Redigerer Merovingere (avsnitt)

== Historie ==
Ved Klodvigs død i [[511]] omfattet det merovingiske kongedømmet omfattet alle frankere og hele [[Gallia]] unntatt [[Burgund]]. Sett utenfra var kongedømmet, selv i tiden da det var delt mellom ulike konger, sett på som samlet enhet, og fortsatte med å erobre Burgund i [[534]]. Etter [[østgoterne]] falt sammen fortsatte frankerne med å erobre også [[Provence]]. Etter dette forble deres grenser mot [[Italia]] (styrt av [[langobarder]] siden [[568]]) og det vestgotiske [[Septimania]] rimelig stabile.<ref>Lewis, Archibald R. (juli 1976): [http://links.jstor.org/sici?sici=0038-7134%28197607%2951%3A3%3C381%3ATDITRF%3E2.0.CO%3B2-8 «The Dukes in the Regnum Francorum, A.D. 550-751»], ''Speculum'' '''51'''.3, ss. 381-410; s. 384.</ref>

Innledningsvis var kongedømmet delt blant Klodvigs sønner og senere blant hans sønnesønner og det var hyppig krig blant dem ved at de allierte seg med og mot hverandre. Når en konge døde førte det øyeblikkelig til konflikter blant de gjenværende brødrene og den avdødes sønner. Senere ble konfliktene mer intens ved en personlig strid om den frankiske dronningen [[Brunhilda av Austrasia]]. De årlige krigene førte imidlertid ikke større ødeleggelse, men fikk nærmest rituell karakter mellom etablerte de herskerne.<ref>Halsall, Guy (2003): ''Warfare and Society in the Barbarian West, 450-900'', Routledge, London</ref>

Til sist klarte [[Klotar II]] («den store») i [[613]] å forente hele det frankiske riket under en hersker. Senere delinger førte til stabile enheter bestående av [[Austrasia]], [[Neustria]], [[Burgund]], og [[Gallia Aquitania|Aquitania]]. De hyppige krigene hadde dog svekket kongemakten mens adelen vokste og økte sin makt. De skaffet seg enorme innrømmelser fra kongene som motytelse for sin støtte. Disse innrømmelsene førte til at betydelig makt ble fordelt fra kongen og ble beholdt av grever og hertuger. Svært lite er kjent om disse hendelsene på 600-tallet på grunn av manglende kilder, men et svekket merovingisk dynasti forble konger fram til [[700-tallet]].

Klotars sønn [[Dagobert I]] (død [[639]]), som hadde sendt soldater til [[Spania]] og [[Hedendom|hedenske]] [[Slavere|slaviske]] områder i øst, er vanligvis vurdert som den siste mektige merovingiske kongen. Senere konger er kjent som ''rois fainéants'' («gjøre-ingenting-konger»), til tross for det faktum at kun de to siste kongene var de som ikke gjorde noe. Kongene, selv viljesterke menn som [[Dagobert II]] og [[Chilperik II]], var ikke de sto fremst i de politiske konfliktene, og overlot denne rollen til deres rikshushovmestere som deretter i økende grad lot sine egne interesser kom foran kongens. Mange av kongene kom på tronen i ung alder og døde tidlig, noe som svekket kongedømmet ytterligere.

Konflikten mellom rikshushovmesterne ble avsluttet da Austrasia under [[Pipin av Herstal]] triumferte i 687 i [[slaget ved Tertry]]. Etter dette var Pipin, selv om han ikke var konge, den politiske herskeren av det frankiske kongedømmet og etterlot denne posisjonen i arv til sine sønner. Det var nå sønnene av hushovmesteren som delte riket mellom seg under styret til en enkelt konge.

Etter Pipins lange styre tok hans sønn [[Karl Martell]] makten i kamp mot adelen og sin egen stemor. Hans omdømme som en hensynsløs hersker underminerte ytterligere kongens posisjon. I løpet av de siste årene av hans liv styrte han selv uten en formell konge, skjønt han tok ikke kongelig verdighet for sitt eget navn. Hans sønner [[Karloman, sønn av Karl Martell|Karloman]] og [[Pipin den yngre]] utpekte igjen en gallionsfigur som konge fra merovingene noe som førte til opprør i kongedømmets utkanter. Imidlertid erstattet Pipin i [[751]] den siste merovingiske konge med støtte fra adelen og med velsignelse fra pave Zacharias og ble selv en konge av Frankerriket. Den avsatte merovingiske eks-kongen ble sendt i kloster, avklipt sitt symbolske lange hår. Med Pipin begynte det [[Karolingerne|karolingiske]] herskerdynastiet i Frankerriket.