Redigerer Motorvogn (tog) (avsnitt)

=== De første bensinmotorvognene ===

De to første vognene ble importert fra Tyskland i 1924 og blant annet satt i drift på lokalstrekningen utenfor Bergen og Trondheim. Dette var bensindrevne boggivogner med førerrom i begge ender, noe som var nyttig siden kjøreretning kunne endres rett og slett ved at lokomotivføreren gikk i motsatt ende av vogna dersom motorvogna ikke hadde tilhengervogn. Vognene fikk betegnelsen Co-m type 1. «C» stod for 3.klasse, «o» for boggi og «m» for motor". En 2-akslet utgave ble også levert som fikk betegnelsen C-m type 1. Det ble i alt levert tre slike vogner mellom 1924 og 1927.

I stedet for å importere flere vogner fra Tyskland, begynte NSB selv å bygge en større serie små 2-akslede motorvogner på slutten av 1920-tallet. Dette var trevogner slik det var vanlig å utføre datidens personvogner i. Vognene ble bygget for både smalt spor og normalt spor. De smalsporte vognene fikk teakkledning (Cm type 1) og de normalsporte malte stålplater på treskroget (Cm type 13). Dette var busslignende vogner med ett førerrom, og måtte altså snus på endestasjonen akkurat slik som damplokomotivene. Det begrenset størrelsen på motorvognene til hva [[svingskive]]ne kunne romme, samt at det tok ekstra tid å snu en motorvogn.

Neste fase var en noe større vogntype for normalt spor, men nå ble de utstyrt med førerrom i begge ender. Den første serien ble utført med bensinmotor og fikk betegnelsen Cm type 14. Så fulgte en utgave med dieselmotor som ble betegnet Cm type 15. Mange av disse vognene fikk økenavnet «Padda», blant annet i Østfold.

Begrunnelsen for å innføre motorvogner ved NSB i mellomkrigstiden var flere. For det første gikk trafikken ned i tråd med en generell økonomisk nedgangstid i kjølvannet av første verdenskrig. Skulle man opprettholde et trafikktilbud på svakt trafikkerte baner eller med ønsket frekvens, måtte driftskostandene ned når antall reisende gikk ned. NSB prøvde seg først med såkalte «småtog» bestående av et lite damplokomotiv påbygd overgangsutstyr slik at [[fyrbøter]]en også kunne være [[konduktør]] og ta betaling av de reisende. Damplokomotivene var imidlertid dyre i drift, så besparelsene var ikke tilstrekkelige. Dertil kom at jernbanen var i ferd med å miste sitt landverts transportmonopol fordi dette var også tiden da veinettet begynte å ble bygget ut og en rekke landeveisbussruter ble opprettet. Bilen var kommet over barndomstadiet. Konkurranseforholdet gjorde at jernbanen måtte tilby de reisende noe bedre enn småtogenes gamle langsomme damplokomotivene og noen tilårskomne vogner. Motorvognene kunne stoppe ofte og med små krav til utstyr, så de mange veikryssholdeplassene oppstod. Det var nesten slik at de som ville med motorvogntoget kunne stille seg opp ved en [[planovergang]] og gi signal om at man ville være med. De første motorvognene ble derfor anvendt for lokaltrafikk over kortere strekninger og med mange stopp. Dette var jernbanens svar på landeveisbussen.