Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Religiøs uro ===
Allerede på 1300-tallet hadde den katolske kirken blitt upopulær i en periode kjent som [[Det vestlige skisma]]. Mens folk sultet, var kirkens menn kledd overdådig. I tillegg kjempet kongen av Frankrike og Paven i Roma om kontroll over kirken. Paven hadde flyttet Pavestatens sete til [[Avignon]], mens Roma svarte med ikke å anerkjenne paven i Avignon. I enkelte tilfeller hadde man to og til og med tre paver. Mange følte seg fremmedgjort av en kirke som ikke lenger talte deres språk. Kritkere som [[John Wyclif]] og særlig [[Jan Hus]] ble problematiske for kirken.<ref>Side 49-52, R.R. Palmer, Joel Colton: ''A History of the Modern World'', McGraw-Hill (8. utgave), New York, c1995n</ref> Da Hus ble brent på bålet, førte det til at Böhmen gjorde opprør mot kirken og lyktes i å få en rekke innrømmelser.<ref>Side 282-83; 356-57, Thomas H. Greer, Gavin Lewis: ''A Brief History of the Western World Sixth Edition'', Harcourt, Brace Jovanovic, Orlando (Florida), 1992</ref> 

Dette stanset ikke akkurat kritikken som ble dirigert mot kirken, og i 1517 brøt en tidligere munk, [[Martin Luther]], helt med kirken. Han anklaget dem for korrupsjon, særlig ved salg av [[avlatsbrev]], en betaling for å hindre folk i å lide for lenge etter døden. I tillegg mente han at tro var en privat affære mellom mennesket og Gud, og ikke en sosial affære kontrollert av kirken. Han gikk imot flere [[sakrament]]er, og mente at både munke- og nonneordner og sølibat burde avskaffes. Hans følgere, lutheranerne, reagerte til tider svært voldelig mot kirker og geistlige de mente hadde untyttet situasjonen sin grovt til sin fordel. De mente at staten skulle styre kirken, ikke en egen kirke langt unna uten forståelse for andre kulturer og tankesett.<ref>Side 66, H. G. Koenigsberger: E''arly Modern Europe 1500-1789'', Longman, London og New York, 1994</ref> 

England valgte en egen retning, der kongen, [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]], brøt med Roma etter å ha vært lojal svært lenge. Engelsk juss underkjente ekteskap med en mann og mannens brors enke, og dermed var ekteskapet med [[Katarina av Aragon]] ikke gyldig. Ekteskapet ble til gjennom pavens inngripen, og Henrik VIII ønsket å fjerne denne inngrepenen igjen. Paven nektet, og dermed brøt England med katolisismen og dannet sin egen religion mellom katolisisme og protestantisme, kalt ''den anglikanske kirke''.<ref name="angli">Side 370-72, Greer, Lewis</ref> I Frankrike hadde kongen for lenge siden fått kontroll over landets religion, og dermed var det ikke like presserende å kontrollere kirken.<ref name="Side 70, Palmer, Colton">Side 70, Palmer, Colton</ref> Danmark ble protestantisk i 1537, og dro høyst ufrivillige nordmenn med seg.<ref>side 144-49; 152-56, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> I Sverige ble protestantismen ikke per se innført, da kong [[Gustav Vasa]] måtte balansere forskjellige interesser. <ref>Side 156-164, N.K. Andersen</ref> Preussen ble protestantiske under [[Albrecht av Preussen]] i 1525.<ref>Side 325, Fuglestad</ref><ref>Side 145, Mark Greengrass: ''Christendom Destroyed: Europe 1517-1648'', Penguin Books, St Ives, 2015</ref> Polen forble en smeltedigel av religioner. Protestantismen ble forbudt i perioder, men i 1548 ble kalvinismen, en annen avart av protestantismen, populær.<ref>Side 198-200, 213-215, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520-1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Ungarn rakk ikke å ta noen sterk side ettersom landet var igjennom en blodig og opprivende borgerkrig mellom 1526 og 1546.<ref>Side 202-09, Betts</ref>