Redigerer Nasjon (avsnitt)

==Fremveksten av nasjonalstaten og nasjonalismen==
I nasjonalismens barndom var det ofte representanter for folkegrupper som levde innen rammen av flernasjonale imperier av typen som var de ivrigste agitatorer for nasjonalstaten &ndash; de ville skille ut deler av imperiene i mindre enheter.

I de tyske og italienske samlingsbestrebelsene gikk kulturnasjonen utover rammene av de eksisterende statene, slik at nasjonalistenes program ble å samle folket i en ny stat som skulle samsvare med den allerede eksisterende kulturnasjonen.

Disse kulturnasjonene besto ofte av et språkfellesskap, som i tillegg ble tillagt karakteristika som felles historie, [[folklore]], normer og «folkesjel». Den «tyske» [[romantikken]] i kunst og tenkning fikk spredning langt utover Tysklands grenser. Nasjonalismen ble raskt et internasjonalt fenomen.
{{sitat|''Glemsel, til og med det å forstå historien feil, er en essensiell faktor i dannelsen av en nasjon, derav følger at utviklingen i historiske studier ofte er en fare for nasjonstanken.''
<ref group="note">''Forgetting, even getting history wrong, is an essential factor in the formation of a nation, which is why the progress of historical studies is often a danger to nationality.''</ref><ref>Hobsbawm 1997, s. 270</ref>|Filosofen [[Ernest Renan]] om hvordan stater dannes}}

Den tyske eller «østlige» nasjonalismen understreker folkets etniske fellesskap. Blodsbånd og folkesjel skulle angivelig kunne skape dypere og inderligere fellesskapsbånd enn hva som ble konstituert gjennom de politiske fellesskap som den «franske» eller «vestlige» tradisjonen hadde postulert.

Skillet mellom «fransk» og «tysk» nasjonalisme er her meget forenklet. Dette er kun idealiserte modeller. I praksis vil man finne islett av begge tradisjoner i så godt som alle nasjonale bevegelser, også i de franske og tyske. Modellene har likevel fått fornyet aktualitet i dagens Europa, ettersom nasjonalisme og nasjonale bevegelser igjen er på fremmarsj.

I Øst-Europa har det etniske nasjonsbegrep grepet om seg. Vektlegging på henholdsvis et «politisk» versus et «etnisk» nasjonsbegrep varierer i tid og rom, og kan vise seg å få store konsekvenser for Europas videre utvikling.

Den britiske historikeren [[Eric Hobsbawm]] hevdet i et foredrag i 1970, at nasjon er et begrep oppstått de siste 200 år.<ref>Hobsbawm 1997, s. 91, 270</ref>