Redigerer Norsk forsvarshistorie (avsnitt)

==Under Danmark==
[[Fil:Chr4.jpg|thumb|Christian IV (1577&ndash;1648)]]
[[Fil:Fredriksten festning.jpg|thumb|[[Fredriksten festning|Fredriksten]] er en [[festning]] i [[Halden]].  Den ble opprinnelig bygget i årene 1640-45 i forbindelse med [[Hannibalfeiden]]. Selve Fredriksten festning ble påbegynt i 1661 og er oppkalt etter den dansk-norske kongen [[Frederik III av Danmark og Norge|Frederik III]] ([[1609]]–[[1670]]). Festningsanlegget slik det fremstår i dag er i hovedsak et resultat av utbygging på 1660- og 1670-tallet som følge av at Frederikshald ble grenseby etter at det tidligere norske området [[Bohuslän|Bohuslen]] ble svensk territorium i 1658.]]

[[Den nordiske syvårskrig|Den nordiske sjuårskrigen]] ble innledet i [[1563]] ved at svenske styrker tok [[Jemtland]] og [[Herjedalen]] mot liten protest fra den norske befolkningen. De gikk videre og tok [[Trøndelag]] og [[Nordmøre]] også. Den svenske erobringen gikk såpass bra at en stor del av de svenske styrkene ble sendt hjem til Sverige igjen. Det norske forsvaret var på denne tiden ikke moderne eller operativt nok til å kjempe mot en svensk overmakt, og det påvirket ikke vanlige folk i nevneverdig grad om det var den svenske eller danske kongen som hadde makten i landet. Et betydelig antall unge menn fra Trøndelag og Nordmøre ble i denne perioden utskrevet til tjeneste som soldater i den svenske hær.

I København og [[Bergen]] vakte det mer oppstyr.  Bergen var avhengig av handel med Nord-Norge, og med svenskene i besittelse av kystområder på Vestlandet var denne truet.  Saken falt under ansvarsområdet til [[lensherre i Bergen|lensherren i Bergen]], [[Erik Rosenkrantz]].  Under trusler om strenge bøter og inndragelse av gård og grunn fikk han mobilisert en bondehær på nesten 4000 mann.  Som juridisk grunn ble leidangsplikten trukket fram.  Disse soldatene fikk opplæring i militær eksersis, og gikk nordover og drev svenskene tilbake.

I [[1567]] kom et nytt svensk angrep, denne gangen mot Østlandet.  [[Akershus slott og festning|Akershus festning]], nylig modernisert, ble beleiret, men sto i mot.  En norsk hjelpestyrke, også denne fra Bergen, samt en dansk unnsetningsstyrke kom til Akershus omtrent samtidig og svenskene trakk seg tilbake.  En erfaring fra den nordiske sjuårskrigen var at et effektivt invasjonsforsvar kunne bygges opp av bønder og byfolk.

Den norske [[Hæren (Norge)|hæren]] ble opprettet ved en [[krigsordinans]] fra [[Christian IV av Danmark og Norge|Christian IV]] den [[18. januar]] [[1628]].  Den var bygget på ''legdsinndeling''.  Det betød at gårdene ble samlet i ''legder'' som skulle stille en soldat hver.  Ved enkelte avdelinger stilte man også vervede (''gevorbne'') soldater.  Etter 1641 var hovedtyngden i hæren seks [[infanteri]]regimenter.

Christian IVs hovedmotivasjon var krig mot erkefienden [[Sverige]].  I [[1611]] hadde han startet [[Kalmarkrigen]].  I Danmark var krigslykken på kongens side, og hans trente leiesoldater gjorde en effektiv jobb.  I Norge, derimot, nektet de norske bondesoldatene å gå inn i Sverige.  De var bare innstilt på en defensiv krig.  I Norge eksisterte det så å si ikke noen ordentlig hær.

I de første årene, som i nyere tid, tjenestegjorde en stor andel av Hærens soldater utenlands.  Tyske offiserer tjenestegjorde i Norge, spesielt på [[17. århundre|1600-tallet]], og kommandospråket var tysk fram til [[1772]].

Fram mot [[1640-årene|1640-tallet]] var ikke Norge noen militær trussel mot Sverige, men de norske ressursene ble viktigere for danskekongen.  Dette gjaldt naturressurser, spesielt [[tømmer]] til skipsbygging, samt mannskaper til de danske skipene.  I bakgrunnen lå Christians krigsordinans fra 1628, og i første del av 1640-årene ble denne tatt i bruk.  Svenske styrker tok [[Jylland]] i [[1643]], og norske styrker ble øyeblikkelig mobilisert.  Sommeren [[1645]] sto 10&nbsp;000 mann i den norske hæren.  Rundt 8&nbsp;000 av disse var utskrevne bondesoldater, mens resten var vervede.  3&nbsp;200 mann ble også utskrevet til flåten.  Våren [[1644]] hadde svenske innhugg i Jämtland og Herjedalen blitt drevet tilbake av norske styrker.

Freden i 1645 gjorde at både Jämtland og Herjedalen ble avstått fra norsk territorium.  Danskekongen måtte gi fra seg betydelige landområder ellers, og Sveriges status som samtidig stormakt økte.

Allerede i [[1657]] hadde danskekongen blitt oppmuntret av svenske motganger i felttoget i [[Polen]], og han erklærte krig mot Sverige den sommeren.  Krigsforberedelsene i Norge hadde foregått i flere år, blant annet var festningsverkene utbedret og hæren satt opp med seks [[regiment]]er.  Den danske hovedstaden ble beleiret, men norske styrker opererte fritt og tok tilbake [[Trøndelag]], [[Nordmøre]] og [[Romsdal]] innen høsten [[1658]].  Verre gikk det med felttoget inn i [[Bohuslän]].  De europeiske stormaktene la press på Sverige om å få til en fredsavtale, og i dokumentet datert [[27. mai]] [[1660]] fikk Norge omtrent de grensene det har i dag.

På 1600-tallet ble også forsvaret i Norge profesjonalisert, sammen med andre etater som [[Posten Norge|Posten]] og bergverket.  Utenlandske offiserer ble leiet inn, og et [[kavaleri]] ble opprettet.  Kavaleriets [[dragon]]er ble satt opp ved at en gruppe gårder, kalt et ''kvarter'', samlet seg om å utruste en mann med hest.  Fram mot 1660 ble også utskrivningen til flåten økt, og nådde en topp på rundt 500 mann i året.  Hærens styrker på samme tiden var rundt 11&nbsp;000 mann.

På 1600-tallet ble også festningsverkene bygget ut og middelalderfestningene modernisert.  Tapet av [[Bohus fästning|Båhus festning]], den største i Norge, bidro til at man måtte bygge nye langs svenskegrensa.  En linje langs [[Glomma]] ble også befestet.

[[Den store nordiske krig]]en er benevnelsen på krigen som ble ført i Nord- og Øst-Europa fra [[1700]] til [[1721]] mellom på den ene siden Sverige og på den andre siden en stor koalisjon bestående av [[Sachsen]]-[[Polen]], Danmark-Norge og Russland, samt fra 1715 også [[Preussen]] og [[Hannover (stat)|Hannover]]. Krigen begynte med et koordinert angrep på Sverige fra koalisjonen i 1700, og ble avsluttet ved [[freden i Nystad]] i [[1721]]. Sverige mistet sin stormaktsstilling som følge av krigen, mens Russland etablerte seg som den dominerende makt i Østersjøområdet og en europeisk stormakt.  Rundt 8&nbsp;000 nordmenn gjorde tjeneste i flåten under krigen.  Bare [[Karl XII av Sverige|Karl XII]] sine angrep i [[1716]] og [[1718]] førte til alvorlige krigshandlinger på norsk jord.

På 1700-tallet var det den norske bondesoldaten som var ryggraden i forsvaret.  Gårdene gikk sammen i ''legder'' for å utruste soldaten, men etter hvert ble det vanlig at de betalte penger i stedet for å stille utstyret direkte.  Uniformer ble også vanlige mot slutten av århundret.

Under [[syvårskrigen|sjuårskrigen]] ([[1756]] til [[1763]]) ble omtrent halvparten av den norske hæren sendt ut av landet.  De var grensevakter i hertugdømmene [[Hertugdømmet Slesvig|Slesvig]] og [[Holstein|Holsten]].  Dette var en kostbar affære for den norske staten: Mellom 1760 og 1779 gikk omtrent 77 prosent av utgiftene på statsbudsjettet til Forsvaret.  Det må nevnes at på den tiden hadde staten mye mindre sosiale utgifter enn i dag.

I [[1808]] kom Norge i krig igjen.  Danmark-Norge lå mellom [[Frankrike]] og [[Storbritannia]] i [[napoleonskrigene]], og endte opp i krig på [[Napoléon Bonaparte|Napoleons]] side.  Svenske styrker rykket inn i [[Østfold]] og [[Østerdalen]], men en norsk hær under prins [[Christian August|Kristian August]] drev dem tilbake.  Britiske skip blokkerte Norge, og sult og nød ble resultatet.  Norske skip langs kysten ble oppbrakt, og mannskapene endte opp i britisk krigsfangenskap.  Av og til kunne norske [[skjærbåt]]er med lette [[kanon]]er gjøre alvorlig motstand, men stort sett var den britiske sjøkrigsmakten fullstendig overlegen.  For å erstatte de utrangerte skjærgårdsbåtene og [[galei]]ene ble det satset på å bygge opp kanonbåter i to klasser: En for [[kanonsjalupp|sjalupp]]er opp til 60-70 [[Fot (måleenhet)|fot]] og med et mannskap på 60-70 mann og en for [[kanonjolle|jolle]]r på inntil 45 fot og med 20-25 manns besetning.  [[Henrik Ibsen]]s episke dikt [[Terje Vigen]] omhandler nøden i denne perioden.

I perioden fram til 1814 ble det bygget over femti av hver skipstype, og samtidig ble festningsverkene utbedret.  Dette ansporet også norsk våpenindustri.  Kanoner ble produsert på norske jernverk, og i Bergen, Oslo og Kongsberg ble det produsert [[krutt]].