Redigerer Micheline (avsnitt)

== Micheline ==
Det var til sammen produserte over 133 [[skinnebil]], [[skinnebuss]] og [[motorvogn (tog)|motorvogn]] av alle typer (registrert av SNCF) hos det franske selskapet ''[[Michelin|Compagnie Générale des Établissements Michelin]]'' i 1929 til 1950-tallet, det endelige tallet er ikke fastslått.<ref>Les Michelines, s. 9</ref><ref>Autorails de France T1, s. 224</ref> Den første ''Micheline'', «Prototype n° 1», senere reklassifisert som Type 1, var knapt annet enn en ombygd [[Renault 40 CV]] storbil, som fikk et forlenget understell med en ekstra aksel bakover. Samtidige prototyper fra Type 1 til Type 7 var eksperimentelle skinnebiler bygd på eksisterende bilkjøretøyer. Den langvarige testperioden så en kontinuerende improviseringstakt slik at ingen kjøretøy var lik det andre, og at disse ombygges etter hvert som utprøvelsene fortsatt i 1929 til 1933. Type 7 i året 1932 ble den første ''Micheline'' som et egne konsept med fem aksler, og deretter dannet basistypen for produksjonsmodellene Type 9 og Type 11.<ref>Les Michellines, s. 22-23</ref>

Type 9 som det bare var produsert et eksempel av, var det første skinnekjøretøyet fra Michelin som var kjøpt av jernbaneselskapet PO (Compagnie du chemin de fer de Paris à Orléans) i året 1932. Det ble etterfulgt av Type 11 bygd over samme lest, dvs. et akselsystem på tre aksler forut og to bak (A` A1-2), snutemotor, en bred passasjerkupe med plass for opptil 24 seter og en lett konstruksjon oppført i [[duraluminium]] med tomvekt på 5 tonn som kan forøkes til 7 200 kg i tjenestevekt.<ref>Les Michelines, s. 75</ref> Type 11 ble den første suksessen for Michelin som deretter fortsatt med å utvikle nye prototyper med utgangspunktet i Type 11, blant annet var ulike varianter testet som «Éléphant», som var først med et panoramatårn som hadde blitt et populært valg for motorvognprodusenter i Frankrike. 

Dette dannet bakgrunnen for den nye generasjonen i 1933, faktiske motorvogner på boggier med et panoramatårn for føreren som dermed vil ha gode utsiktmuligheter i alle kanter. Type 14 til Type 17 hadde en kapasitet for 36 passasjer i en strømlinjet og solidbygd vognkonstruksjon som hvilte på to treakslede boggier.<ref>Autorails de France T1, s. 140-149</ref> Motoren var deretter flyttet inn i førerrommet som også fungerte som konstruktørrom, med radiator forut på frontpartiet. Deretter fulgt etterspørselen til utvikling av større varianter siden 1934, «dites de 56 places», Type 20, 21 og 22 på fireakslede boggier ved å forlenge motorvognen med 2 meter fra 14,280 m for «Micheline 36 places» til 16,280 m for «Micheline 56 places».<ref>Autorails de France T1, s. 140</ref> Det var mulig ha multippelkjøring med disse motorvognene uansett type, selv om det var mest vanlig å sende ut enkeltvogner.<ref>Autorails de France T1, s. 159</ref> Type 20 til 22 generasjonen var meste suksessrike for Michelin, 56 eksempler var levert i 1934 til 1949.

Overgangen til faktisk jernbanetrafikk med store motorvogner for intense passasjertrafikk vist seg å være en utfordring, ettersom presentasjonskravene var mye større enn med skinnebuss og lettvektet motorvogner. Marcel Michelin deretter kunngjort den 1. april 1936 at man vil utvikle ''Type 23'' som hurtigtogmateriell for potensielle kjøperne, med høy kapasitet og høy akselerasjon som tillatt 100 km/t til 135 km/t.<ref>Autorails de France, s. 161-163</ref> Meget lange enkeltvognkonstruksjon var deretter foretrukket, selv om man løste på problemet med å takle kurvene med to dreibare bogger i endepunktene og en spesiell motorboggi i midten med drivakslene. Panoramatårnet var oppgitt til fordel for det tradisjonelle førerrommet. Dette videreutvikles inn i Type 33 som måtte være leddelt med motorrommet i egne vogn i den tredelte motorvognen pga. lengden på 45,2 meter.<ref>Autorails de France T1, s. 180-181</ref> For å holde opp vekten på 36 tonn måtte det ha et akselsystem på 16 aksler (1'''1''' '''1'''1 1'''B''' 1'''B''' 1'''1''' '''1'''1<ref>Autorails de France T1 s. 180</ref>), med drivakslene fra to Hispano 68 tolvsylinders motorer. 

Det ble bare bygd to eksempler av den siste produksjonsmodellen for Michelin på vegne for jernbaneselskapet Etat i 1936 og 1937. Dette inspirerte Michelin til å prøve seg på markedet for elektriske motorvogner, og deretter startet et prosjekt i samarbeid med det nye statlige jernbaneselskapet SNCF i 1938 med assistanse fra Brown-Boveri. Type 136 var bygd som ZBEyf 23271 og deretter satt i test like før krigsutbruddet i september 1939. Den ble ødelagt i en brann i 11. august 1943.<ref>Les Michelines, s. 110</ref>
===Liste over Micheline typer===
133 ''Micheline'' skinnegående kjøretøyer var registrert hos SNCF etter nasjonaliseringen av samtidige franske jernbaneselskaper i 1938, 19 koloniale ''Micheline'' var sendt til franske kolonier og Mosambik. Listen over bygde Micheline er dermed ikke komplett.<ref>Autorails de France s. 222-224</ref>
{| class="wikitable" style=
! Type !! Antall !! byggeår !! Vekt (kg) !! Aksler !! Lengde (meter) !! Opplysninger
|-
| Type 1 || 1 || 1929 || || 3 || || Ombygd Renault 40 CV
|-
| Type 2 || 1 || 1929 || || || || Ombygd Renault
|-
| Type 3 || 1 || 1930 || || || ||
|-
| Type 4 || 1 || 1930 || || || || Ombygd Panhard 20 CV
|-
| Type 5 || 1 || 1931 || 3 230 || 3 || || Wibault
|-
| Type 6 || 1 || 1931 || || 3 || || 18 passasjerplass 
|-
| Type 7 || 1 || 1932 || || 5 || || 
|-
| Type 8 || 1 || || || || || «Bidon», skinnebuss med strømlinjet design
|-
| Type 9 || 1 || 1932 || 6 530 || 5 || 13 || Første produksjonsmodell for PO, senere PO-Midi
|-
| Type 10 || 1 || || || 6 || || «Beets Vandale» med panoramatårn
|-
| Type 11 || 10 || || 7 200 || 5 || 12,66 || Bygd for fire franske jernbaneselskaper. Nr. 11-7 var ombygd som «Éléphant».
|-
| Type 12 || 1 || || 5 171 || 5 || 16,56 || Prototype for hurtigkjøring, ''Micheline rapide à 16 places''.
|-
| Type 14 || 1 || 1933 || || 6 || 14,18 || Solgt til Etat 
|-
| Type 15 || ? || 1933 || || 6 || 14,28 || Utydelige opplysninger om produksjonstall. SNCF hadde 27 Type 15/16.
|-
| Type 16 || ? || 1933 || || 6 || 14,28 || Utydelige opplysninger om produksjonstall. SNCF hadde 27 Type 15/16.
|-
| Type 17 || 2 || 1934 || || 6 || 13,793 || Panoramatårn senere fjernet.
|-
| Type 18 || 1 || || || || || Prototype basert på Type 16 med 40 seter.
|-
| Type 20 || 5 || 1934 || || 8 || 16,28 || 
|-
| Type 21 || 27 || 1934 || || 8 || || 
|-
| Type 22 || 14 || 1934 || || 8 || ||
|-
| Type 23 || 26 || 1936 || || 12 || 30,360 || SNCF overtok 26 eksempler, 5 var sendt til [[Fransk Algerie]].
|-
| Type 24 || 1 || 1938 || || 14 || || Elektrisk prototypevariant av Type 23
|-
| Type 30 || 1 || 1934 || || 8 || || Prototype med stålhjul og gummihjul i to fireakslede boggier.
|-
| Type 33 || 2 || 1936-37 || || 16 || 45,2 || Den siste produksjonsmodellen. 
|-
| Type 51 || 12 || 1933 || 6,2 || 6 || 13,15 || For de franske koloniene.
|-
| Type 52 || 7 || 1936 || 8,0 || 8 || 16,14 || For de franske koloniene.
|-
| Type 136 || 1 || 1938 || || 16 || || Den siste Micheline type som var ferdigbygd, basert på Type 33.
|}
===Prosjekter===
En rekke ulike prosjekter var ikke kommet videre enten fra tegnebrettet eller endog ut av verktøyhallene. Nasjonaliseringen av de franske jernbaneselskapene inn i den statlige SNCF tørket inn markedet for Michelin, som i 1939–1942 hadde en rekke ulike studier på både forbrenningsdrevet og elektriskdrevet motorvogner. I desember 1938 hadde man et prosjekt om et hurtigtog med elektrisk drift, '''Type 126''' på 16 aksler, dette var overgått av prosjektet i mars 1941 om et tredelt motorvogntogsett, '''Type 152''' på seks femakslede boggier på til sammen 30 aksler, og en kapasitet for 244 passasjerene. Et uferdig prosjekt var Type 34 som skulle ha en lengde på 50,8 meter og kapasitet for 122 passasjerene som en naturlig forlengelse av Type 33. Det var også uferdige prosjekter for Micheline motorvogner ment for de franske koloniene som '''Type 53''' fra 1938, da det skulle ha seks fireakslede boggier på til sammen 24 aksler i en tredelt motorvogn og '''Type 54''', en noe mindre motorvogn på 12 aksler, inspirert av Type 23.<ref>Autorails de France T1, s. 220-221</ref>

Men et av disse uferdige prosjektene skulle bli viktig i etterkrigstiden, CMP metroselskapet i Paris hadde interesserte seg for muligheten om å bruke gummihjulkonseptet på nye metrovogner i 1930-tallet. Studiene ble tatt fram på nytt etter krigens slutt i 1945. Det første utkastet på MP 51 vist at det hadde Michelin-hjuloppsettet med to fireakslede boggier under hver vogn, dette var forvandlet til toakslede boggier med et helt nytt gummihjulkompleks med brede hjul fremfor tynne hjul.<ref>Autorails de France T1, s. 186</ref><ref>Les Michelines, s. 153</ref> Michelin leverte den første MP 51 metrovognen den 15. juli 1951, dermed startet en ny ære.