Redigerer Norges Høyesterett (avsnitt)

===Annen verdenskrig===
Norges Høyesterett var ute av funksjon under store deler av [[Norge under annen verdenskrig|annen verdenskrig]]. I innledningsfasen – etter at regjering og storting var flyktet – spilte Høyesterett en viktig og svært tvilsom rolle ved å opprette [[Administrasjonsrådet]] 15. april 1940. Så lenge dette rådet fungerte, kunne også Høyesterett fungere normalt fordi rådet holdt seg innenfor de grenser for en okkupasjonsmakts myndighetsområde som fulgte av [[Haag-konvensjonene av 1899 og 1907|Den fjerde Haag-konvensjon av 1907]]. Deretter fulgte Høyesteretts aksept 24. april 1940 for innføringen av den såkalte Førerforordningen. I mai 1940 aksepterte administrasjonsrådet inndragelse av jødenes radioapparater, hvor en hel befolkningsgruppe i Norge mistet sitt rettsvern.<ref>{{Kilde www|url=https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/0E6jJ/grunnloven-ble-degradert-24-april-1940|tittel=Grunnloven ble degradert 24. april 1940|besøksdato=9. november 2020|forfattere=Tor Bomann-Larsen|dato=28. april 2014|forlag=Aftenposten|sitat=Snarere enn å takke for innsatsen, bør vi i dag konstatere at Høyesterett misbrukte sin autoritet til å legitimere det samarbeidet med okkupantene som utfoldet seg etter at konge og regjering hadde forlatt hovedstaden.}}</ref>

Men da [[Josef Terbovens kommissariske statsråder]] tiltrådte, fikk de myndighet til å gi [[Forordning (Norge under andre verdenskrig)|forordninger]] i strid med nevnte folkerettslige regler og [[Josef Terboven|Terboven]] hadde uttalt at gyldigheten av disse forordninger ikke kunne prøves av Høyesterett eller noen annen norsk domstol. Siden dette var i strid med norsk konstitusjonell rett, som gav alle domstoler rett og plikt til å prøve lovligheten, oppstod det strid mellom regjeringen og Høyesterett som ledet til et brev til Justisdepartementet av 12. desember 1940 der samtlige høyesterettsdommere uttalte: «Vi kan ikke følge det syn på domstolenes myndighet som Reichskommissars brev gir uttrykk for, uten å handle i strid med våre plikter som dommere i Norges Høyesterett. Vi finner derfor ikke å kunne fortsette i vår embeter.» Samtlige dommere fratrådte sine stillinger 21. desember 1940. I januar 1941 utnevnte regjeringen nye høyesterettsdommere som aksepterte okkupasjonsmaktens syn og denne domstol omtales gjerne som den kommissariske «høyesterett». Den ble ledet av [[Jacob Andreas Mohr]] som inntil da hadde vært dommer i [[Oslo tingrett|Oslo byrett]].

Jusprofessor [[Hans Petter Graver]] har undersøkt den kommissariske høyesterett og fant at den ikke ble boikottet som ventet. Saker ble anket fra lavere domstol i omtrent samme hyppighet som tidligere. Ifølge Graver nedla de lovlig høyesterettsdommerne sin virksomhet samlet etter at Paal Berg hadde hørt at Sverre Riisnæs ville skifte dem ut enkeltvis ved å avskjedige de som var over 65 år. For å komme dette i forkjøpet var Berg rask og sørget for at alle trakk seg.<ref>''Morgenbladet'', 18. januar 2019, s-.44</ref>

Etter frigjøringen 8. mai 1945 kom Høyesterett i virksomhet igjen allerede 14. mai 1945. Ved en provisorisk anordning av London-regjeringen, var regelen om høyesterettsdommeres [[aldersgrense]] blitt opphevet slik at retten bestod av de høyesterettsdommere som var utnevnt før den tyske okkupasjonen. [[Stortinget]]s presidentskap rettet en forespørsel til Høyesterett, slik Grunnloven §&nbsp;83 åpner for, om hvorvidt det 89. Storting, valgt i 1936, kunne sammenkalles etter valgperiodens utløp. Høyesterett besvarte spørsmålet bekreftende.