Redigerer Minste livskraftige populasjon (avsnitt)

== 50/500 regelen ==
Franklin<ref name="Franklin (1980)"/> har foreslått den berømte '''50/500 regelen''' for å beregne '''minimum effektiv populasjonsstørrelse''' (MEP), som har blitt en nøkkelfunksjon for å forhindre [[innavlsdepresjon]].<ref name="Frankel & Soulé (1981)"/> Regelen spesifiserer at den genetisk effektive populasjonsstørrelsen (''N<sub>e</sub>'') ikke skal være mindre enn 50 på kort sikt og 500 på lang sikt. MVP-størrelsen (''N<sub>c</sub>'') er en nøkkel for hvordan en populasjon kan vedvare over en spesifikk periode med en spesifisert sannsynlighet med tanke på populasjonens demografi. Selv om ''N<sub>e</sub>'' og ''N<sub>c</sub>'' er forskjellige, brukes 50/500-regelen vanligvis for å gi veiledning for å vurdere MVP, i mangel av demografiske data, for mange [[truede arter]].<ref name="Traill, Bradshaw & Brook (2007)"/><ref name="Frankham et al. (2003)"/><ref name="Traill, Brook, Frankham & Bradshaw (2010)"/> 

Frankham ''et al.'' (2003) estimerte gjennomsnittsforholdet mellom effektiv populasjonsstørrelse og MVP (''N<sub>e</sub>'' / ''N<sub>c</sub>'') blant 102 arter til å være {{nowrap|0,10–0,11}}. Studien definerte MVP som en som hadde 99 % sannsynlighet til å overleve gjennom 40 generasjoner. Modellene som ble brukt var omfattende og inkluderte aldersstruktur, katastrofer, demografisk stokastisitet, miljømessig stokastisitet og innavlsdepresjon. Gjennomsnittlig og median estimat for MVP var henholdsvis {{nowrap|7 316}} og {{nowrap|5 816}} voksne. Dette er litt større enn, men generelt sett i samsvar med tidligere estimater av MVP. MVP skilte seg ikke signifikant mellom større taxa, eller med breddegrad eller [[trofisk nivå]], men var negativt korrelert med populasjonsvekstraten og positivt korrelert med lengden på studien som ble brukt til å parameterisere modellen. En dobling av studiens varighet økte estimert MVP med omtrent {{nowrap|67 %}}. Økningen i utryddelsesrisiko er assosiert med større tidsmessig variasjon i populasjonsstørrelse for modeller bygget fra lengre datasett. Kortsiktige studier undervurderer konsekvent de sanne variansene for demografiske parametere i populasjoner. Dermed fører mangelen på langtidsstudier for truede arter til utstrakt undervurdering av utryddelsesrisiko. Resultatene fra simuleringene våre antyder at bevaringsprogrammer, for ville bestander, må utformes for å bevare [[naturtype]]r som kan støtte omtrent {{nowrap|7 000}} voksne virveldyr for å sikre langvarig utholdenhet.<ref name="Frankham et al. (2003)"/>

Rosenfeld (2014)<ref name="Rosenfeld (2014)"/> antydet at MVP skulle være fra 5 til 10 ganger den effektive bestandsstørrelsen. Derfor bør MVP være mellom {{nowrap|250–2 500}} på kort sikt og {{nowrap|2 500–5 000}} på lang sikt.

En annen studie viser, at kanskje 50/500 regelen ikke er nok for å unngå innavlsdepresjon og argumenterer for 100/1000 regelen, men reglene er ellers like.<ref name ="Frankham, Bradshaw & Brook (2014)"/> Frankham, Bradshaw & Brook (2014) hevder at {{nowrap|''N<sub>e</sub>'' ⩾100}} er nødvendig for å begrense innavlsdepresjon til {{nowrap|10 %}} over fem generasjoner, og at ''N<sub>e</sub>'' 500 er for lav for å kunne opprettholde et [[evolusjon]]ært potensial; {{nowrap|''N<sub>e</sub>'' ⩾1 000}} er nødvendig. Begrunnelsen er at de genetiske faktorene skal være utilstrekkelig adressert i bevaringsarbeidet. Det betyr i så fall at kriteriene for [[IUCNs rødliste]], for bevarelse av populasjoner, krever en revisjon.<ref name ="Frankham, Bradshaw & Brook (2014)"/>