Redigerer Nikolaj Leskov (avsnitt)

== Forfatterkarriere ==

Leskovs karriere som forfatter av skjønnlitterære verk begynte i 1861, da han flyttet til St. Petersburg og hadde besluttet å livnære seg som journalist og forfatter. Han hadde riktig nok skrevet noen artikler i Moskvas magasiner årene i forveien, men det var nå han tok til å publisere på heltid. Året etter, i 1862, ble hans første prosaverk utgitt, novellen ''Pogassjeje delo'' (''En avvist sak''). Den ble fulgt av flere noveller og kortromaner, og to år etter, i 1864, utkom hans første lengre roman, ''Nekuda'' (''Ingen utvei''). Alt i alt skrev Leskov fire romaner, alle tidlig i hans litterære karriere. Imidlertid er ingen av disse blitt regnet blant hans fremste verker i ettertiden. I samtiden fikk flere av dem derimot større oppmerksomhet. Nekuda skapte storm for sitt antinihilliske buskap, såpass mye at de to påfølgende romanene, ''Obojdennye'' (''De forbigåtte'') fra 1856 og ''Ostrovitjane'' (''Øyboerne'') fra 1866 unngikk fullstendig den politiske situasjonen i Russland. I sin neste roman, ''Na Nozjakh'' (På kniven) fra 1871 returnerte han på nytt til den politiske arena, og sammen med ''Nekuda'', [[Ivan Turgenev|Turgenev]]s ''Fedre og Sønner'' (1862) og [[Fjodor Dostojevskij|Dostojevskijs]] ''[[De besatte (roman)|De besatte]]'' (1872) regnes denne med i gruppen av tidens antinihilistiske romaner. Den neste romanen skulle bli den siste fullførte, ''Soborjane'' (Katedralmennesker), ble utgitt i 1872. Den omhandler livet i en russisk småby. Verket er bygget opp av korte anekdoter som tilsynelatende ikke har noen større sammenheng før mot slutten, og det var også en av grunnene til at Leskov selv hevdet at han ikke skrev en roman, men en [[krønike]].

Det er blant de kortere verkene vi finner det fremste av Leskovs forfatterskap. Hans kanskje mest kjente verk, kortromanen ''Ledi Makbet Mtsenskogo Uezda'' (''Lady Macbeth fra Mtsensk'') utkom i [[1865]]. Den omhandler en utro kvinne som tar livet av sin svigerfar, sin mann og en ung gutt for å være med sin elsker. [[Dmitrij Sjostakovitsj|Dimitrij Sjostakovitsj]] fant denne historien verdig en musikalsk bearbeidelse, og i 1934 utkom operaen med samme navn. De to kortromanene som i ettertid er blitt regnet som de fremste i Leskovs dikterkarriere, ''Zapetsjatlennyj Angel'' (''Den forseglede engelen''), og ''Otsjarovannyj Strannik'' (''Den fortryllede Vandringsmann''), ble utgitt tre år senere, i 1873.
 
Leskov skulle etter dette bli sitt ansvar bevisst som belærende forfatter. Fra slutten av syttitallet begynte han å utgi forskjellige fortellinger om «rettferdige menn», (russ. ''pravedniki''). Gjennom litteraturen ønsket han å fremstille et positivt russisk ideal som eksempel til etterfølgelse. Den første av disse utkom i 1879, ''Odnodum'' (Den ensporede). Den omhandler en enfoldig bibeltro politimann som nekter å ta imot bestikkelser og problemene dette skaper for byens andre embetsmenn, guvernøren og presten, som har et langt mer pragmatisk forhold til bibel og lovbok. Imidlertid er det verket kanskje flest russere forbinder med navnet Leskov novellen ''Levsja'' (''Den venstrehendte''). Den ble utgitt i 1881 og handler om en smed fra Tula som viser at den russiske smedkunsten er den engelske overlegen ved å lage skotøy til en bitteliten metalloppe engelskmennene allerede har gitt tsaren i gave. Langnovellen ''Tsjelovek na tsjasakh'' (''Vaktmannen'') fra 1889 fremhever ansvaret for ens neste som viktigere enn et generelt samfunnsansvar. En vaktmann forlater sin post ved [[Vinterpalasset]] for å redde et menneske fra drukningsdøden. Han blir straffet for tjenesteforsømmelse, men det er åpenbart at forfatteren ikke deler domstolens mening.

I forlengelsen av dette ønsket om å vise leserne det rette ideal, skulle han mot slutten av sitt liv i enda større grad fremheve den mer didaktiske siden ved litteraturen.<ref>{{SNL|Nikolaj_Leskov}}</ref> Parallelt med dette økte hans interesse for kristendommen. Etter det han selv sa, ønsket han å skildre den rette kristendom og det ideelle kristne samfunn, en intensjon han kombinerte med kritikk av det bestående. Som en konsekvens av dette har hans sene verker sterkere religiøst preg enn hans tidlige, og han begynte å publisere didaktiske [[fabel|fabler]]. Den mest kjente av disse er ''Khristos v gostjakh u muzjika'' (''Kristus på besøk hos en muzjik'') fra 1881.

Sujettet i denne fortellingen var Leskovs eget. Dette gjaldt derimot ikke for de fleste andre verk han publiserte i denne sjangeren. De fleste var gjenfortellinger av middelalderske tekster og tekster fra den kristne antikken. Kildene til dette fant han hovedsakelig i den middelalderske kirkeboken Prolog, men han gjenskapte også en fortelling, ''Bramadata i Radovan'' (''Bramadata og Radovan''), fra den buddistiske teksten Vinayapitaka. De mest kjente av fortellingene med sujett fra Prolog er ''Gora'' (''Fjellet'') og ''Skomorokh Pamfalon'' (''Gjøgleren Pamfalon''). I tillegg til dette fremstod Leskov som en fremragende forfatter av essays og artikler og han var også fram til det siste en svært aktiv brevskriver.