Redigerer Norrøn kosmologi (avsnitt)

== Mytens tidsforløp ==
[[Fil:Ymir gets killed by Froelich.jpg|thumb|Yme blir drept av Odin og hans brødre, tegning av [[Lorenz Frølich]].]]
Den kosmologiske verdensorden som fungerte som bakgrunn for de norrøne mytene om gudenes kamper og strider mot jotnene og kaoskreftene var tilsynelatende konstante ettersom begivenhetene i de enkelte mytene, utover fortellingen om Ragnarok, aldri førte til endringer i maktbalansen mellom jotner og guder. Hver gang gudenes posisjon ble truet av jotnene endte det til sist med at verdensorden ble gjenopprettet. Isolert sett var tidsforløpet i mytene syklisk.<ref>''syklus'', fra latin, av gresk ''*kyklos'', «krets», «ring»)</ref> Lest i sammenheng avslører mytene likevel et kronologisk forløp hvor de enkelte mytiske begivenhetene til sammen blir bestemmende for verdens endelige [[skjebne]]. Overordnet synes det som om forfatterne av de norrøne mytene en grunnleggende oppfattelse av tiden som lineær og irreversibel, og elementene av syklisk tidsforståelse var aldri dominerende.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 232)</ref>

[[Margaret Clunies Ross]] mener at den overordnede mytologiske fortelling om hele verdens historie kan oppdeles i 4 epoker som hver især var karakterisert ved forskjellige skaperfigurer.<ref>Clunies Ross (1994) (pp. 235)</ref> Den første begynte med det første levende vesen, [[Yme]], som oppsto i møtet mellom kalde og varme strømmer. Denne epoken var karakterisert ved passiv skapelse; ting oppsto uten aktiv handling fra skaperfigurer, for eksempelvis beskrives Yme som sovende og hans avkom, jotneslekten, oppsto spontant fra hans kropp mens han sov. [[Bor (gud)|Bor]], æsene forfar, dukket selv fram fra en stein da kua [[Audhumbla]] slikket fram. Bor fikk sønnene [[Odin]], og Odins brødrene [[Vilje og Ve]], og disse tre iverksatte den andre skapelse ved først å drepe Yme og aktivt omformet hans legeme som materiale til Jorden. Hermed begynte den andre alder. Den var i motsetning til den første karakterisert av aktiv skapelse ved at den ble ved bevisst omforming av det opprinnelige, men ufullstendige, urmaterialet til en jord som var beboelig for båe tenkende vesener og dyr. Æsenes verk betydde at verden ble stabilisert og ordnet, og at alle dens fenomener fikk navn og at tiden kunne kontrolleres. Denne omskapelsen første også til æsene oppnådde en dominerende posisjon slik at de kunne kontrollere alle andre vesener. Drapet på Yme var også grunnlaget for det konstante fiendskapet mellom jotner og æser som ville vare fram til verdens undergang.

Ifølge Clunies Ross overtok [[Heimdall]] i den tredje tidsalder rollen som skapergud da han, slik det er beskrevet i ''[[Rigstula]]'' i ''Den eldre Edda'', reiste til menneskes land i [[Midgard]] framavlet de tre samfunnsklasser; [[trell]]er, frie bønder og overklassen, og slik etablerte menneskehetens samfunn. Menneskene dukket opp i slutten av den andre tidsalder eller i begynnelsen av den tredje da æsene fant to trestokker som var drevet i land ved stranden. Av disse to ble de to første menneskene skapt, [[Ask og Embla]]. I den tredje tidsepoke, som begynte med den første i en krig mellom vanene og æsene ([[vanekrigen]]), og sluttet med [[Balders død]] og [[Loke]]s straff. Det er i denne tidsepoke at de fleste bevarte mytene i norrøn mytologi utspiller seg, og i det mytiske presens ble skjebnen og døden i økende grad hovedtemaet. Med drapet på Balder fullbyrdes utviklingen – da er gudenes skjebne beseglet.<ref>Clunies Ross (1994) (ss. 237)</ref>

Den fjerde tidsalder omfatter tiden fra Balders død og fram til [[Ragnarok]] hvor gudenes dominans ble endelig brutt. I Voluspå, som handler om hele verdens forløp fra skapelsen og til undergangen, ble begivenhetene fram til Balders død fortalt i fortid, og deretter skiftet fortellingen om til nåtid; noe som indikerer at diktets forfatter oppfattet sin egen samtid som den siste tid i verden før undergangen. [[Gro Steinsland]] mener at gudenes maktesløshet overfor skjebnen kanskje har sin grunn i at de måtte ofre en del av seg selv for å kunne fullføre skapelsen, og således var tappet for krefter.<ref>Steinsland (2005) s. 124</ref>

Etter Ragnarok ble jorden likevel skapt på ny. De gamle guder og deres fiender var borte. I stedet var det gudenes barn som bebodde verden som med den gjenoppskapte Blader. Til og med Balders bror og banemann, [[Hod]], var en del av den nye orden. Denne tid ga gjenklang av den såkalte gullalderen i den andre tidsepoke.