Redigerer Neville Chamberlain (avsnitt)

== Tidlig politisk karriere ==
I 1911 gikk Chamberlain inn i politikken. I 1915 ble han [[borgermester]] i Birmingham, akkurat som sin far. Som borgermester fikk han blant annet etablert en kommunal bank og et symfonisk orkester i byen. Dette bidro til at han ble gjenvalgt i 1916.

Chamberlain ble imidlertid ikke sittende lenge i sin andre periode som borgermester. I desember 1916 fikk han jobben som ''Director of National Service'' av den nye statsministeren [[David Lloyd George]]. Her fikk Chamberlain det overordnede ansvaret for å koordinere utskrivingen av [[verneplikt]]ige, slik at krigsnødvendig industri ikke ble tappet for kompetent arbeidskraft.

Allerede i 1917 trakk Chamberlain seg fra denne posten, på grunn av manglende resultater og samarbeidsproblemer med Lloyd George. Dette førte til at Chamberlain og Lloyd George utviklet en gjensidig forakt for hverandre, noe som skulle vare livet ut.

Ved valget i 1918 bestemte Chamberlain seg for å stille som kandidat til Underhuset i [[det britiske parlamentet]]. Samtidig fikk han et tilbud om en stilling i helsedepartementet, men på grunn av konflikten med Lloyd George avslo Chamberlain dette. Han tok heller opp plassen han vant i parlamentet.

Etter Lloyd Georges avgang i 1922 ble Chamberlain utnevnt til ''Postmaster General'' av den nye statsministeren, [[Andrew Bonar Law]], og i 1923 fikk Chamberlain plass i regjeringen som sjef for helsedepartementet. Som helseminister var han mest opptatt av å bedre boforholdene i [[slum]]mene i de store byene, og introduserte flere lover som bedret fattige leietageres rettigheter.

Etter at [[Stanley Baldwin]] ble ny statsminister, fikk Chamberlain den viktige posten som finansminister. Denne regjeringen varte bare åtte måneder, i januar 1924 måtte den gå av, og Chamberlain gikk derfor tilbake til parlamentet.

Ved valget i 1924 ble Chamberlain gjenvalgt med knapp margin; han fikk bare 77 flere stemmer enn motkandidaten, [[Labour]]s [[Oswald Mosley]]. I løpet av denne perioden markerte han seg med hele 15 lovforslag, mange av dem var av den radikale sorten. Chamberlain var blant annet sentral i oppbyggingen av den britiske [[velferdsstat]]en.

Etter å ha byttet valgkrets før valget i 1929 ble Chamberlain lett gjenvalgt til parlamentet. Året etter ble han også leder i det konservative partiet, men etter bare ett år med Chamberlain ved roret gjenvant noe overraskende Stanley Baldwin ledervervet. Baldwin og Chamberlain samarbeidet godt, men likevel slet den britiske høyresiden tungt disse årene, det ble blant annet dannet et nytt høyreorientert parti under ledelse av [[Lord Beaverbrook]].

Etter at Labour-regjeringen trakk seg i 1931 og en ny samlingsregjering ble dannet av [[sosialisme|sosialisten]] [[Ramsay MacDonald]], fikk Chamberlain tilbake posten som helseminister. Samme år overtok han også over stillingen som finansminister. I 1932 holdt samlingsregjeringen på å gå i oppløsning på grunn av Chamberlains forslag om høyere tollmurer, men forslaget gikk likevel igjennom og regjeringen overlevde.

I årene frem mot 1937 var Chamberlain kontroversiell og ble angrepet både fra Labour og høyresiden i eget parti. Mens [[sosialdemokrati|sosialdemokratene]] kalte ham en krigshisser kritiserte [[Winston Churchill]] ham for å være gjerrig med forsvarsbudsjettet.