Redigerer Norges Grunnlov (avsnitt)

== Maktfordeling og parlamentarisme ==
{{utdypende|Norges politiske system}}
[[Fil:Eidsvoll_riksraad_1814.jpeg|thumb|[[«Eidsvold 1814»]] ble malt av [[Oscar Wergeland]] 70 år etter [[Riksforsamlingen]] og gitt til [[Stortinget]] i 1885. Motivet viser [[Christian Magnus Falsen]] som leser fra Grunnloven, mens sekretæren, sorenskriver [[Wilhelm Frimann Koren Christie]], sitter ved siden av.]]Norges Grunnlov fra 1814 deler statsmakten inn i tre, inspirert av [[Charles Montesquieu|Montesquieus]] [[Maktfordelingsprinsippet|maktfordelingsprinsipp]].<ref>{{Kilde www|url=https://lovdata.no/artikkel/grunnloven_og_maktfordelingen/1464|tittel=Grunnloven og maktfordelingen - Lovdata|besøksdato=2017-05-07|fornavn=Arnulf|etternavn=Tverberg|språk=no|verk=lovdata.no}}</ref> Den lovgivende makt, som er gitt til [[Stortinget]], den [[utøvende makt]], som er gitt til kongen med sin regjering, og den [[dømmende makt]], som er gitt til domstolene. Grunnloven av 1814 forutsatte at kongemakten var personlig og at Kongen var uavhengig av Stortinget. [[Parlamentarismen]] som ble etablert fra 1884 endret på dette, ved at en regjering i praksis må ha Stortingets tillit.{{Sfn|Kortner|1980|s=9-10}} 

Parlamentarismen ble en fast etablert og omforent ordning uten at den ble lovfestet. Den personlige kongemakt har samtidig falt bort, bare formelt er det kongen som setter sammen statsråd (regjeringen) og statsrådet tar beslutninger for den utøvende makt. Disse endringen har svekket maktfordelingen mellom utøvende og lovgivende makt til fordel for folkets representanter i Stortinget.{{Sfn|Kortner|1980|s=9-10}} 

Domstolenes uavhengighet har blitt befestet og delvis utvidet siden 1814 blant annet ved domstolenes rett til å prøve lovligheten av Stortingets, regjeringens og forvaltningens vedtak. Domstolenes prøvingsrett fremkommer blant annet i lov av 25. juni 1926 og av konstitusjonell sedvane. Viktige sider ved den faktisk norske forfatningen fremgår ikke direkte av Grunnlovens tekst.{{Sfn|Kortner|1980|s=9-10}}

Stortinget har lovgivende og bevilgende myndighet, herunder myndighet til å skrive ut skatter. Den utøvende myndighet ledes av statsrådet samlet i møte eller den enkelte statsråd (ofte omtalt som minister) som leder for sitt departement. Stortinget øver kontroll med regjeringens virksomket der etter norsk skikk bare statsministeren og statsrådene står ansvarlige overfor Stortinget. Regjeringens myndighet i militære og utenrikspolitiske spørsmål er begrenset etter egne bestemmelser. Den dømmende makt, [[Norges domstoler|domstolene]], er uavhengig av den utøvende og den lovgivende, og har en særlig viktig oppgave i å beskytte borgerne og individets rettigheter som nedfelt i Grunnloven. [[Høyesterett]] dømmer i siste instans, mens [[Riksretten]] dømmer i første og siste instans.{{Sfn|Kortner|1980|s=10-11}}<ref>{{Kilde www|url=https://e24.no/i/namolm|tittel=Stortinget tar «Super-Sanner» i saksfeil|besøksdato=2023-11-13|dato=2014-02-10|språk=nb|verk=e24.no}}</ref><ref>{{Kilde artikkel|tittel=Komité utenfor kontroll og konstitusjon?|publikasjon=Stat & Styring|doi=10.18261/ISSN0809-750X-2018-02-13|url=http://www.idunn.no/doi/10.18261/ISSN0809-750X-2018-02-13|dato=2018-06-26|fornavn=Mads A.|etternavn=Danielsen|serie=|språk=no|bind=28|hefte=2|sider=36–39|issn=0803-0103|besøksdato=2023-11-13}}</ref>