Redigerer Mossekonvensjonen (avsnitt)

== Ettertidens syn på Mossekonvensjonen==

Professor [[Sverre Steen]] mente at Mossekonvensjonen «er like interessant ved det den tier med som ved det den taler om» – et diplomatisk aktstykke som overhodet ikke nevner Kieltraktaten. Den påberopes ikke av svenskene, men oppheves heller ikke av dem, og den blir ikke anerkjent av nordmennene. Unionen mellom Norge og Sverige ble ikke uttrykkelig nevnt, fordi svenskene mente at Kieltraktaten allerede sa det nødvendige om den, og fordi Norges regjering ikke kunne treffe en avtale om noe som var i strid med Grunnloven. Men fra begge parters side forutsatte man at den ville føre til union mellom rikene, «enten den nå hadde eksistert siden 14. januar eller ville komme i stand i løpet av året.»<ref>Steen, Sverre: ''1814'', Oslo 1951, s. 215</ref>

Mossekonvensjonens innhold ble til dels tolket ulikt av nordmennene og svenskene. Utover i unionstiden spisset kompetansestriden mellom landene seg til. Norske rettslærde inntok det standpunktet at Norge først i kraft av Mossekonvensjonen inngikk en folkerettslig bindende avtale med Sverige om forening og unionskongedømme. Disse rettslærde mente at forhandlingssituasjonen i seg selv innebar at Sverige anså Norge som en selvstendig nasjon, og at fullmakten til å velge Karl XIII som norsk konge innebar en innrømmelse av at han ikke på forhånd var legitim konge av Norge. Det tidvis rådende svenske syn, som samlet enkelte rettslærde og de konservative representantene i Riksdagen, gikk ut på at Kieltraktaten var det eneste rettsgrunnlag for foreningen av de to rikene, og at Mossekonvensjonen bare var den svenske kongens nådige og pragmatiske bemyndigelse av at Stortinget fikk ratifisere og sette ut i livet de norske forpliktelsene etter Kieltraktaten. I deres øyne var bestemmelsene om kongevalg bare et uttrykk for nødvendigheten av å gjennomføre i praksis bestemmelsene om Kieltraktaten, som jo nettopp foreskrev en norsk tilslutning til Sverige og unionskongedømmet.