Redigerer Novgorod (avsnitt)

== Historie ==
[[Fil:Cathedral of St. Sophia, the Holy Wisdom of God in Novgorod, Russia.jpg|thumb|300px|[[St. Sofia-katedralen (Novgorod)|Sofiakatedralen i Novgorod]] er den best bevarte kirken fra [[11. århundre|1000-tallet]], og den første som viser de opprinnelige karaktertrekkene av russisk [[arkitektur]].{{byline|Jiří Hofman}}]]
=== Starten på Rurikdynastiet ===

Novgorod er den eldste [[slavere|slavisk]]e byen som er registrert i Russland. Byen er først nevnt i [[859]], og da var den allerede en viktig stasjon på [[væring]]enes (skandinavenes) handelsrute mellom [[Baltikum]] og [[Bysants]]. Ifølge [[norrøn mytologi|den norrøne mytologien]] skal Holmgard ha eksistert betraktelig mye tidligere, men det er vanskelig å skille myter fra historiske fakta. Senere nevnes Holmgard kun som en [[festning]] inne i byen ''Rjurikovo Gorodisjtsje'', oppkalt etter den norrøne herskeren [[Rurik]] (ca. 830 – 879), som ble invitert til byen for å skape ro og orden, og som gjorde den til sin hovedstad. Arkeologiske funn antyder at ''Gorodisjtsje'', som var [[knjaz]]ens (fyrstens) residens, kan dateres til midt på [[9. århundre|800-tallet]], mens selve byen dateres til slutten av århundret. På midten av [[10. århundre|900-tallet]] var Novgorod en fullt utviklet [[middelalderen|middelalderby]] og et politisk sentrum. Rurikdynastiet skulle regjere over Russland i mer enn 750 år. 

[[Fil:Nowgorod 2005 Millenium Monument.jpg|thumb|left|upright|Tusenårsminnesmerket for Russland, formet som en kirkeklokke i bronse ([[1862]]).]]

=== Kievriket ===

I [[882]] inntok Ruriks etterfølger, [[Oleg av Novgorod]] (Helge), [[Kyiv]] (Kiev) og grunnla [[Kievriket]]. Han valgte Kiev til sin hovedstad, noe som gjorde Novgorod til den nest viktigste byen i riket, men den beholdt sin posisjon som sentrum for utenlandshandel. Ifølge tradisjonen ble den eldste sønnen og arvingen til den regjerende fyrsten i Kiev sendt til Novgorod som barn. I norrøn mytologi ble byen nevnt som hovedstad i [[Gardarike]]. Fire norske konger – [[Olav Tryggvason]], [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]], [[Magnus den gode|Magnus Olavsson]] og [[Harald Hardråde]], søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet. Tidlig på 900-tallet sendte Novgorod felttog mot [[Konstantinopel]] (norrønt: «Miklagard») for å sikre handelen med [[Bysants]]. Dette resulterte i en integrering av østslaviske stammer i det russiske Kievriket.

Av alle sine fyrster, satte novgoroderne minnet om [[Jaroslav I av Kiev|Jaroslav den vise]] (ca. 978 – 1054) høyest. Han utstedte de første skrevne lovene (senere inkludert i ''[[Russkaja pravda]]'') og finansierte byggingen av den mektige [[St. Sofia-katedralen (Novgorod)|St. Sofia-katedralen]] ([[1045]]), som fremdeles står. Som takk for hjelpen til å beseire sin eldre bror og beholde tronen, tildelte Jaroslav byen Novgorod flere privilegier. Til gjengjeld oppkalte novgoroderne byens torg etter Jaroslav. Innføringen av [[kristendom]]men på slutten av 900-tallet gjorde Novgorod til et mektig kirkelig senter. Anstrengelsen til biskopene i Novgorod for å spre og markedsføre den [[den ortodokse kirke|ortodokse]] troen bar frukter på midten av 1100-tallet, da embetet ble oppjustert til [[erkebiskop]]s rang, og dermed ble [[katedral|bispestolen]] i Novgorod den mektigste i [[den russisk-ortodokse kirke]].

=== Holmgard og Norge ===
[[Fil:Olav den helliges saga CK11.jpg|alt=|miniatyr|''«I morgen er det mandag, herre.»'' {{byline|Christian Krogh|type=Tegning}}]]
Novgorod (Holmgard) spiller også interessante biroller i norsk historie. Én ting er at kong [[Olav Tryggvason]] tilbragte deler av sin barndom her, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen [[Olav den hellige|Olav Haraldsson]]s opphold her.

Da kong [[Knut II av Danmark|Knut den mektige]] dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte. 

[[Snorre Sturlason|Snorre]] lar oss i sin kongesagaer ''[[Heimskringla]]'' forstå at Olav gjennomgikk en dyp åndelig utvikling i Gardarike. Olav kommer til Gardariket og lærer lidelsens mysterium å kjenne. Hans kongsgjerning har lidd skibbrudd. Ættearven er tatt fra ham. Odelslandet er erobret av en utenlandsk konge. Kristendommens fremtid er truet når stormennene får ture frem som tidligere. Den selvbevisste Olav lever nå på fyrst Jaroslavs nåde. Han gjør en dårlig figur foran sin tiltenkte festmøy Ragnhild. Maktens glorie er tatt fra ham – en konge uten land. Han er handlingslammet. Skal han ta imot fyrst Jaroslavs tilbud om å styre over de hedenske bulgarerne? Flokken av menn som har fulgt ham fra Norge, råder ham fra det.   

Det fortelles fra oppholdet i Holmgard at mens Olav sitter og grunner, kommer han i vanvare til å bryte den kristne helgedagsfreden ved å spikke på et trestykke på en søndag. En av kongens menn ser hva kongen holder på med, og sier nennsomt: ''«Det er mandag i morgen, herre.»''
:''«Det hendte en søndag at kong Olav satt til bords i høgsetet sitt og falt i så dype tanker at han ikke sanset tida. Han hadde en kniv i handa og holdt på ei trestikke og spikket noen fliser av den. En skutelsvein stod og holdt et beger foran ham. Han så hva kongen gjorde, og skjønte han satt i andre tanker. Han sa : «I morgen er det mandag, herre.» Kongen så på ham da han hørte dette, og kom til å tenke på det han hadde gjort. Da bad kongen at de skulle gi ham et lys. Han sopte alle flisene han hadde spikket, sammen i handa. Så tente han ild på dem der og lot flisene brenne inne i handa. Av dette kan en skjønne at han holdt loven og budene nøye og ikke ville gjøre annet enn det han visste var rett.»'' (''fra Heimskringla''.)

Grublerier tærer over tid på sinnets krefter. Det er bare en ting å gjøre – legge sin sak i Guds hender. Det gjør Olav. Snorre beretter: ''«Slike tanker gikk han ofte med, og ga sin sak inn under Gud og ba ham la noe hende, så han kunne se hva som var det beste».'' Det er bønnen som bringer Olav ut av grublerienes onde sirkel. Snorre skriver: ''«Det er sagt at Olav var en from mann, som bad til Gud alle sine levedager. Men etter at hans makt minket, mens motstanderne ble sterkere, så la han all hug på å tjene Gud. Da hadde han ikke noe annet å tenke på som kunne ta ham bort fra det.»''

Det er fra Novgorod at Olav i [[1030]] bryter opp for å gjenerobre Norge og befeste den spede og vaklende kristendom der. Veien fører til [[Slaget ved Stiklestad|Stiklestad]], der han faller den [[29. juli]].

[[Fil:Nowgorod_2005_w.jpg|thumb|Novgorods Kreml.]]

=== Republikken Novgorod ===
{{utdypende|Republikken Novgorod}}
I [[1136]] løsrev novgorodske handelsmenn og [[bojar]]er seg fra Kiev, forviste sin fyrste og utropte Republikken Novgorod. Ikke lenge etter okkuperte [[tatarer|tartarene]] mesteparten av Russland. Novgorod var den eneste byen som unnslapp tartarene, de kom seg ikke fram dit fordi byen var omgitt av [[myr]] og [[sump]].

Den mektige [[bystat]]en kontrollerte mesteparten av det nordøstre [[Europa]], fra dagens [[Finland]] og [[Estland]] til [[Uralfjellene]]. Den viktigste personen i Novgorod var da ''[[posadnik]]en'', en slags «borgermester», offentlig valgt fra byens [[aristokrati]] av en samling kalt ''[[vetsje]]''. Novgorod-retten ble formelt ledet av prinsen (som også ble valgt av vetsje-samlingen), men avgjørelsene hans måtte bekreftes av posadniken for å bli gjeldende. På [[13. århundre|1200-tallet]] ble Novgorod en del av [[Hansaforbundet|Hansaen]], og ble en av Europas fire viktigste handelsbyer sammen med [[Bergen]], [[Brugge]] og [[London]]. [[Tyskland|Tyske]] handelsmenn dannet en koloni i Novgorod. De kalte byen for ''Naugard''. Eksportartiklene var hovedsakelig pels, skinn, voks, honning, lin og tjære. Stoffer og metaller ble importert fra Europa, og korn fra Sentral-Russland. Transitthandelen med Sentral-[[Asia]] nådde også et stort volum. 

Igjennom [[middelalderen]] hadde Novgorod en god fremgang, byen ble et av Europas viktigste handels- og kulturelle sentra. Flesteparten av innbyggerne var lese- og skrivekyndige og de brukte ark av [[never|bjørkenever]] for skriftlig kommunikasjon. Allerede på [[11. århundre|1000-tallet]] fikk byen sin første skole og Novgorod ble en av Russlands hovedbyer når det gjaldt [[litteratur]] og bokproduksjon. Noen av de eldste russiske dokumenter ble skrevet i Novgorod. Mens [[Paris]] og [[London]] vasset i gjørme, ble Novgorod berømmet av utlendinger for sine brolagte veier og rene gater. Handelsmannen [[Sadko]] fra Novgorod ble også en populær helt i russisk [[folkeminne|folklore]].

På [[13. århundre|1200-tallet]] var Novgorod hardt presset av [[Danmark|danskene]] i allianse med korsfarerordnene [[Den tyske orden]] og  [[Sverdbroderordenen]]. Ledet av biskop Hermann von Buxhoeven av [[Tartu|Dorpat]] angrep de fra [[Estland]] mot Novgorod, men den ca. 2&nbsp;000 mann store styrken ble slått tilbake av ca. 6&nbsp;000 russerne under [[Aleksander Nevskij]] av Novgorod ved slaget på den islagte [[Peipus]]-sjøen den [[4. april]] [[1242]]. 

:''(Slaget har senere inngått i russisk og [[Sovjetunionen|sovjetisk]] patriotisk propaganda på [[1930-årene|1930-tallet]] ettersom det var den siste gang på århundrer at [[Tyskland|tyskere]] hadde gått til angrep på Russland. Slaget skildres i [[Sergej Eisenstein]]s storfilm ''[[Aleksandr Nevskij (film)|Aleksandr Nevskij]]'', men i filmen ender slaget feilaktig med at isen brast under korsfarerne.)''

Novgorod var på høyden på [[14. århundre|1300-tallet]], da hadde befolkningstallet vokst til rundt {{formatnum:400000}}. Byens storslagenhet fra denne perioden, med hundrevis av praktfulle kirker, handelshus, lagre og markedsplasser, har vært et rikt grunnlag for russisk kunst og folklore. Novgorods arkitektur, retning i [[Ikon (kristendom)|ikon]]-maling, dekor og gullsmedkunst er kjent over hele verden. Men århundret var også starten på nedgangstidene med blant annet kamp mot Moskvas overlegenhet. 

[[Fil:Ivan III of Russia.jpg|thumb|left|upright|[[Ivan III av Russland|Ivan III]] ([[1440]]&ndash;[[1505]]).]]

=== Innlemmet i Moskvastaten ===

Novgorods voldsomme økning i befolkningstallet, førte til at det etterhvert ble vanskelig å brødfø så mange innbyggere. Interne stridigheter blant republikkens ledere svekket også bystatens suverenitet. Byen var avhengig av [[Vladimir-Suzdal]]-regionen for korn. De store byene i området, [[Moskva]] og [[Tver]], brukte denne avhengigheten for å få kontroll over Novgorod. [[Storfyrstedømmet Moskva]] hadde på denne tiden samlet mange byer og områder i Russland, og var blitt et mektig rike. I [[1478]] annekterte [[Ivan III av Russland|Ivan III]] Novgorod inn i Moskvastaten. Novgorod forble Russlands tredje største by fram til [[Ivan IV av Russland|Ivan den grusomme]] plyndret byen og drepte flere tusen av innbyggerne i [[1570]]. Men Novgorod beholdt sin kommersielle posisjon fram til [[St. Petersburg]] ble grunnlagt i [[1703]]. Mellom [[1611]] og [[1617]] var Novgorod okkupert av [[Sverige]], men Russland greide til slutt å ta byen tilbake. I [[1727]] ble byen hovedstad for regjeringen i Novgorod.

[[Fil:Novgorod Russia.jpg|thumb|400px|Novgorod på 1800-tallet. Fra Rambaud's Russia, volume 1 (1898).]]

=== Den annen verdenskrigs ødeleggelser ===

Novgorod hadde slått tilbake angrepene fra ridderne av [[Den tyske orden]] og [[Sverdbroderordenen]], og [[Sverige|svenske]] angrep, og unngikk ødeleggelser under [[Mongolenes invasjon av Russland|den mongolske invasjonen]]. Men under [[andre verdenskrig|den andre verdenskrig]] havnet Novgorod i frontlinjen, og ble okkupert av tyske styrker den [[15. august]] [[1941]]. De historiske minnesmerkene ble systematisk ødelagt. Da den [[Den røde armé|røde armeen]] befridde byen [[20. januar]] [[1944]] sto kun 40 av de opprinnelig 2536 steinbygningene igjen. Store mengder kunst- og kirkeskatter var også blitt «bragt i sikkerhet» til Tyskland. [[USA|Amerikanerne]] sendte det de fant og kunne identifisere tilbake fra det okkuperte Tyskland i slutten av [[1940-årene]], men meget er ikke kommet til rette.

I tillegg til de store menneskelige og materielle tap medførte den tyske besettelse av Novgorod en mer akademisk skade. Den stortyske propaganda la ikke overraskende stor vekt på at ikke bare Novgorod, men også Russland som sådan, hadde skandinaviske røtter. Og da Novgorod var inntatt, hadde den tyske filmavisen «Wochenschau» skrytt: «Novgorod, den gamle tyske hansestaden Naugard, Østens Nürnberg, er på våre hender». 

Etter krigen ble det vanskelige tider for de russiske historikere som i sin forskning var kommet til at svenske vikinger hadde spilt en viktig rolle i byens og landets historie. En av dem som fikk føle det, var historikeren [[Lev Klejn]]. Han analyserte motviljen slik: «Det dreier seg om den nasjonale stolthet. For mange russere var det en formastelig påstand at den russiske stat på noe tidspunkt skulle ha blitt muliggjort av fremmede folkeslag. Vikingene var jo skandinaviske germanere, de var nordgermanere, og derfor var det en utålelig tanke». Så sent som i [[1979]] ble «normannisten» Lev Klejn dømt til tre års fangeleir, på papiret på grunn av homoseksualitet, i realiteten av først nevnte grunn. 

Etter krigen er byens sentrum gradvis blitt restaurert. De viktigste monumentene ble vernet av [[FNs organisasjon for utdannelse, vitenskap og kultur|UNESCOs]]  [[verdensarven i Europa|liste over verdensarvsteder]] i [[1992]]. I [[1998]] ble byen offisielt omdøpt til ''Velikij Novgorod'' og fikk dermed tilbake sin middelaldertittel ''Mektige Novgorod''.