Redigerer Nürnbergprosessen (avsnitt)

===Juridisk grunnlag===
[[File:Hartley William Shawcross, Baron Shawcross.png|thumb|Hartley Shawcross var britisk aktor. Han var [[Attorney General for England and Wales]] og medlem av [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]].]]
[[Hersch Lauterpacht]] medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen der han skrev innlednings- og avslutningsforedrag for den britiske anklageren [[Hartley Shawcross]] samt bidro til [[Nürnberg-charteret]] (også kalt London-charteret) som lå til grunn for prosessen. Lauterpacht foreslo begrepet [[forbrytelse mot menneskeheten]] for [[Robert H. Jackson]] i 1945. Forbrytelse mot menneskeheten hadde blitt brukt enkelte ganger etter [[folkemordet på armenerne]]. Lauterpacht presenterte [[Chaim Weizmann]] for Robert H. Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.<ref>{{Kilde artikkel|tittel=Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law|publikasjon=Journal of International Criminal Justice|doi=10.1093/jicj/2.3.810|url=https://doi.org/10.1093/jicj/2.3.810|dato=2004-09-01|fornavn=M.|etternavn=Koskenniemi|serie=3|bind=2|sider=810–825|issn=1478-1387|besøksdato=2021-02-19}}</ref> På amerikansk side bidro [[Sheldon Glueck]] som rådgiver for Jackson ved forberedelse og sammenstilling av bevis. Glueck hadde sammen med sin assistent [[Benjamin Ferencz]] under krigen utredet mulighet for straffeforfølgelse av nazistene, utgitt som boken ''War Criminals: Their Prosecution and Punishment'' (1944). Glueck foreslo et internasjonalt militærtribunal eller en internasjonal straffedomstol.''<ref name=":3">Mullins, C. W., & Rothe, D. (red.). (2011). ''State Crime: Current Perspectives''. Rutgers University Press.</ref><ref name="Bush2">Bush, J. A. (2016). [https://digitalcommons.lmu.edu/ilr/vol39/iss1/12/ Nuremberg and Beyond: Jacob Robinson, International Lawyer]. ''Loyola of Los Angeles International and Comparative Law Review'', 39, 259.</ref><ref name=":1">{{Kilde www|url=https://www.thecrimson.com/article/1946/10/2/glueck-declares-nuremberg-trial-triumph-of/|tittel=Glueck Declares Nuremberg Trial Triumph of Law {{!}} News {{!}} The Harvard Crimson|besøksdato=2023-08-18|dato=2. oktober 1946|verk=www.thecrimson.com}}</ref>'' 

Bortsett fra [[Hersch Lauterpacht]] konsulterte ikke britiske myndigheter vitenskapsfolk eller flyktninger, mens Jacksons langt større team søkte bistand fra flere vitenskapsfolk i eksil og flere andre inkludert [[Robert Kempner]]. Holocaust ble ikke særskilt fokusert i Nürnbergprosessen hovedsakelig fordi amerikanske myndigheter fra 1944 hadde lagt opp til å betrakte selve krigføringen som den overordnete forbrytelsen. Alt relatert til krigen inkludert holocaust ble innpasset i denne modellen av krigen som en kriminell sammensvergelse. Den franske påtalemakten var mest positiv til å vektlegge holocaust i tiltalen. I forbindelse med etterfølgende [[Nürnbergprosessene]] oppfordret daværende sjefsanklager [[Telford Taylor]] sine medarbeidere om å anse holocaust som et sentralt kjennetegn ved naziregimet og forberede tiltaler som reflekterte dette.<ref name="Bush" />

Rettsoppgjøret i Nürnberg var radikalt nyskapende ved at statlige aktører kunne eller måtte stilles til ansvar og de ikke lenger var beskyttet nasjonal [[suverenitet]]. I den tradisjonelle modellen var staten håndhever av lov overfor individer. Internasjonal straffeforfølgelse av personer ble dermed ansett som umulig uten å overskride statenes suverenitet slik man mente «[[det westfalske systemet]]» ble etablert ved [[Freden i Westfalen]]. Nürnbergprosessen er den viktigste enkelthendelsen i utvikling av internasjonal strafferett. Ifølge den amerikanske jussprofessoren Lawrence Douglas ble internasjonal strafferett i praksis ble oppfunnet i forbindelse med Nürnbergprosessen. Tidligere var piratvirksomhet og krigsforbrytelser ansett som internasjonale forbrytelser. Nürnbergprosessen etablerte individuelt straffeansvar som generelt prinsipp i folkeretten. Etter Nürnberg formulerte [[Karl Jaspers]] begrepet forbryterstaten (tysk: ''Verbrecherstaat'') i tilfeller der staten selv er den ledende gjerningspersonen snarere enn håndhever av lov og orden.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctt9qd0zg|kapittel=From IMT to NMT: The Emergence of a Jurisprudence of Atrocity|side=276-292|tittel=Reassessing the Nuremberg Military Tribunals: Transitional Justice, Trial Narratives, and Historiography on JSTOR|besøksdato=2021-09-18|forfattere=Douglas, Lawrence|dato=2014|språk=en|verk=www.jstor.org|forlag=Berghahn Books|redaktør=Kim C. Priemel og Alexa Stiller|=sitat=The contact with Nazi crimes revolutionized law by creating the exigent need, if not the theoretical apparatus, for puncturing this shield of sovereignty. Today we accept without argument the idea that state actors responsible for atrocities should have to answer for their conduct in courts of criminal law—be they domestic, international, or of a hybrid character. But we run the risk of forgetting how deeply radical this idea was before the trial of the major Nazi war criminals before the International Military Tribunal (IMT) in Nuremberg.}}</ref>

Nürnberg-charteret gjorde unntak fra tradisjonelle regler for bevisføring (engelsk: ''technical rules of evidence'') og tillot domstolen å legge offisielle dokumenter fra myndighetene til grunn. Domstolen tillot på denne bakgrunn det meste bevismaterialet samlet av de allierte: Ordrer og direktiver (ofte signert av de tiltalte selv), utskrift av taler, dagbøker, fotografier, filmer, bøker, brev og mer. Aktoratet introduserte skriftlige erklæringer fra sakkyndige vitner underveis i prosessen. Domstoler under de nasjonale regjeringene gjorde tilsvarende unntak for eksempel tillot den britiske regjeringen eksplisitt at domstoler under britisk jurisdiksjon kunne bruke som bevis enhver muntlig fremføring og ethvert dokument som fremsto som autentiske (det vil si at annenhåndsopplysninger dersom øyenvitnet ikke var lett tilgjengelig).<ref name="DAmato" />