Redigerer Norge under Napoleonskrigene (avsnitt)

== Krigen med Storbritannia ==
=== Flåteranet ===
{{Utdypende|Slaget om København (1807)}}
Sommeren [[1807]] så det ut til at Napoleon skulle vinne krigen; kun [[Storbritannia]], [[Napoli]] og Sverige var nå de eneste motstanderne etter at [[Russland]] hadde måttet skifte side. Storbritannia tilbød-Danmark-Norge å bli med i alliansen, mot at de overgav den dansk-norske flåten til britene, da britene var bekymret for en norsk-dansk allianse med Frankrike. Man mente også at dersom Danmark-Norge ble trukket med i krigen, burde det være på britisk side. Det danske veldet var et maritimt [[imperium]], prisgitt britisk velvilje. Kronprins Frederik nektet imidlertid å bøye seg for den britiske ultimatumet, og [[2. september]] 1807 angrep Storbritannia [[København]] og konfiskerte den dansk-norske flåten. [[31. oktober]] 1807 allierte kronprinsen seg med Napoleon og erklærte Storbritannia krig.<ref name=NH_Rian/>

=== Sjøblokaden 1807-1814 ===
[[Fil:Shallop gunboat Gunboat War.jpg|thumb|right|275px|Dansk-norsk [[kanonbåt]]. Ukjent kunstner.]]
[[Fil:Europe map Napoleon Blocus.png|mini|left|[[Europa]] i [[1811]]. Fargekoder: <br/> - Mørk blå - [[Det første franske keiserdømme|Det franske keiserdømme]],<br/> – Lys blå – Franske [[vasallstat]]er,<br/> – Blågrå – Stater som deltok i fastlandssperringen<br/>[[Storbritannia]] og [[Portugal]] var tilnærmet de eneste land i Europa som ikke ble formelt dekket av [[Fastlandssperringen|blokaden]].]]
{{Utdypende|Kanonbåtkrigen}}
Da krigen brøt ut også i Norge i september 1807 snudde de gode økonomiske tidene for nordmennene. Danmark-Norge måtte nå bli med i en gjensidig [[blokade]] av Storbritannia, [[fastlandssperringen]]. Storbritannia var Norges største handelspartner, og blokaden rammet derfor Norge hardt. Britene blokkerte også samvirket mellom Danmark og Norge. Norges viktigste importvare var [[korn]], og dette fikk man nå ikke tak i. Blokaden førte dermed til både arbeidsledighet, dårligere økonomi og sult.<ref name=NH_Johannessen>[[Norgeshistorie.no]], [[Finn Erhard Johannessen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/teknologi-og-okonomi/1306-fra-gyldne-tider-til-nod-og-konkurs.html «Fra gyldne tider til nød og konkurs»]. Hentet 15. des. 2016.</ref> Danmark hadde i [[1735]] fått [[monopol]] på innførsel av korn til Norge; så lenge Danmark kunne skaffe nordmennene korn, var det ikke lov å importere korn til Norge fra andre land. Dette førte selvsagt til krise for Norge når blokaden brøt forsyningslinjen fra Danmark.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Hilde Sandvik (historiker)|Hilde Sandvik]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1324-det-daglige-brod.html «Det daglige brød»]. Hentet 16. des. 2016.</ref> Nordmenn måtte spise [[barkebrød]], og det ble utstrakt [[hungersnød]], spesielt i 1808-09 og i 1812-13. Årene under Napoleonskrigene og blokaden av Storbritannia fremkalte den siste store hungersnøden i Norge.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Morten Nordhagen Ottosen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1346-barkebrodstider-1807-1814.html «Barkebrødstider 1807–1814»]. Hentet 16. des. 2016.</ref> [[Henrik Ibsen]]s berømte dikt fra [[1861]], ''[[Terje Vigen]]'', handler om de norske forholdene under den britiske blokaden.

At kontakten med Danmark ble vanskelig å opprettholde, gjorde også at kronprinsen ble nødt til å opprette [[regjeringskommisjonen]], en midlertidig [[regjering]] som styrte Norge i kongens navn. Denne skulle senere bidra til den norske løsrivelsen fra Danmark.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Odd Arvid Storsveen]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/teknologi-og-okonomi/1308-en-liten-men-effektiv-statsbygning.html «En liten, men effektiv statsbygning»]. Hentet 16. des. 2016.</ref> Av samme grunn som regjeringskommisjonen ble opprettet, fikk Norge i 1807 lov til å trykke sine egne [[avis]]er. Det ble allerede trykket [[tidsskrift]]er og annonseaviser (kunngjøringer) i Norge, men [[København]] hadde hatt [[monopol]] på nyheter. Den første nordmannen som tok initiativet til å starte en norsk avis, var prest i [[Oslo domkirke]], [[Niels Wulfsberg]]. Selv om trykking av norske aviser var en [[unntakstilstand]], ble det akkurat som regjeringskommisjonen et skritt på veien mot bruddet med Danmark.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Mona Ringvej]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1364-da-kobenhavns-nyhetsmonopol-forsvant-i-bomber.html «Da Københavns nyhetsmonopol forsvant i bomberegnet»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>

De vanskelige forholdene under krigen gjorde at norske handelsmenn tydde til mer tvilsomme måter å tjene penger på - [[kaperfart]], eller rent [[sjørøveri]]. Dette ble støttet av kronprins Frederik. Siden britene hadde tatt det meste av flåten, anbefalte kronprinsen å utruste handelsskip med [[kanon]]er og [[gevær]]er, og [[kaperbrev]] som gjorde det lovlig å borde fiendens skip og overta både det og varene ombord, i kongens navn. De fleste kaprede skipene ble ført til [[Christiania]] eller [[Kristiansand]]. Samtidens aviser støttet opp om kaperfarten og oppfordret alle gode nordmenn til å gjøre det samme. En av de mest kjente norske kaperrederne var [[Emanuel de Thygeson]], [[stiftamtmann]] i Kristiansand. [[Enevold de Falsen]], far til [[Eidsvollmennene|Eidsvollmannen]] [[Christian Magnus Falsen]] (kjent som «[[Grunnloven]]s far») og [[redaktør]] for ''[[Budstikken]]'', appellerte til nasjonal stolthet og oppfordret nordmenn til å se på kaperfarten som en form for [[viking]]tokt mot britene. Kaperfarten skapte store inntekter for noen, men var trolig til større skade enn gang for samfunnet som helhet. Den ødela for de etablerte handelshusene, minimerte [[handelsflåten]] og skapte nærmest lovløse tilstander langs [[norskekysten]].<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Bård Frydenlund]]: [http://www.norgeshistorie.no/grunnlov-og-ny-union/artikler/1342-kaperfart-og-lisenshandel-under-napoleonskrigene.html «Kaperfart og lisenshandel under napoleonskrigene»]. Hentet 16. des. 2016.</ref>

Skulle et norsk skip til England, måtte det ha leidebrev fra regjeringskommisjonen for å slippe forbi danske eller norske kapere. Men skipperen trengte også britisk lisens for å slippe gjennom den britiske blokaden. Og i tilfelle han ble stanset av en fransk eller nederlandsk kaper, trengte han falske papirer som «dokumenterte» at skipet var underveis til fransk havn. Han måtte derfor føre en falsk skipsjournal i tillegg til den ekte, for å «bevise» at vind og vær hadde drevet ham ut av kurs i retning England, i stedet for Frankrike.<ref>[[Edvard Bull]]: ''Nordmenn før oss'' bind 1 (s. 150), forlaget Tano, 1985, ISBN 82-518-2080-4</ref>