Redigerer Norsk språkhistorie (1400–1800) (avsnitt)

===Talemålet===
Som i mange andre språk har det også i norsk skjedd forandringer i [[lydverk]], [[bøyning (språk)|bøyninger]] og [[grammatikk]]. I enkelte perioder i et språks utvikling kan endringene være store i løpet av få generasjoner.  Tida mellom 1300 og 1500 har vært en slik periode i norsk. Årsakene til den raske endringstakten kan ikke fullt ut forklares ut fra ytre forhold, men et par faktorer kan nevnes: [[Svartedauden]] tok livet av en tredel av landets befolkning, og mange bygder ble lagt nesten øde. Et samfunn som rammes av en slik katastrofe, rakner også sosialt. I et samfunn der familier oppløses på grunn av dødsfall, og bånd mellom generasjoner løses, kan alle tradisjoner &ndash; også språklige &ndash; komme på glid. I tillegg fikk en del av befolkninga langvarig kontakt med en innvandrerbefolkning som talte et beslekta språk &ndash; [[Hansaen|hanseatene]]. Det er sannsynlig at det i denne kontakten oppsto et slags [[pidginspråk]], som i sin tur påvirka det norske språket. Det er ikke tilfeldig at [[Bergensdialekt|talemålet i Bergen]] er den norske dialekten som har bevega seg lengst bort fra det norrøne utgangspunktet.

Hvis en sammenlikner det språket som ble talt i Norge omkring 1500 med norsk i høgmiddelalderen, kan endringene oppsummeres slik:

====Lydendringer====
=====Stavingslengde=====
Norrønt hadde både korte, normallange og overlange [[staving]]er:
*Kort staving: ''skin'' – (sol)skinn
*Normallang staving: ''skinn'' – (kalve)skinn
*Overlang staving: ''skínn'' – (sola) skinner
Norsk får nå bare normallange stavinger: 
*kort vokal + lang konsonant: Finn
*lang vokal + kort konsonant: fin
(men trykklette stavinger er korte: mann-en)
=====Vokalendringer=====
Den karakteristiske ''u'' med lepperunding oppstod ved at norrøn ''u'' (uttalt som i [[tysk]]) beveget seg framover. Norrøn ''o'' (uttalt som i tysk) tok den ledige plassen som oppstod. Lang norrøn ''á'' ble en ''å''-lyd.
 
I [[norsk språk|moderne norsk]] henger rettskrivinga delvis igjen i det norrøne, derfor har vi slike inkonsekvenser i rettskrivinga som: ''bukt, ung, dum, kokt'' og (feie)''kost'' og ''kost''(hold), ''stokk, love, grått, få'' og ''låve''.

Norrønt hadde både ''a'', ''i'' og ''u'' i trykklett staving: ''hestar, bygðir, vísur''. Store deler av landet (særlig [[østnorsk]]) fikk etter hvert stort sett bare en slapp e: hester, bygder, viser.

=====Konsonantendringer=====
''Þ'' går over til ''t'' eller ''d'': þak → tak, þú → du. ''ð'' forsvinner i uttalen, men blir ofte til ''d'' i skrift: tíð → tid, sauðr → sau

I østnorsk oppstår nye lyder:
*[[tykk l]]: kál → kål, b&#491;rð → bord
*[[retrofleks]]er: gult, surt, garn
*[[sj-lyden]] og [[kj-lyden]]

====Endringer i bøyingsmønstre====
[[Kasus]]bøying forsvant ved at [[nominativ]], [[akkusativ]] og [[dativ]] falt sammen. I [[pronomen|personlige pronomen]] falt akkusativ og dativ sammen til [[objekt (språk)|objektsform]]. [[Totallsform]]er av de personlige pronomena forsvant mange steder: (''okkr'' = vi to, ''ykkr'' = dere to), men kan finnes blant annet på sørvestlandet.

Norrønt brukte ofte ubestemt form der vi bruker bestemt (slik bruk av ubestemt form finnes ennå blant annet på Sunnmøre, f.eks; far min, mor mi): ''Sá var einn draumr hennar, at hon þóttisk vera st&#491;dd í grasgarði sínum, ok taka þorn einn ór serk sér'' (Slik var én drøm hennes, at hun tyktes stå i hage sin, og ta en torn ut av serk sin). [[Artikkel (ordklasse)|Ubestemt artikkel]] – som var ukjent i norrønt – kom nå inn. 

I norrønt ble ikke verbet bare [[bøyd i tid]], men også etter om subjektet var i første, andre eller tredje person, entall eller flertall. Hver tid av verbet kunne altså ha opptil seks ulike former – mot i dag én. I 1800-tallets skriftlige dansk, svensk og landsmål, var verb også bøyd i entall og flertall, for eksempel ''eg er'' mot ''dei ero'' i landsmål. I talespråket fins flertallsbøying ennå i noen få dialekter, blant annet i Setesdal. Et eksempel er ''eg heve'' mot ''dei have'' i Valle.

====Syntaktiske endringer====
I norrønt kunne subjektet komme før eller etter [[verbal]]et: ''Kom hann þá'' eller ''Þá kom hann'' (Han kom da).  Objektet kunne godt komme før [[verb|hovedverbet]]: ''Hefir þú nokkura menn hitt í borginni?'' (Har du noen menn møtt i byen?) I norrønt var rekkefølgen mellom [[direkte objekt|direkte]] og [[indirekte objekt]] fri: ''Ek gaf konungi hring / ek gav hring konungi'' (Jeg ga kongen ringen)

[[Preposisjon]]er har for en stor del erstatta [[kasus]]systemet:
*''Hann leitar hennar'' = Han leter etter henne.
*''Hann syrgir hana'' = Han sørger over henne.
*''Hann greip sverðit báðum h&#491;ndum'' = Han grep sverdet med begge hender.

Det [[formelt subjekt|formelle subjektet]] «det» tas i bruk:
*''Maðr kom inn'' = Det kom en mann inn.
*''Lj&#491;s brann í herberginu'' = Det brant lys i lokalet.
*''Rignir'' = Det regner.

Den såkalte [[garp]]egenitiven kom inn, særlig i [[vestnorsk]]: ''faðir Guðrunar ''  → Gudrun sin fader.

====Ordtilfanget====
Kontakten med [[Hansaen|hanseatene]] brakte ikke bare en mengde nye begreper og ord inn i språket (''rente, snekker, spiker, kjøkken, skap, trapp, støvel, farge''), men fortrengte helt eller delvis norrøne ord:
''brók'' → bukser,
''siðr'' → skikk,
''verzla'' → handle,
''telja'' → betale,
''farm'' → varer,
''sútarr'' → skomaker,
''lýsa'' → beskrive,
''vinna'' → arbeide,
''varsam'' → forsiktig,
''nytta'' → bruke, anvende,
''þó'' → nemlig.

Den [[nedertysk]]e påvirkninga tilførte norsk nye [[prefiks]]er og [[suffiks]]er (an-, be-, ge-, -het), som senere ble produktive i det norske språket.