Redigerer Nelson Mandela (avsnitt)

== Motstandskamp ==
[[Fil:Mandela burn pass 1960.jpg|thumb|Mandela brenner identifikasjons-dokumentet svarte måtte ha på seg. Fotografi fra 1960 ]]
[[Fil:DurbanSign1989.jpg|thumb|Den [[Sør-Afrika|sørafrikanske]] apartheidpolitikken skilte strengt mellom folk av ulike [[menneskerase|raser]] på alle områder i samfunnet. Denne stranda utenfor byen [[Durban]] var åpen bare for hvite mennesker. Bildet er fra [[1989]].]]
I 1943 var Mandela med å stifte ungdomsforbundet ANCYL (African National Congress Youth League) blant annet sammen med [[Walter Sisulu]] og [[Oliver Tambo]], som sammen med Mandela ble ledende figurer innen ANC. Det nye ungdomsforbundet sto for en langt mer konfronterende linje enn moderpartiet ANC, med masseaksjoner, streiker og boikotter på programmet. Snart overtok også moderpartiet ungdomsorganisasjonens linje, da under presidentskapet til den senere vinneren av Nobels fredspris, [[Albert Lutuli]]. Den nye politiske linjen var blant annet inspirert av [[Mahatma Gandhi]], som hadde vært aktiv i Sør-Afrika på begynnelsen av [[20. århundre|1900-tallet]]. Også det sørafrikanske kommunistpartiet, som på den tiden ble forbudt, hadde stor innflytelse på ANC. Blant annet var Mandela på denne tiden hemmelig medlem i kommunistpartiet, noe som ikke kom frem før etter hans død.<ref>{{Kilde www|url=http://www.newstatesman.com/world-affairs/2013/12/why-mandelas-communist-party-membership-important|tittel=Why Mandela’s Communist Party membership is important|besøksdato=2016-04-01|verk=www.newstatesman.com}}</ref> 

ANC krevde ikke lengre bare gradvise rettigheter for de svarte. Nå krevde ANC først og fremst allmenn stemmerett. Dermed frontet ikke lengre ANC seg som et parti utelukkende for svarte, men for alle sørafrikanere. Høydepunktet i den politiske kampen i [[1950-årene]] var vedtaket av det såkalte [[Freedom-Charteret]] under et enormt folkemøte i [[Kliptown]] [[Soweto]], i juni 1955. Dette var et manifest som foreslo og konkretiserte like politiske, økonomiske og kulturelle rettigheter for alle borgere i Sør-Afrika.<ref>{{Kilde www|url=http://www.anc.org.za/show.php?id=72 |tittel=The ANC Freedom Charter |besøksdato=01.04.2016 |forfattere= |dato= |forlag= |url-status=død |arkivurl=https://web.archive.org/web/20110629074215/http://www.anc.org.za/show.php?id=72 |arkivdato=2011-06-29 }}</ref> <ref>{{Kilde www|url=http://www.sahistory.org.za/article/congress-people-and-freedom-charter|tittel=Congress of the People and the Freedom Charter|besøksdato=2016-04-01|etternavn=Anonymous|verk=www.sahistory.org.za}}</ref> Manifestet markerte en ikke-rasistisk linje og pekte på et klart politisk alternativ til apartheidstaten som ble innført i [[1948]]. Mandela var selv ikke til stede på møtet ettersom han satt i husarrest, men var sentral i utformingen.<ref name=":0">{{Kilde www|url=https://www.nelsonmandela.org/content/page/biography|tittel=Nelson Mandela Biography|besøksdato=01.04.2016|forfattere=Nelson Mandela Foundation|dato=|forlag=|arkiv-url=https://web.archive.org/web/20160403075237/https://www.nelsonmandela.org/content/page/biography|arkivdato=2016-04-03|url-status=død}}</ref> I [[1956]] ble hele ledelsen i ANC og flere andre organisasjoner anklaget for høyforræderi, og Mandela ble en av 105 andre arresterte. Saken ble endelig avvist fem år senere etter å ha kostet staten store summer og ført til enorm medieoppmerksomhet i landet.<ref>{{Kilde www|url=http://www.sahistory.org.za/topic/treason-trial-1956-1961|tittel=Treason Trial 1956-1961|besøksdato=2016-04-01|etternavn=Anonymous|verk=www.sahistory.org.za}}</ref>

I 1953 startet Mandela sammen med Oliver Tambo et advokatfirma i Johannesburg sentrum: ''Mandela and Tambo.'' Firmaet var det første advokatkontor utelukkende drevet av svarte advokater i Sør-Afrika.<ref>[http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ Nelsonmandela.org: ''Chronology''] {{Wayback|url=http://www.nelsonmandela.org/index.php/memory/views/chronology/ |date=20071012044247 }}</ref> Kontoret arbeidet hovedsakelig med saker forbundet med myndighetenes undertrykking av svarte aktivister og ekspropriering av land. Firmaet ble etter hvert oppløst ettersom politikken tok mer og mer tid for de to. Den formelle grunnen var at begge var i husarrest eller fengsel store deler av tiden.

ANCs flerkulturelle og ikkerasistiske linje, endte i slutten av 1950-årene med en splittelse innen ANC, hvor afrikanistene dannet en ny gruppering: Pan Africanist Congress eller [[Pan Africanist Congress|PAC]]. Splittelsen truet  samholdet i antiapartheidbevegelsen, og det nye partiet ble innledningsvis forsiktig støttet av myndighetene. Dette endret seg imidlertid brått; Under en demonstrasjon PAC gjennomførte i [[1960]] i [[Sharpeville-massakren|Sharpeville]], [[Soweto]], ble et stort antall ubevæpnede demonstranter massakrert av politiet. Aksjonen førte til internasjonale protester og mye oppmerksomhet, og deretter til et endelig forbud mot både ANC og PAC og andre antiapartheidgrupper.

ANCs ledelse innså rundt samme tid at ikkevoldslinjen ikke førte frem, og i [[1961]] ble Mandela leder av ANCs væpnede fløy ''[[Umkhonto we Sizwe]]'' (= «nasjonens spyd», kortform MK.). Planen var å organisere sabotasjeaksjoner mot regjeringen og forberede geriljakrig om aksjonene ikke førte frem. Mandela reiste rundt til Afrikas nylig frigjorte stater, for å få militær støtte og forberede ANCs liv i eksil. I et år deretter reiste han rundt inkognito i Sør-Afrika for å organisere ANCs nye undergrunnstilværelse. Han fikk da i avisene navnet «Den svarte pimpernell». I august [[1962]] ble han avslørt, arrestert og fengslet i fem år for ulovlige utenlandsreiser og oppfordring til [[streik]].<ref name=":0" /> 

Den 11. juni [[1963]] ble MKs hovedkvarter avslørt av det sørafrikanske sikkerhetspolitiet og detaljerte planer for motstandskampen ble funnet på en gård ved Riviona utenfor Johannesburg. Hele ledelsen i ANC ble arrestert, med unntak av noen få som greide å flykte til utlandet, og enda en rettssak for høyforræderi kom i gang. Denne gangen sto også sabotasje på tiltalen. Mandela forventet dødsstraff, og han bestemte seg derfor for å erklære seg skyldig, for å få mulighet til å forklare hvorfor han hadde satt i gang væpnet kamp. Talen han holdt er regnet som en av Mandelas sterkeste og viktigste taler, og han avsluttet med: 

{{Sitat|Jeg har valgt å dedikere mitt livsløp til kampen for (frigjøringen av) det afrikanske folket. Jeg har kjempet imot hvit dominans, og jeg har kjempet imot svart dominans. Jeg har holdt fast ved idealet om et demokratisk og fritt samfunn hvor alle kan leve sammen i harmoni og med samme muligheter. Dette er et ideal som jeg vil leve for og også håper vil bli oppnådd i min livstid. Men om det skulle kreves så er det et ideal som jeg er forberedt på å dø for.|Mandelas forsvarstale i retten, hvor han forventet å bli dømt til dødsstraff. 20. april 1964.<ref>Nelson Mandela, [[African National Congress|ANC]] (20. april 1964): «[http://www.anc.org.za/ancdocs/history/mandela/1960s/rivonia.html I am Prepared to Die]   {{Wayback|url=http://www.anc.org.za/ancdocs/history/mandela/1960s/rivonia.html |date=19971017203308 }}» - Nelson Mandelas utsagn fra tiltalebenken ved åpningen av forsvarssaken i Rivonia-rettssaken. Den afrikanske nasjonalkongress.</ref>}}

Mandela ble imidlertid ikke dømt til døden, men hele ledelsen av ANC ble dømt til livsvarig fengsel for sin deltagelse i planlegging av væpnet kamp.