Redigerer Northumbria (avsnitt)

=== Nedgangstid ===
Northumbria tapte kontrollen av Mercia på slutten av 650-tallet etter et vellykket opprør under [[Penda av Mercia|Pandas]] sønn [[Wulfhere av Mercia|Wulfhere]],<ref>Kirby, D.P. (1992): ''The Earliest English Kings''. London: Routledge. ISBN 0-415-09086-5. s. 96–97</ref> men beholdt sin dominerende posisjon fram til det gikk på et katastrofalt nederlag for pikterne i [[slaget ved Dunnichen]] i 685;<ref>[http://www.pictavia.org.uk/visitor/battle.htm «Battle Of Dunnichen»] {{Wayback|url=http://www.pictavia.org.uk/visitor/battle.htm |date=20050307033854 }}, ''Pictavia.org.uk''</ref> Northumbrias konge [[Ecgfrith av Northumbria|Ecgfrith]] ble drept og landets makt i nord var alvorlig svekket. Det fredfylte styre til [[Aldfrith av Northumbria|Aldfrith]], Ecgfriths halvbror og etterfølger, gjorde noe for å begrense skaden, men det er fra dette tidspunktet at Northumbrias makt begynte å svekker, skjønt kulturelt var det en blomstringstid,<ref>Higham, N. J. (1993): ''The Kingdom of Northumbria AD 350–1100''. Stroud: Sutton, ISBN 0-86299-730-5. s. 155–166</ref> Politisk ble kronisk ustabilitet etter Aldfriths død i 704. [[Beda den ærverdige|Beda]], som virket på denne tiden, uttalte at han «dyktig gjenopprettet den knuste skjebnen til kongeriket, skjønt med mindre grenser.»<ref>Bede: ''Ecclesiastical History'', Bok IV, kapittel 26.</ref>

[[Fil:Coin of Eric Bloodaxe Norse king of York 952 954.jpg|thumb|Mynt preget av Eirik Blodøks hvor teksten leses ''ERIC REX'', «Kong Eirik», [[British Museum]].]]
I [[867]] ble Northumbria det nordlige kongeriket i [[Danelagen]] etter at det ble erobret av brødrene [[Halvdan Ragnarsson]] og [[Ivar Beinlause]] som satte inn en angelsakser, [[Ecgberht I of Northumbria|Ecgberht]] som [[Klientkongedømme|klientkonge]]. Til tross for plyndring av området, førte nordboernes besittelse av riket til en lukrativ handel, særlig for hovedstaden [[York]]. I løpet av [[900-tallet]] begynte de forskjellige angelsaksiske kongedømmene å knyttes stadig mer sammen, mens det samme skjedde med de skotske. Dette førte til dannelsen av de to nasjonalstatene [[England]] og [[Skottland]]. Kontrollen av Northumbria gikk mellom angelsaksere, norrøne, og [[Norrøn-gælere|norrøn-gæliske]] konger eller krigsherrer inntil det til sist ble absorbert av [[Edred av England]] etter at [[Eirik Blodøks]], den siste uavhengige herskeren i Northumbria døde.

Etter at de engelske gjenvant området til det tidligere kongeriket, førte skotske invasjoner til Northumbria ble redusert til jarldømme som strakte seg fra Humber til Tweed, og der jarlen hadde en viss uavhengighet. Det var allikevel perioder med åpen strid mellom konge og jarl. Grensen var uklar i lang tid, og Northumbria hørte i perioder til England og i andre perioder til Skottland. Northumbria ble et fast stridsemne mellom de to kongerikene Skottland og England. Landet nord for Tweed ble til sist gitt til Skottland i [[1018]] som et resultat av [[slaget ved Carham]].<ref>[http://www.carham1018.org.uk/ «The Battle of Carham 1018»] {{Wayback|url=http://www.carham1018.org.uk/ |date=20160109195717 }}, ''The Carham 1018 Society''</ref> [[Yorkshire]] og [[Northumberland]] ble første gang nevnt som adskilte enheter i ''[[Den angelsaksiske krønike]]'' i 1065.<ref>Ekwall, E. (1960): ''The Concise Oxford Dictionary of English Place-Names'': 4. utg., OUP, ISBN 0-19-869103-3</ref>