Redigerer Nortraship (avsnitt)

== «The Phony War» eller «Liksomkrigen» ==
{{Utdypende|Tonnasjeavtalen (andre verdenskrig)|slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)}}
[[Fil:The British Army in France 1939 O344.jpg|mini|Liksomkrigen var kjent som «the Phony War» på engelsk, mens tyskerne kalte det «sitzkrieg» (sittekrigen). For soldatene var det mye venting og lite handling, for norske sjøfolk var det annerledes]]

Da [[Operasjon Weserübung|Norge ble invadert]] av [[Tysklands historie (1933–1945)|Tyskland]] [[9. april]] 1940 hadde handelsflåten allerede vært i krig i sju måneder, i perioden som britene kalte [[Phony War|The Phony War]]. Norge var [[Nøytralitet|nøytralt]] i konflikten mellom de krigførende, men mistet 58&nbsp;skip på totalt 127&nbsp;000 [[Registertonn|bruttoregistertonn]] og om lag 400&nbsp;sjøfolk omkom.<ref name="GlemtKrig41">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 41</ref> I løpet av disse månedene kom mye av avtaleverket som Nortraship senere skulle operere under på plass.<ref name="GlemtKrig41" /> Erfaringene med den norske handelsflåten under [[første verdenskrig]] dannet bakgrunnen for hvordan de norske rederne og regjeringen forholdt seg til de krigførende partene.<ref name="GlemtKrig42-44">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 42-44</ref>

Den viktigste avtalen var [[Tonnasjeavtalen (andre verdenskrig)|den norsk-britiske tonnasjeavtalen]]. Omtalt som «Scheme-avtalen» spesifiserte den at om lag 40&nbsp;% av den norske flåten, inkludert 150 tankskip, rundt 60&nbsp;% av tanktonnasjen, skulle chartres ut (shippingterm, den skulle leies ut) til britene.<ref name="GlemtKrig58-60">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 58-60</ref> Som motytelse skulle Norge motta viktige råvarer. Denne avtalen løste britenes problem med tilgang til den norske handelsflåten, spesielt tankskipene som de anså som «eksepsjonelt viktige».<ref group="note">Udatert notat, sannsynligvis september 1939, Ministry of War Transport, 59/1405, Public Record Office, London, Storbritannia (Handelsflåten i Krig, bind 1, side 48)</ref> For å beskytte den norske nøytraliteten ble avtalen forhandlet mellom den  britiske regjeringen og [[Norges Rederiforbund|Norges Rederforbund]], den norske stat var formelt sett ikke part i forhandlingene.<ref name="GlemtKrig58-60" />

Disse forhandlingene viste to sider ved den norske handelsflåten; den hadde en stor verdi, men var også viktig for begge de krigførende sidene. For å verne om norsk nøytralitet, men samtidig vedlikeholde de nære handelsforbindelsene med Storbritannia måtte en gå forsiktig frem. Norges politiske linje under første verdenskrig hadde blitt kalt «den tause allierte» og den norske regjeringen ønsket å fortsette denne linjen i den pågående krigen.<ref name="GlemtKrig42-44" />

Grunnen til at den norske handelsflåten var så viktig for de allierte var den relative tilbakegangen for den britiske handelsflåten,<ref name="MellomkrigsVekst24" /> optimistisk tonnasjeplanlegging før krigen og USAs nøytralitetslover som forbød amerikanske skip å seile på krigssonene. Den eneste andre nasjonen med en tilsvarende handelsflåte var [[Nederland]], men de avviste på det sterkeste britenes ønske om en tonnasjeavtale, av frykt for tyske represalier.<ref name="GlemtKrig90">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 90</ref>

Den norske regjeringen etablerte også planer for å varsle skip over kortbølgeradio i tilfelle krig brøt ut.<ref name="GlemtKrig47">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 47</ref> For å redusere risikoen for torpedering valgte de fleste norske skip å følge britiske [[konvoi]]er.<ref name="GlemtKrig69-73">''Nortraship - Profitt og patriotisme'', side 69-73</ref> Den ekstra sikkerheten dette ga var ikke uten problemer, da Norge som et nøytralt land var nær ved å ta side for en av de krigførende partene. Deltakelsen i konvoisystemet viste Norges avhengighet av Storbritannia, som også var tilfellet under første verdenskrig.<ref name="GlemtKrig42-44" />