Redigerer Nieuport 11 (avsnitt)

==Tekniske beskrivelse==
[[File:Nieuport_XI_B%C3%A9b%C3%A9.JPG|thumb|right|250px|Original Nieuport 11 Bèbè på Musée de l'Air i Frankrike]]
[[File:Nieuport_11_%22B%C3%A9b%C3%A9%22_3-view.svg|thumb|250px|right|Tredimensjonal tegning av Nieuport 11]]
Nieuport 11 hadde en tomvekt på bare 320&nbsp;kg, konstruert som et sesquifly med en konvensjonell toppvinge som er tilbakestrøken på 2,75 grader, et karakteristisk trekk for alle Nieuport-flyene under den første verdenskrigen fram til Nieuport 28.<ref>Guttman, s. 10</ref> Selve undervingen uten balanseror var ikke annet enn en kortkordevinge med en kordebredde på 0,7 m som kunne justeres opptil seks grader, dermed gav flyet den spesielle vingekonfigurasjonen, med to enkelte strømlinjede V-formede stager mellom vingene.<ref name=Guttman21>Guttman, s. 21</ref> Justeringen av undervingen i forhold til motorvalg og vektbelasting hendt bare på bakken.<ref name=Guttman21/> To sett pianovaiere var opptrukket mellom vingene for holdbarhet i flyvning.<ref name=Guttman21/> Det ble monterte store balanseror på toppvingen, noe som gav flyet større manøvreringsevne mot tyske oppklaringsfly av type Fokker som ennå benyttet vingefordreining fra tiden før krigen.<ref>Guttman, s. 22</ref>.

Selve flyskroget var en rammestruktur av [[gran]]treverk som hadde sin opprinnelse i det lettvektige monoplanet utviklet av Nieuport-firmaet i fortiden, overtrukket med duk helt fram til motorseksjonen. For å beskytte [[rotasjonsmotor]]en som dessuten forurenset omgivelser med oljelekkasje under rotasjon, ble det plassert et hesteskoformet motordeksel forut, med åpning nederst. På nyere typer som Nieuport 17 ble motordekselet helt lukket rundt motoren. Selve motoren vanligvis var en 80 hk Le Rhōne 9C som var et populært valg for flere flytyper under krigen, deriblant Nieuport 10. Men det var alltid et ønske om større motorytelse, så flere Nieuport 11 fly ble modifisert med 110 hk Le Rhōne 9J motorer på egne initiativ av mekanikerne på feltflyplassene.<ref>Davilla-Soltan, s. 362</ref>

Som et lite fly med en robust konstruksjon ble det kalt '''13 metre Nieuport''' etter vingearealet på 13,3 m² størrelse, med en vingebelastning på 36,1&nbsp;kg/m²<ref>Nieuport Fighters Vil. 1, s. 7</ref> var det et lettbeveget og manøvrerbart fly med sitt design som fortsatte videre til nyere modeller som Nieuport 17, 21, 23 og 24 helt fram til 1918. Den første av denne serien var den minste ettersom alle andre Nieuport flyene var '''15 metre Nieuport'''. Med luftkjølte rotasjonstempelmotorer som kunne gi høy ytelse i forhold til motorvekten ble «Baby Nieuport» flyet en formidable motstand i året 1916.

Men konstruksjonen som et sesquifly innebar alvorlige ulemper, kortkordevingen var ikke strukturelt sterkt nok mot voldsomme belastning. Undervingen vil fragmentere som et resultat, og et fatalt vingebrudd vil skje i verste fall.<ref name=DalSol360/> På Nieuport 11 og fremtidige modeller ble det stadig satt inn forsterkninger for å bøte på dette problemet. Forbindelsespunktet mellom staget og undervingen ofte hadde blitt identifisert som den fremste årsaken.<ref>Nieuport Fighter Vol 1, s. 8</ref>