Redigerer Mikael II (avsnitt)

== Keisertiden ==
Mikael hjalp Leo til å styrte keiser Mikael I Rangabe og overta makten i 813. Men de røk senere uklar på grunn av at Leo skilte seg fra Mikaels svigerinne, og Leo anklaget Mikael for konspirasjon og dømte ham til døden julaften 820. Henrettelsen ble utsatt til etter jul. Fra fengslet organiserte Mikael en sammensvergelse som resulterte i drapet på Leo under juledagsmessen i 820.

Etter attentatet på Leo V dro attentatmennene direkte til fengslet og fikk satt Mikael fri. Han ble øyeblikkelig utropt til ny keiser mens han enda hadde fotlenker på. Senere samme dag ble han kronet av [[patriark Theodotos I av Konstantinopel]]. 

Han måtte straks nedkjempe et opprør fra sin tidligere allierte Thomas slaveren som nesten klarte å styrte ham. Thomas hadde utropt seg til keiser i [[Anatolia]] og sendte sine styrker inn i Thrakia hvor de beleiret hovedstaden i desember 821. 
Selv om Thomas ikke fikk militær støtte fra themene i Anatolia, hadde han støtte fra flåten og kunne beleire Konstantinopel. Thomas spilte på å være en forkjemper for de fattige og på redusert beskatning. Han fikk dessuten støtte fra [[Al-Mamun]] i det arabiske [[Abbasid]]-kalifatet.

Mikael hadde på sin side støtte fra khan [[Omurtag av Bulgaria]], sønn av den avdøde Krum. Våren 823 klarte Mikael med bulgarsk støtte å bryte beleiringen av Konstantinopel. Mikael beleiret Thomas i Arkadiopolis ([[Lüleburgaz]]) og tvang fram hans overgivelse i oktober samme år.

I sin innenrikspolitikk støttet Mikael [[ikonoklasmen]] samtidig som han forsiktig oppmuntret til forsoning med ikonodulene som han sluttet å forfølge, og også tillot å vende tilbake fra eksil. Dette inkluderte blant andre patriarken Nikeforos I av Konstantinopel og abbed Theodore av Stoudios. Disse klarte imidlertid ikke å påvirke keiseren til å forlate den ikonoklastiske troen. En av de få som ble forfulgt av keiseren var den framtidige patriarken Methodios I av Konstantinopel.
De siste årene av hans regjeringstid ble preget av to store militære nederlag som kom til å prege riket i lang tid. Det var starten av den muslimske erobringen av [[Sicilia]] og [[sarasenere|sarasenernes]] erobring av [[Kreta]]. Innenlands støttet og styrket Mikael gjenopptakelsen av ikonoklasmen som var gjeninnført av Leo V.

På grunn av Mikaels jødisk-kristne opprinnelse og det at han var tilhenger av ikonoklasismen, var Mikael II ikke populær blant ortodokse prester som framstilte ham som en uvitende og dårlig utdannet bonde, men Mikael II var en kompetent statsmann og administrator. Han brakte stabilitet til det meste av Det bysantinske riket for første gang på mange generasjoner, og startet omleggingen av det bysantinske militærvesenet. Regjeringsapparatet og militærvesenet som han organiserte gjorde imperiet under hans barnebarn [[Mikael III]] i stand til å stå imot angrep fra abbasidene. Mikael II’s direkte etterkommere i det amoriske dynasti og etterføgerne i det makedonske dynasti hersket i Østromerriket i mer enn to århundrer.