Redigerer Novemberrevolusjonen (avsnitt)

=== Keiserriket og sosialdemokratiet ===
{{utdypende|Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein|Sozialdemokratische Arbeiterpartei (Tyskland){{!}}Sozialdemokratische Arbeiterpartei|Sozialdemokratische Partei Deutschlands}}
{{utdypende|Revisjonisme}}
[[Fil:Reichstagsgebaeude.jpg|miniatyr|Riksdagsbygningen mellom 1890 og 1900.{{byline|Ukjent fotograf}}]]
[[Fil:Reichsgesetzblatt34 1878.jpg|miniatyr|[[Sosialistloven|Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet]] ([[Reichsgesetzblatt]] 34/1878). {{byline|Foto: Pischdi|3. oktober 2005}}]]
[[Fil:August Bebel 3.jpg|miniatyr|[[August Bebel]] mellom 1890 og 1910. Bebel var den andre formann i [[Sozialdemokratische Partei Deutschlands|SPD]] fra 1892 til 1913]]
[[Fil:Karl Liebknecht.jpg|miniatyr|[[Karl Liebknecht]] var det første medlem av SPD som nektet å stemme for krigskreditt. Sammen med [[Rosa Luxemburg]] grunnla han [[Kommunistische Partei Deutschlands|KDP]] i 1919.]]
Sosialdemokratiske partier hadde eksistert i Tyskland siden 1863 (''[[Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein]]'', ADAV).<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Allgemeiner_Deutscher_Arbeiterverein Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> Deres fremvekst må sees i sammenheng med Tysklands utvikling fra en [[agrar]]stat til en [[industrialisering|industristat]].<ref name="Ullrich-1997"/> Ved [[Riksdagsvalget i Tyskland 1871|valget i 1871]] ble de representert i [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|Riksdagen]]. Fra 1878 ble de undertrykt av [[sosialistloven]]. Frem til [[første verdenskrig]] gjennomgikk sosialdemokratene store forandringer. Fra å ha vært et revolusjonært parti som ville endre samfunnet med væpnet revolusjon, ble de en integrert del av det etablerte samfunnet som de gikk inn for å endre ''innenfra''. Noe lignende skjedde i hele den vestlige verden, også i [[Norge]]. Det som opprinnelig var sosialdemokrater, ble delt opp i sosialdemokrater og [[kommunister]]. I 1917 dannet også [[venstresosialisme|venstresosialister]] et eget politisk parti og ble en egen politisk retning gjennom opprettelsen av ''[[Unabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (USPD).<ref name="SPD"/> Historien om sosialdemokratene er derfor også historien om en politisk retning som frem til første verdenskrig endret både form og innhold.<ref>{{Kilde www|url=https://www.dhm.de/lemo/kapitel/kaiserreich/innenpolitik/adav|tittel=Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Kaiserreich|besøksdato=2019-02-21|fornavn=Stiftung Deutsches Historisches|etternavn=Museum|språk=de|verk=www.dhm.de}}</ref><ref>{{Kilde www|url=https://www.freitag.de/autoren/michael-jaeger/1917-der-kurze-dritte-weg|tittel=Zeitgeschichte - 1917: Der kurze dritte Weg|besøksdato=2019-02-21|språk=de|verk=www.freitag.de}}</ref>

Den borgerlige [[marsrevolusjonen]] av 1848/1849 mislyktes fremfor alt på grunn av problemene med å oppnå [[nasjonalstat|nasjonal enighet]] og [[demokrati]]sering på samme tid. I de følgende tiår begynte den overveiende del av [[borgerskap]]et å støtte en [[øvrighetstat]], særlig fordi det siden 1871 hadde oppstått en nasjonalstat i form av [[den lilletyske løsning]] under ledelse av [[kongeriket Preussen]].<ref>[https://www.dhm.de/lemo/kapitel/vormaerz-und-revolution/revolution-1848.html Vormärz und Revolution: Die Revolution von 1848/49], Lebendiges Museum Online, besøkt 24. februar 2019</ref>

Det nystiftede tyske riket var et [[konstitusjonelt monarki]]. For [[Riksdagen (Det tyske keiserrike)|riksdagen]] gjaldt almengyldige, like og hemmelige valg, men dens innflytelse på rikspolitikken var begrenset. Dens foreslåtte lover kunne bare tre i kraft etter samtykke fra [[Forbundsrådet (Det tyske keiserrike)|Forbundsrådet]] og keiseren. De to sistnevnte kunne oppløse Riksdagen når som helst og utlyse nyvalg. Dens eneste viktige myndighet var bevilgninger over statsbudsjettet. Det hadde imidlertid bare lov til å stemme over sin største post, militærbudsjettet, som en del av det såkalte [[Septennat (tyske keiserrike)|septennatet]] i en periode på totalt syv år. Også riksregjeringen var bare ansvarlig overfor keiseren.<ref name="Ullrich-1997_36"/>

Siden 1871 var [[sosialdemokrati|sosialdemokratene]] representert i Riksdagen. De var i begynnelsen splittet i de to partiene ''[[Sozialdemokratische Arbeiterpartei (Tyskland)|Sozialdemokratische Arbeiterpartei]]'' (SPAD)<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Sozialdemokratische_Arbeiterpartei Sozialdemokratische Arbeiterpartei], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> og ''[[Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein]]'' (ADAV);<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Allgemeiner_Deutscher_Arbeiterverein Allgemeiner Deutscher Arbeiterverein], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> i 1875 slo disse partiene seg sammen til ''[[Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands (1875)|Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands]]'' (SAD),<ref>[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Sozialistische_Arbeiterpartei_Deutschlands Sozialistische Arbeiterpartei Deutschlands], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref> og i 1890 endret partiet navn til ''[[Sozialdemokratische Partei Deutschlands]]'' (SPD).<ref name="gesetz">[https://www.spd-geschichtswerkstatt.de/wiki/Sozialistengesetz Sozialistengesetz], Geschichtswerkstatt SPD, besøkt 24. februar 2019</ref><ref name="SPD"/> Som det eneste sosialdemokratiske politiske parti i det tyske keiserrike, foreslo det åpent en [[republikk|republikansk]] statsform. [[Otto von Bismarck]] hadde derfor forfulgt partiet fra 1878 til han gikk av som [[Tysklands kanslere|forbundskansler]] i 1890.<ref name="gesetz"/> Grunnlaget for forfølgelsen var [[sosialistloven]] (''«Lov mot de almenfarlige bestrebelsene til sosialdemokratiet»'') av 19. oktober 1878.<ref name="Reichstag1878"/><ref name="gesetz"/>

Likevel økte sosialdemokratene sin stemmeandel i nesten hvert eneste valg. Under [[Riksdagsvalget i Tyskland 1912|riksdagsvalget i 1912]] fikk de 34,8 prosent av stemmene, og ble den sterkeste fraksjon i Riksdagen med 110 representanter.<ref name="Nohlen2010_762"/> Partiet hadde omkring én million medlemmer, og partiavisen ''[[Vorwärts]]'' hadde 1,5 millioner abonnenter. De fleste av fagforeningenes 2,5 millioner medlemmer støttet mest sannsynlig sosialdemokratene. I tillegg var tallrike [[samvirke]]r ([[boligsamvirke]]r, samvirkelag etc.), og andre organisasjoner forbundet med SPD og fagforeningene, eller støttet den sosialdemokratiske ideologi på annen måte. Andre sentrale partier i riksdagen av 1912 var ''[[Deutsche Zentrumspartei]]'' (91 seter), ''[[Deutschkonservative Partei]]'' (43 seter), ''[[Nationalliberale Partei]]'' (45 seter), ''[[Fortschrittliche Volkspartei]]'' (42 seter), [[det polske parti]] (18 seter), ''[[Freikonservative Partei]]'' (14 seter), ''[[Wirtschaftliche Vereinigung]]'' (10 seter) og ''[[Elsäss-Lothringen Partei]]'' (9 seter).<ref name="Nohlen2010_762"/><ref>[http://www.reichstagsprotokolle.de/Blatt4_h1_bsb00003461_00034.html Reichstagshandbuch 1912 Nachtragsband], Münchener Digitalisierungszentrum, 20. november 2009</ref>

I de 43 årene som gikk fra grunnleggelsen av [[det tyske rike]] frem til [[første verdenskrig]], økte ikke bare SPD i betydning, men endret også karakter. I [[revisjonisme]]striden som begynte i 1898, ønsket de såkalte revisjonistene å slette revolusjonens mål fra partiprogrammet, slik det var formulert i 1891 i [[Erfurt]].<ref name="SPD"/> I stedet ønsket de at sosiale reformer skulle være basert på den eksisterende økonomiske orden. På den andre siden hersket den [[marxisme|marxistiske]] majoriteten. Men den videreførte revolusjonære retorikken skjulte bare det problem at SPD i praksis hadde blitt reformert siden sosialistloven ble avskaffet i 1890.<ref name="SPD"/> Sosialdemokratene, som lenge var fordømt som «rikets fiender» og «[[fedrelandsløse svenner]]» (tysk: ''Vaterlandslose Gesellen''), anså seg selv som tyske [[patriotisme|patrioter]]. I begynnelsen av første verdenskrig ble det tydelig at SPD var blitt en integrert &ndash; om enn opposisjonell &ndash; komponent i imperiet.<ref name="Ullrich-1997_173_176"/>