Redigerer Michel Foucault (avsnitt)

== Filosofi ==
Foucault regnes som en av 1900-tallets viktigste tenkere innen humaniora og samfunnsvitenskap. Hans historiske og filosofiske undersøkelser av [[makt]] og kunnskap, og av ''forholdet mellom'' makt og kunnskap har hatt stor innflytelse på tvers av faglige disipliner. Foucault startet sin forskning i dialog med den [[strukturalisme|strukturalistiske]] retningen i samtidens sosialteori, men hans arbeid førte (fra slutten av 1960-tallet) over i [[poststrukturalismen]], der det danner en viktig del av grunnlaget for [[postmodernismen]].

De tidligste arbeidene til Foucault var historiske undersøkelser omkring vilkårene for kunnskap, og hva det betyr at kunnskapen er historisk. Han formulerte ingen egen kunnskapsteori, men var opptatt av hvordan enhver kunnskapsteori ville måtte være forankret i konkrete historiske forhold. Disse arbeidene kan betegnes som en «historisk epistemologi».<ref>Se Arnold Davidson, "The emergence of sexuality. Historical epistemology and the formation of concepts." (Harvard University Press 1991)</ref> Selv betegnet Foucault metoden sin fra denne tiden som en ''kunnskapsarkeologi''.<ref>Michel Foucault, "The archaeology of knowledge" (Routledge 1972)</ref>

I arbeidene fra tiden etter 1968 rettet han oppmerksomheten mot forholdet mellom makt og kunnskap. Selv beskrev han sin metode fra denne tiden som [[genealogi]], et begrep han hentet fra Nietzsche. Undersøkelsene om makt og kunnskap var konsentrert om institusjoner som siden starten av 1800-tallet har påvist en særlig slående kombinasjon av maktutøvelse og kunnskapsproduksjon, som fengselet, psykiatrien og retten. I sine siste større arbeider undersøkte Foucault den menneskelige seksualiteten som et sted der makt og kunnskap møttes i en særlig intim forbindelse. I bind to og tre av ''Seksualitetens historie'' viser han hvordan seksualiteten i antikken hadde vært et område der mennesket var forventet å gjøre et arbeid på, eller utøve en styring av, seg selv (gjennom det han kalte «selvteknologier»). Denne [[selvstyring]]en, formulert gjennom etikken, ble et sentralt tema i den siste delen av forfatterskapet hans.