Redigerer Mobiltelefoni i Norge (avsnitt)

=== Teknisk utvikling ===
Mobiltelefoner sender signaler til nærliggende [[basestasjon]]er, som er tilknyttet det øvrige telefonnettet ved hjelp av [[optisk fiberkabel]] – eller i sjeldnere tilfeller via radiolink som bruker [[mikrobølge]]r.  Når mobiltelefonapparatet forlater en basestasjons dekningsområde overfører telefonsentralens datamaskin telefonen til neste basestasjon.

Mobiltelefonene brukte opprinnelig frekvensmodulering ([[FM]]), men for tiden benyttes forskjellige digitale [[modulasjon]]er. Mobiltelefoni skjer i dag ved overføring av digitale informasjonspakker, som skilles fra hverandre i nettet ved enten å sendes i kodet ([[CDMA]]) eller i tidsdelt ([[TDMA]]) kanalaksess.

Den europeiske, og etterhvert globale, standarden for mobil taletelefoni er [[GSM]], mens USA og andre deler av verden benytter [[DSC1800]], [[iDEN]], [[cdmaOne]], [[TDMA]], og enkelte andre standarder. De ulike standardene er ikke kompatible med mindre mobiltelefonapparatet er satt opp for dual-band, tri-band eller quad-band mottak. Dette gjør det for eksempel mulig å benytte europeiske apparater i Amerika, og til dels omvendt.

Den manuelle VHF mobiltelefontjenesten, [[OLT]], [[Offentlig Landmobil Telefoni]], kom til Norge i [[1966]]. Den første standarden for automatisk mobiltelefon var det felles nordiske systemet [[Nordisk mobiltelefonsystem (NMT)|NMT]] 450 (dvs i 450&nbsp;MHz båndet) som kom i [[1981]]. Tjenesten NMT 900 kom i [[1986]]. Fra midten av 1990-årene ble det vanlig i Europa å sende over 900&nbsp;MHz, dvs høyere i [[UHF]]-båndet. Høyere frekvenser gir større overføringskapasitet, men kortere rekkevidde.