Redigerer Newgate fengsel (avsnitt)

== Fangelivet ==
[[Fil:Newgate-prison-exercise-yard.jpg|thumb|upright|Newgates luftegård, 1872, illustrasjon av [[Gustave Doré]]]]
Alle typer kriminelle ble stengt inne på Newgate. En del begåtte handlinger var småkriminalitet, tyveri, bryte seg inn i hus eller landveisrøveri. Andre former for alvorlig kriminalitet var voldtekt og mord.<ref> [http://www.oldbaileyonline.org/browse.jsp?path=sessionsPapers%252F16740429.xml «Browse - Central Criminal Court»], ''Old Bailey''</ref> Antallet fanger i Newgate for sørskilte former for kriminalitet steg og sank, og reflekterte den offentlige bekymringen i samtiden. Eksempelvis mot enden av [[Edvard I av England|Edvard I]]s styre var det en økning i gatetyveri. Straffen for eksempelvis å trekke ut en dolk var 15 dager i Newgate. Å skade en annen betydde 40 dager i fengsel.<ref name="Halliday"/>

Ved ankomst til Newgate ble fangene lenket og ført til det fangehull som var passende for deres forbrytelse. De som var blitt dømt til døden ble stengt inne i en kjeller under vokterboligen, i all vesentlighet en åpen kloakk dekket med kjetting og lenker for tvinge fram underkastelse. Vanlige gjeldsfanger ble sent til steinhallen hvor ordinære forbrytere ble plassert. Fangehullene var skitne og uten belysning, så fordervet at leger ikke ville gå inn.<ref name="Ackroyd"/> 

Forholdene ble ikke bedre over tid. Fanger som hadde penger kunne kjøpe alkohol fra en fangedrevet drikkecelle ved hovedinngangen forble jevnlig drukne.<ref name="Ackroyd"/> Det var lus over alt, og fangevokterne etterlot fangene lenket til muren for å vansmekte og sulte. Legenden om «Black Dog», en avmagret ånd som er antatt å representere den brutale behandlingen av fangene, tjener kun til å framheve de forferdelige forholdene.<ref name="Barron"/> Fra 1315 til 1316 ble 62 døde i Newgate etterforsket av en særskilt embetsmann, en [[Coroner (yrke)|coroner]] som har til oppgave å finne dødsårsaker, og fangene var generelt desperate etter å komme seg vekk fra fengselet.<ref name="Ackroyd"/>

Ondskapsfull behandling fra vaktene gjorde ingenting for å hjelpe uheldige fanger. I henhold til en vedtekt fra middelalderen ble fengselet administrert av to sheriffer, valgt årlig, og som i hver sin tur leide ut administrasjonen av fengselet til private «goalers», eller voktere, for en pris. Disse vokterne hadde lov til å presse penger direkte fra fangene og således skaffe seg en av de mest profitable stillingene i London. Uunngåelig oppmuntret dette systemet til økt ondskapsfull behandling av fangene, som ble anklaget fra å komme til fengselet og til å få deres lenker satt på eller tatt av. Vaktene som hadde inntekter som var avhengig av å utpress sine avdelinger, krevde penger for å gi fangene mat, sengeplass og for å ta av dem lenkene. For å tjene ekstra penger ble fangene utpresset og torturert.<ref name="Halliday"/> Blant de mest beryktede av disse private vokterne i middelalderen, var 1300-tallets Edmund Lorimer. Han var beryktet for å kreve penger fra fangene for å ta av dem lenkene som var fire ganger mer enn den lovlige grensen. En annen var Hugh De Croydon, som faktisk til sist ble dømt for utpressing av de fanger som han var ment å administrere.<ref>Jowett, Caroline (2017): [https://books.google.no/books?id=D5E8DgAAQBAJ&pg=PT26&lpg=PT26&dq=Hugh+De+Croydon+%2B+Newgate&source=bl&ots=o_VZL7x2Pu&sig=KQqrxhiGsK_F32mdpKZQY68r_1E&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjq7sj3rpPXAhXrBZoKHWaLAv8Q6AEISzAH#v=onepage&q=Hugh%20De%20Croydon%20%2B%20Newgate&f=false ''The History of Newgate Prison''], Pen and Sword</ref>

Faktisk fungerer listen over ting som fengselsvaktene ikke hadde lov til å gjøre bedre til å forstå forholdene i Newgate enn listen over ting de hadde lov til å gjøre. De hadde ikke lov til å ta almisser som var tiltenkt fangene. De kunne ikke drive monopol på salg av mat, kreve overdrevne avgifter for senger, eller kreve avgifter for å føre fangene til [[Old Bailey]]. I 1393 kom det nye reguleringer som nektet vokterne fra å kreve avgifter for lamper eller senger.<ref name="Barron"/>

Mindre enn et halv århundre senere, i 1431, kom byens administrasjon sammen for å diskutere mulige områder for reformer. Foreslått reguleringer omfattet at menn og kvinner som hadde fulle borgerlige rettigheter skulle skilles i egne kvarterer i nord og sør, og holde resten av fangene i kjellerceller. Gode fanger som ikke var blitt anklaget for alvorlige forbrytelser skulle ha tillatelse til å benytte kapellet og rekreasjonsrom uten ekstra utlegg. Gjeldsfanger skulle ikke være påkrevd å være lenket fast. Fengselsmyndighetene skulle nektes å tjene ekstra på å selge mat, kull og lys. Fengselet skulle ha årlige inspeksjoner, men om det faktisk skjedde eller ikke er ukjent. Andre reformer forsøkte å redusere ventetiden fangene måtte holde ut ved å være fengslet før de ble stilt for retten i Old Bailey for å hindre unødvendig lidelse, men disse anstrengelsene hadde liten effekt.<ref name="Bassett"/> 

I århundrenes løp ble Newgate benyttet for ulike årsaker, blant annet for fengsle folk som ventet på å bli henrettet, skjønt fengselet var ikke alltid helt sikkert. Innbruddstyven [[Jack Sheppard]] rømte to ganger fra fengselet før han ble sent i galgen ved [[Tyburn]] i 1724. 

Pamfletter med de fordømtes bekjennelser, ''The Ordinary of Newgate's Account'', ble jevnlig utgitt fra 1675 og til 1772, og inneholdt biografier og siste ord fra de fangene som ble henrettet. Disse ble skrevet av fengselsprestene («Ordinary»). Over 400 utgaver ble utgitt med biografier på rundt 2500 henrettete kriminelle.<ref> [http://www.oldbaileyonline.org/static/Ordinarys-accounts.jsp# «Ordinary of Newgate's Accounts»], ''Old Bailey Proceedings Online''.</ref> Fengselspresten Paul Lorrain (fra 1700 og til sin død i 1719) og andre oppnådde en del berømmelse tidlig på 1700-tallet for disse tidvis tvilsomme utgivelser av bekjennelser som prestene selv hadde gode inntekter av. Utgivelsene ble kritisert allerede i sin samtid for å være spekulative. Lorrain var fengselsprest da [[Daniel Defoe]] satt fengslet i 1703 og han var antagelig inspirasjonen og objektet for Defoes satiriske «A Hymn to the Funeral Sermon» hvor han påpeker prestenes profittbegjær: ''«Pulpit-Praises may be had/According as the Man of God is paid.»''<ref>Kittredge, Katharine (2009): <!-- Lenken blir ikke vist skikkelig: [https://books.google.no/books?id=X3GvpAw6Ju4C&pg=PA186&lpg=PA186&dq=Defoe's+"A+Hymn+to+the+Funeral+Sermon"&source=bl&ots=emund2TmFq&sig=0EtZE6YyyMYyKZ1Z20uwQfp26U4&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwiA49K75ZPXAhUsKpoKHQgUBd8Q6AEILzAC#v=onepage&q=Defoe's%20"A%20Hymn%20to%20the%20Funeral%20Sermon"&f=false--> ''Lewd and Notorious: Female Transgression in the Eighteenth Century'', University of Michigan Press, s. 186</ref><ref>McKenzie, Andrea (2007): ''Tyburn's Martyrs: Execution in England, 1675–1775''. London: Bloomsbury Academic.</ref>