Redigerer Norsk historie fra reformasjon til enevelde (avsnitt)

==Reformasjonen==
{{Utdypende|Reformasjonen i Norge}}
[[Reformasjonen]] var et oppgjør med den [[romersk-katolske kirke]] som begynte i [[1517]]. Det nye med [[Martin Luther|Luthers]] lære var, forenklet sagt, at den bygde på [[Bibelen]] alene, ikke på [[paven]]s autoritet og kirkens tradisjoner. Den lutherske læren gav de verdslige fyrstene myndighet over kirken, noe som gjorde mange konger positivt innstilt. Reformasjonen hadde også støtte i folkelige bevegelser i [[Nord-Europa]].<ref name="NH_sandmo">Norgeshistorie.no, [[Erling Sandmo]], «[http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/religion-og-verdensbilder/1110-reformasjon-og-statskirke.html Reformasjon og statskirke]»</ref>

I [[Norden]] var både den svenske kongen [[Gustav Vasa]] og den dansk-norske kongen [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] i opposisjon til den katolske kirken. Sverige innførte reformasjonen i [[1527]], og i Danmark gikk det samme vei. I Norge var derimot alle katolikker. Den avsatte kongen Christian II forsøkte i [[1532]] å opptre som norsk konge, og fikk støtte av den norske katolske kirken med [[erkebiskop]] [[Olav Engelbrektsson]] og norske selvstendighetstilhengere. Christian II tapte imidlertid for Frederik I, og flere norske katolske biskoper måtte betale høye [[bøter]] til kong Frederik. Året etter døde Frederik I, og det brøt ut en [[borgerkrig]] i Danmark, den såkalte [[Grevefeiden]]. Frederik Is sønn, [[lutheraner]]en [[Christian III]], gikk seirende ut av konflikten. I [[1534]] ble Christian III valgt til ny konge, og i 1536 hadde han fått kontroll over hele Danmark. Samme høst vedtok han å avskaffe det norske riksrådet og innføre reformasjonen i Norge. Vedtaket ble gjennomført med statskupp i 1537, og dermed hadde Norge ufrivillig innført reformasjonen og blitt et lydrike under Danmark.<ref>Norgeshistorie.no, [[Øystein Rian]], «[http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1113-da-det-norske-riket-bukket-under-1502-1537.html Da det norske riket bukket under 1502–1537]»</ref>

[[Munk]]er og [[nonne]]r måtte forlate [[Kloster|klostrene]] og leve et vanlig liv, og i kirkene forsvant alle [[relikvie]]ne. I [[Trondheim]] ble [[Olav den hellige]]s kiste hogd opp, fraktet til København og smeltet om til mynter.

=== Prestene ===
Noen [[katolske]] prester lot seg overtale til å fortsette som prester etter reformasjonen, mens andre gikk av. Biskopene ble erstattet med lutherske [[superintendent]]er.<ref>Rasmussen, Tarald. (2016, 13. juni). Reformasjonen. I Store norske leksikon. Hentet 1. desember 2016 fra https://snl.no/reformasjonen.</ref> Man gav ordre om at de gamle skikkene skulle opprettholdes, for at det ikke skulle bli «forskrekkelse eller uenighet blant den fattige, simple og uforstandige allmue».{{tr|Sitat skal alltid ha referanse}} Slik ble protestantismen forsiktig innført de første årene. Senere utnevnte kongen mer luthersk rettroende [[prest]]er og [[biskop]]er, mange av dem danske. Utover på [[1500-tallet]] kom myndighetene til å slå hardt ned på dem som drev med såkalt vranglære (dvs. forkynte katolsk lære).

=== Kongens makt ===
[[Fil:Christian III of Denmark.jpg|thumb|left|[[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] ble Norges første protestantiske konge.]]
Den nye [[luthersk]]e statskirken i Norge hadde kongen som overhode. Dermed overtok kongen eierskapet til alle kirkens eiendommer i Danmark-Norge. For Norge gjaldt det ca. 40% av jorda. Kongen innkasserte også bøtene folk måtte betale dersom de brøt [[kristenretten]]. De lutherske prestene forkynte ikke bare [[evangeliet]], men mante også til lydighet mot kongen og [[øvrigheten]]. Dermed ble [[kongehuset]] rikere, og kongens makt ble styrket som et resultat av reformasjonen. I Norge  fantes ikke folkelige protestantiske bevegelser slik som i Danmark og Sverige. Reformasjonen var kun et resultat av Christian IIIs politikk, og trosskiftet hang nøye sammen med maktskiftet.<ref name="NH_sandmo" />

I Christian IIIs [[håndfestning]] fra 30. oktober 1536, paragraf 3, står det<ref>Norgeshistorie.no, Erling Sandmo, Hentet 2. des. 2016 fra «[http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/makt-og-politikk/1108-selvstendighetstap-og-foreningstid.html Selvstendighetstap og foreningstid]».</ref> {{sitat|heretter [skal Norge] være og forbli under Danmarks krone, liksom en av de andre landsdelene, Jylland, Fyn, Sjælland eller Skåne er, og heretter ikke være eller kalles et eget kongerike, men en del av Danmarks rike og under Danmarks krone til evig tid.}}

Denne såkalte ''Norgesparagrafen'' ble likevel ikke fulgt. Norge ble konsekvent omtalt og ansett som et rike, ikke som en dansk landsdel, og Christian III kalte seg «konge av Danmark og Norge».<ref>Norgeshistorie.no, Øystein Rian. Hentet 2. des. 2016 fra [http://www.norgeshistorie.no/kirkestat/artikler/1116-norges-status-som-kongerike-1536-1814.html Norges status som kongerike 1536–1814]</ref>