Redigerer Norsk høymiddelalder og politisk-religiøs ideologi (avsnitt)

==== Kristningskongene. ====
Kristningskongene Olav [[Olav Tryggvason|Tryggvason]] (f.960 AD-d.1000) og Olav [[Olav den hellige|Haraldsson]] (f.ca.993 AD-d.1030) ble sagt å drive en sverdmisjon, noe som først og fremst henspiller på at de tidvis tok sterke virkemidler i bruk for å kristne landet. Et eksempel på dette finner vi beskrevet i landets kanskje aller eldste bevarte historiekrønike, nemlig Tjodrek munks "Soga um Dei Gamle Norske Kongane, " fra ca.1180. I denne geistlige kilden, som søker å berette Norgesrikets historie i grove trekk, finner vi følgende beskrivelse av Olav Tryggvasons kristning av hedningene:

"Det er ein stad i Nidaros bispedøme som heiter Mære. Der gav heidninggudane spådomssvar, vert det fortalt; og der hadde Håkon Jarl samla ei mengd avgudsbilete. Dit kom no kong Olav; og han baud til seg alle dei som sat fastast i garnet åt den range avgudstrua, dei som folk pla kalla seidmenn. Deim skyna ham at der ikkje beid boteråd med; og so dei ikkje skulde skada den unge plantinga hans, samla han dei alle i et avgudshus og let brenna upp både dei og gudebileta; det skal ha vore 80 menneske i talet, både menn og kvinnor. "

Det hører også med til bildet av kristningsprosessene de lang mere milde, uten anvendelse av fysisk makt, og retoriske fremstøtene allerede hos kong Håkon [[Håkon den gode Adalsteinsfostre|Haraldsson]] (f. ca.918 AD-d.961), kalt Adalsteinsfostre etter å ha fått opplæring ved den engelske kong Adalsteins hoff i Wessex, som etter at han var blitt konge i Norge, med sin maktbase på Vestlandet og i Viken, fra 931 AD, arbeidet systematisk og med sterk iver, i sitt forsøk på å kristne riket.
Fra kongen som en primus inter pares til en rex iustus
Det norrøne kongeidealet primus inter pares, innebærer at kongen er den første blant likemenn, og speiler en kongeideologi hvor makten bygges nedenfra gjennom et alliansesystem. Ved overgangen til kristen tid, trådte en ny kongeideologi frem, idealet om kongen som en ''rex iustus'', noe som innebar en fredsskapende og rettferdig hersker. Det hører med til bildet at vikingtidens relativt svake sentralmakt kunne medføre et behov for en religiøs legitimering av en sterkere sentralmakt under rikssamlingen. Ideen om at kongen får sin makt fra Gud og at han er den som står nærmest den kristne guden, bidrar til å forankre kongemakten til et metafysisk verdensbilde. Den ydmyke konge tjener Gud og er hans representant på jorden. På samme vis står hans undersåtter til tjeneste, lydighet og underdanighet i et hierarkisk orientert samfunnssystem. Fokuset skifter fra eksempelvis [[Heimskringla]]s beskrivelser av kongens personlige egenskaper, slik som mot, generøsitet, vennlighet og personlig ære, og til om hans virke var til gavn eller ulykke for hans folk, til en betoning av kongens kristne sinnelag og opphøyde væremåte, eksempelvis slik vi finner det beskrevet i Håkon Håkonssons saga.

===== Kongemakt og kirke. =====
Denne tette forbindelsen mellom kongemakt og kirke, hvor kongens maktgrunnlag kommer ovenfra, fra guddommen, har av religionshistorikere blitt omtalt som en type sakralt kongedømme. Kongens dertil hørende mandat som lovgiver og øverste dommer i riket, er en gjenspeiling av forestillingen om kongen som Guds representant på jorden. Dette kommer først istand i Norge, etter opprettelsen av [[Nidaros bispedømme|erkebispesetet]] på Nidaros i 1152-53, da kirken blir en selvstendig maktfaktor og ikke lenger er kontrollert og overstyrt av kongen. Selv om kristendommen måtte tilpasse seg de nasjonale, regionale og lokale kultur- og maktstrukturer, utgjorde den et ideologisk-religiøst reservoar for den fremvoksende sentralmaktens legitimeringsapparat. I kontrast til kongens intenderte rolle som en rex iustus, den fredsskapende og rettferdige hersker, settes termen tyrannus, som betegner en despotisk tyrann som misbruker sin makt til ulykke for folk og samfunn.