Redigerer Nederlandsk (avsnitt)

==Historikk==
===Den eldste formen av nederlandsk===
<!-- Zie ook: [[Oudnederlands]]-->
Den eldste kjente nederlandske boken som nå er kjent, er det håndskrevne [[manuskript]]et ''[[Wachtendonckse Psalmen]]'' (Wachtendoncks salmer). Dokumentet er oppkalt etter [[kannik]]en [[Arnold Wachtendonck]] fra [[fyrstbispedømmet Liège]]. Da [[Justus Lipsius]] fant dette dokumentet i Liège i [[1591]] daterte han det til rundt år [[900]]. Det viste seg at manuskriptet hadde blitt skrevet i området der det ble gjenfunnet rundt 700 år senere. Det kan ha blitt skrevet i [[kloster]]et [[Munsterbilzen]], som i det 10. århundre var et fornemt abbedi for [[nonne]]r av adel. Manuskriptet, ''Wachtendonkse psalmen'', er ingen selvstendig nederlandsk tekst, men en [[glosa]] fra en samling tonsatte salmer på [[latin]]. I dette manuskriptet ble for første gang det nederlandske ordet for «bok», stavet ''buok'', funnet. I tidens løp har originalmanuskriptet forsvunnet, og vi kjenner til det via en kopi av en del av den.

Dette er den eldste boken på nederlandsk. Den er antagelig skrevet rundt år [[1100]], og kommer fra [[Benediktinerordenen|benediktinerabbediet]] i Egmond. Det er blant annet kjent som ''[[Willeram fra Leiden|Willeram]]'' fra Egmond, og oppbevares siden ca. 1600 i universitetsbiblioteket i [[Leiden]].

[[Fil:Vogala.png|thumb|400px|center|Faksimile av fragmentet ''Hebban olla vogala...'' (har alle fuglene...)]]
En av de eldste litterære setningene på nederlandsk har gitt boken dens navn, ''[[Hebban olla vogala]]'', mens den eldste formelle diplomen som har blitt skrevet på nederlandsk er ''de schepenbrief van Bochoute'' ved [[Gavere]] i Øst-Flandern. En schepen er et motstykke til våre dagers fylkesmenn og ministre. Dette brevet tinglyste et eierskifte av et jordstykke mellom herrebonden Boudewijn Molenijzer fra Dallem og [[patrisier]]en Hendrik van den Putte fra [[Gent]].

===Utviklingen av det nederlandske språket===
<!--{{zieook|Hoofdartikel: [[Geschiedenis van het Nederlands]]}}-->
Det nederlandske språket har sin opprinnelse i [[gammelnederlandsk]], et språk fra før 1170 som er lite dokumentert. Dette går over i [[middelnederlandsk]] (1170–1500), hvis staving fulgte det muntlige språket som kunne ha store variasjoner fra område til område. I løpet av det 16. århundre forsøkte man gjentatte ganger å komme frem til en felles staving for de ulike områdene.

Til slutt ble det av [[Staten-Generaal]] gitt i oppdrag å oversette [[Bibel]]en fra grunnteksten til nederlandsk, resultatet ble publisert i [[1637]]. Oversettelsen er oppkalt etter oppdragsgiveren, og er fremdeles kjent som «de Statenbijbel» eller «de Statenvertaling». Oversetterne valgte å søke den gylne middelvei mellom alle de ulike regiodialektene og -språkene som fantes i området der nederlandsk ble brukt. Som basis ble de frankiske dialektene fra det tidligere [[grevskapet Holland]] og [[hertugdømmet Brabant]] brukt. [[Nedersaksisk|Saksisk]] kjennes igjen i verbformene som ender på -acht (bracht, gebracht; dacht, gedacht) og bruken av det refleksive pronomenet «zich». [[Frisisk]] var den tredje store dialektgruppen i de lave landene på denne tiden. Det spilte allikevel nesten ikke noen rolle ved utviklingen av det standardiserte nederlandske språket. De som oversatte bibelen til nederlandsk har skapt mange ord og uttrykk som fremdeles er i bruk. Enkelte kirkesamfunn bruker fremdeles denne bibeloversettelsen, mens stavemåten i denne idag anses som foreldet.