Redigerer Ola Storevik (avsnitt)

== Ettermæle ==
Historiene om Storeviken verserte lenge på Vestlandet, han ble blant annet brukt til å skremme barna med. Det finnes lite dokumentasjon på disse historiene, og de er antagelig oppblandet med anekdoter og moralske eller komiske poenger.

Historiene vektlegger først og fremst hans enorme fysiske styrke, deretter som regel én av to ting: Enten hans voldsomme brutalitet eller, mer sympatisk, hans tragiske skjebne. Sambygdingen Mathias Askevolds biografi om Storevik fra 1909 legger stor vekt på personlighetsforandringen etter at hans første kone døde. Han fremstilles her som en mild og respektert mann i bygda, en «vennlig kjempe», helt til kone nummer to kommer inn i livet hans som en nedbrytende kraft og alt rakner for ham. Askevold fremstiller henne som en kravstor og tverr overklassefrue fra byen. I virkeligheten var hun en offisersdatter fra en av nabogårdene.<ref>Sogn og Fjordane fylke, Gaular, ''Ministerialbok nr. A 2 (1785-1821)'', Kronologisk liste 1798, side 61. ([http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-kb20070227270211.jpg Digitalarkivet])</ref>

Andre beretninger, kanskje mer selvopplevde, fremholder at Storevik var en nådeløs utpresser og landeveisrøver, som regelrett ranet fattige bønder for penger og sprit. Statsråd [[Nils Hertzberg (statsråd)|Nils Hertzberg]] hevdet at Storeviken hadde ranet og drapstruet hans gamle mor, prestefrua i [[Ullensvang]].<ref>Opedal, Halldor O.: «Kjempa for Noreg: Ola Storevik i Hardanger-tradisjonen» I: ''Fram daa, Frendar'', årgang 1957. Norskt Måldyrkingslag. Oslo.</ref>

I tillegg til at Storevik var uvanlig kraftig bygget, var han også spesielt kledt: Vinterstid gikk han med en pelslue hvor han hadde sydd inn et kobberfat som han plasserte isblokker oppå.<ref name=":0" />