Redigerer Nat King Cole (avsnitt)

== Musikk ==
Nat King Cole var innom flere musikalske stilarter i sin karriere. Han skrev lite musikk selv, men opparbeidet seg isteden et ry som jazzvirtuos og vokalfortolker av andres materiale. Et tegn på at hans rang stadig er ubestridt er det faktum at knapt noen av sangene han blir forbundet med, senere er blitt sunget inn av andre artister. Den rådende oppfatningen er at de ikke kan gjøres bedre.

Nat King Cole var i utgangspunktet jazzpianist. Han sjenerte seg lenge for å synge. Med ''Nat King Cole Trio'', som han var musikalsk leder for, skapte han en tradisjon med å sammenstille [[piano]], [[gitar]] og [[Bassgitar|bass]] i en periode da jazzen helst ble fremført av storband. Coles instrumentasjon og spesielle pianospill fikk senere stor stilistisk innflytelse på andre musikere. Han spilte sammen med størrelser som [[Art Tatum]], [[Oscar Peterson]] og [[Ray Charles]], senere også [[Lester Young]] og [[George Shearing]]. 

Det var imidlertid Coles vokale prestasjoner som gjorde ham til superstjerne. Han begeistret publikum med sin sjelfulle stemme, perfekte frasering og rytmiske timing. Mot slutten av [[1940-årene]] beveget han seg i retning av mer pop-influert materiale som var beregnet på et bredere marked. I nært samarbeid med den dyktige arrangøren og dirigenten [[Nelson Riddle]] ble fremførelsene hans stadig oftere akkompagnert av strykeorkester, pianospillingen havnet gradvis mer i bakgrunnen. Med sanger som ''The Christmas Song'' (1946), ''Mona Lisa'' (1950) og ''Unforgettable'' (1951) var grunnen lagt for Cole som crooner. Kritiske røster mente at han med dette forlot sine musikalske røtter. Beskrivelsen stemte bare delvis. Cole vendte med jevne mellomrom alltid tilbake til sitt musikalske utgangspunkt. På konsertene hans inngikk som oftest et og annet jazznummer med Cole selv på piano. Lytter man nøye etter vil man på mange av de mest mainstream-pregede sviskesangene finne spor av jazz og [[blues]] i Coles måte å synge på.

I [[1953]] kom Coles første [[LP]]; ''Nat King Cole Sings For Two In Love''. I årene som fulgte var Cole innom flere stiler, blant annet med et par latino-inspirerte album og den rock-influerte ''Send for me''. I [[1962]] kom den country/pop pregede ''Ramblin’ Rose''. Det var imidlertid som balladesanger i klasse med [[Bing Crosby]] og [[Frank Sinatra]] at han fortsatte å briljere og selge mest plater. Hans siste album ''L.O.V.E'' nådde fjerdeplassen på [[Billboard]] våren [[1965]]. 

På midten av [[1980-tallet]] utviklet det seg en fornyet interesse for Coles musikk. I [[1986]] fikk ''Mona Lisa'' en renessanse da den ble brukt som tittelmelodi i en film med samme navn og med [[Bob Hoskins]] i hovedrollen. I [[1987]] nådde Coles 30 år gamle innspilling av ''When I Fall In Love'' førsteplass på salgslistene i [[Storbritannia]]. Sommeren [[1991]] utkom en digitalmixet versjon av ''Unforgettable'' der Cole synger duett med datteren [[Natalie Cole]]. Singelen gikk til topps i en rekke land og solgte i nesten 15 millioner eksemplarer. 

Nat King Coles sangstil var kjennetegnet av perfekt frasering og timing. Analyserer man hans sangteknikk finner man ingen feil. De få filmopptak som eksisterer av hans sceneshow bekrefter myten om ham som en godlynt, verdensvant gentleman som gang på gang avleverte musikalske glansnummere med den mest perfeksjonerte kvalitet og eleganse. Han har fått to stjerner på [[Hollywood Walk of Fame]].