etter Leiv Kreyberg. Han ble da også overlege ved [[biopsi]]avdelingen og medvirket aktivt i planleggingen av patologibygget som Rikshospitalet fikk i 1971. Da ble de to avdelingene for biopsi og [[autopsi]] slått sammen til et sterkt  fagmiljø for forskning, undervisning og medisinsk rutinearbeid. Da bruk av biopsier ble mer vanlig i medisinsk diagnostikk, medvirket Iversen til at Laboratorium for patologi ble etablert for å øke kapasiteten, og han arbeidet selv med diagnostikk der i mange år.  

Iversen var en dyktig formidler og foreleser. I 1978 lanserte han det selvutviklede systemet  ''Integrated Pathology Audiovisual Learning System'' (IPALS) som kombinerte [[lysbilde]]r med forelesninger innlest på lydbånd. Sammen med den tilhørende læreboken ble IPALS tatt i bruk over hele verden og kom særlig til nytte i [[utviklingsland]] med liten lærerkapasitet. 

Hans sterke kristne grunnsyn førte ham til aktivt engasjement i nasjonale og internasjonale organisasjoner for kristne leger, blant annet stod han for verdenskongressen for kristne leger i Oslo i 1969. I 1985 var han med på å gi ut en bok om [[obduksjon]], han mente at det var nødvendig og var bekymret over motstanden som ble uttrykt i mange kristne kretser.