Redigerer Moderne hundeavl (avsnitt)

== Rasestandarder og kennelklubber ==
[[Fil:Hod.WislanyGaj-wl.JacekWierzbicki-foto1.jpg|thumb|left|Valpekull {{byline|Jacek Wierzbicki, CC-BY-2.5}}]]
Eksplosjonen av nye raser utover på 1800-tallet førte altså til dannelsen av en rekke raseklubber, og også etter hvert til nasjonale stambokregistre, mot slutten av århundret. [[The Kennel Club]] var i så måte verdens første stambokregister, da det ble dannet i [[Storbritannia]] i [[1873]]. [[Finland]] og [[Sverige]] dannet sine [[kennelklubb]]er i [[1889]], og [[Danmark]] og [[Norge]] fulgte etter i henholdsvis [[1897]] og [[1898]]. [[Norden]] var altså tidlig ute. Hensikten med raseklubbene og de nasjonale kennelklubbene var å sikre de mange [[rasestandard]]ene som dukket opp i kjølvannet av de nye rasene som oppsto. 

På [[1920-tallet]] gjenoppsto [[Fédération Cynologique Internationale]] (FCI), etter en pause under [[første verdenskrig]], og etter hvert ble både Danmark, Finland, Norge og Sverige medlemmer av denne organisasjonen. Med tiden fant også disse fire nordiske landene det hensiktsmessig å samarbeide på flere plan, og dannet [[Nordisk Kennelunion]] (NKU). Da [[Island]] dannet sin nasjonale kennelklubb i [[1969]] var det derfor naturlig at denne søkte medlemskap i både NKU og FCI.

Nå var ikke rasestandarder noe nytt i seg selv. Fra [[gresk historie]] kjenner man til mer enn 2&nbsp;000 år gamle rasestandarder, som nøye beskriver de egenskaper de gamle hellenerne la til grunn for sine avlsprinsipper. Fra [[Sahel]]området i [[Sahara|Syd-Sahara]] kjenner man også til at [[nomade|nomadiske]] [[tuareg]]er har hatt rasestandarder for sine [[azawakh]]er i mer enn tusen år, om enn ikke skrevne. Kunnskapen om [[avl]] har i stedet gått i arv fra far til sønn. Tuaregens kunnskap om sine hunder har overlevd helt inn i våre dager, men om vestens interesse for rasen vil kunne bevare den er vel tvilsomt. Hellenere og tuareger var ikke videre opptatt av de eksteriørmessige aspektene, men konsentrerte seg i større grad om de praktiske arveegenskapene. Nå skal det sies av tuaregene riktignok kalte de skjønneste eksemplarene av sine hunder for ''oscas'' og ''idii-idii'', men man vet ikke om også kunnskapen om slike dyr har vært nedarvet over like lang tid. Det skjedde altså en holdningsendring av stor betydning for alle hunderaser på 1800-tallet, også for de gamle og etablerte rasene.