Redigerer Norge under første verdenskrig (avsnitt)

==Krigsutbruddet==
===Panikken===
Den østerrikske tronfølgeren ble myrdet 28. juni 1914, men denne begivenheten vakte ikke synderlig bekymring i Norge. Først etter Østerrike-Ungarns krigserklæring til Serbia 28. juli begynte man å merke panikken. Fra 31. juli var det stor uro på børsene, og kornprisene skjøt voldsomt i været. Store menneskemengder sto utenfor [[Norges Bank]] i Kristiania for å veksle inn sedler i gull. Det ble hamstret mat og andre varer i butikkene.<ref>Keilhau (1927), s. 11&ndash;19.</ref>

===Norges nøytralitet===
[[Fil:Meeting of Scandinavian kings 2.jpeg|thumb|Kong [[Christian X]] av Danmark, kong [[Gustav V]] av Sverige og kong [[Haakon VII]] av Norge på balkongen under [[Trekongemøtet 1914|trekongemøtet i Malmö]] i 1914]]
Når det gjaldt forholdet til de krigførende maktene, var det enighet at Norge skulle være [[nøytralitet|nøytralt]].{{tr}} [[Sverige]] og [[Danmark]] hadde samme holdning. Alt 29. juli tok den svenske ambassadøren i Kristiania, [[Fredrik Ramel]], initiativ til et svensk-norsk samarbeid, som ledet til en felles norsk og svensk nøytralitetserklæring av 8. august 1914.<ref>Keilhau (1927), s. 21.</ref> Senere kom Danmark med i samarbeidet, som førte til [[trekongemøtet]] i [[Malmö]] i desember 1914. I løpet av krigen skulle det flere ganger bli arrangert møter mellom de tre landenes konger og utenriksministere.

Norsk nøytralitet skulle vise seg å bli vanskelig å balansere i løpet av første verdenskrig, og som et resultat har Norge ofte blitt omtalt som [[den nøytrale allierte]].

===Regjeringens foranstaltninger===
I slutten av juli 1914 var statsminister Gunnar Knudsen på seiltur, og rakk ikke tilbake til hovedstaden før sent 2. august. Regjeringens første foranstaltninger ble derfor tatt uten ham i statsrådet 2. august. Da lot regjeringen [[nøytralitetsvern]]et innkalle, og man la grunnlaget for regjeringens økonomiske politikk under krigen. For å få orden i pengeforholdene under panikken ble Norges Banks seddelinnløsning stanset 4. august. Dessuten ble det innført en måneds [[moratorium]] for pengekrav. For å sikre statsfinansene ble det opptatt to dyre statslån i Storbritannia og i [[USA]].<ref>Keilhau (1927), s. 31.</ref>

For å sikre tilførselen av forsyninger ble det innført utførselsforbud for en rekke varer, og det ble gitt anledning til å innføre maksimalpriser. En [[provianteringskommisjonen|provianteringskommisjon]] ble nedsatt for å lede provianteringspolitikken. Denne kommisjonen innførte maksimalpriser på varer som korn, mais, kaffe, sukker, kull, koks, olje og bensin. Maksimalprisene ble imidlertid avskaffet etter at panikken hadde lagt seg utover høsten 1914. Det ble også opprettet en [[arbeidsledighetskomiteen av 1914|arbeidsledighetskomité]], fordi man fryktet arbeidsledighet, men denne frykten viste seg å være ubegrunnet.<ref>Keilhau (1927), s. 36&ndash;37.</ref>

Norge var helt avhengig av skipsforbindelsen med utlandet. Ved krigsutbruddet gikk imidlertid alle norske skip i havn, fordi det ble risikabelt å seile, og det var for dyrt å forsikre skipene mot krigsskader. Regjeringen nedsatte derfor en [[krigsforsikringskomiteen|krigsforsikringskomité]], som foreslo en gjensidig, men tvungen forsikring av norske skip. Krigsforsikringen ble opprettet ved lov av 21. august 1914, og førte til at norske skip snart kunne gå ut igjen og opprettholde skipsforbindelsen til Norge gjennom hele krigen.<ref>Keilhau (1927), s. 32&ndash;35.</ref>

Regjeringen innkalte straks Stortinget, som kom sammen 8. august og ble sittende i noen uker for å godkjenne regjeringens forslag til foranstaltninger. I pressen ble det tatt til orde for å danne en [[samlingsregjering]] i stedet for Knudsens Venstre-regjering, men dette ble avvist av Venstre.