Redigerer Mening-for-mening-oversettelse (avsnitt)

== Lignende konsepter ==
I hans forord fra 1680 til hans oversettelse av [[Ovid]]s ''Epistler'', lånte [[John Dryden]] de antikke begrepene ''[[metafrase]]'' om ord-for-ord-oversettelse og [[Parafrase (lingvistikk)|''parafrase'']] for mening-for-mening-oversettelse. Han tar denne opposisjonen fra [[Marcus Fabius Quintilianus|Quintilianus]]' ''Instituio Oratoria'' («Talekunstens grunnlære») fra [[95]] e.Kr. Quintilianus lånte selv det førstnevnte begrepet fra [[Filon]]s verk ''De vita Mosis'' («Livet til Moses») fra 20 f.Kr.<ref>Robinson (2002): ''Western Translation Theory'', s. 14 (Filon), s. 20 (Quintilianus), og s. 172 (Dryden).</ref>

Drydens tredje begrep er ''imitasjon'' (etterligning), som for ham betyr noe av det samme som Horatius' råd: fortell den tradisjonelle fortellingen som din egen, ikke ved å oversette den nøyaktig (enten det er ord-for-ord eller mening-for-mening). Ikke alle kommentatorer er like påpasselige med bruken av disse begrepene. Mange har beskrevet et todelt forhold mellom «fri» oversettelse og «bokstavelig» eller «direkte» oversettelse, det vil si at med den førstnevnte mener man noe som vagt dekker hele spennet fra mening-for-mening-oversettelse til fri imitasjon, med det sistnevnte mener man noe som minner om ord-for-ord oversettelse.

[[Eugene A. Nida]]s begreper [[dynamisk og formell ekvivalens]] (likeverdighet) har også blitt tolket til å bety det samme som mening-for-mening, og Nida selv synes å ha brukte dem på denne måten; men hans originale definisjon av dynamisk ekvivalens var [[Retorikk|retorisk]]. Tanken var at oversetteren burde oversette slik at effekten av oversettelsen på mottakeren (leseren) har omtrentlig den samme effekt som kildeteksten i sin tid på leseren av den originale teksten.

[[Lawrence Venuti]]s konsept om å gjøre ting hjemlige eller språklig «flytende», hadde til hensikt å fange opp den gamle forestillingen om mening-for-mening-oversettelse; som Nidas distinksjon mellom dynamisk og formell ekvivalens, er imidlertid Venutis distinksjon fundamentalt retorisk i sitt vesen. Den fokuserer ikke på den formelle strukturen på syntaksen («segmentering»), men på forholdet mellom oversetter og leser-målgruppe. Som [[Friedrich Schleiermacher]]s skjelning mellom det å «føre forfatteren mot leseren» (å gjøre hjemlige) og å «føre leseren mot forfatteren» (å fremmedgjøre),<ref>Robinson, (2002): ''Western Translation Theory'', s. 229.</ref> som Veniti utledet det fra, distinksjonen mellom å gjøre hjemlige og å fremmedgjøre, er en [[Hermeneutikk|hermeneutisk]] distinksjon ment for [[etikk]]en og [[politikken]] ved oversettelse, og dermed et stykke unna den lingvistiske formalismen som kategoriserer segmentale framgangsmåter til mening-for-mening og ord-for-ord. Men det er også en sterk følelse i hvor det hjemlige er en geo-hermeneutisk nytenkning av oversettelse mening-for-mening, basert på erkjennelsen av den gamle preferansen av mening-for-mening er befestet på ikke ren formalisme, men i særskilt generalisert hermeneutikk rundt «[[naturlig språk]]» og enkel tilgjengelighet for målgruppen som ikke vil arbeide for hardt med teksten, og heller ikke er tilbøyelig til å revurdere sin egen verden.

Distinksjonen mellom mening-for-mening og ord-for-ord er så fundamental for to årtusener å tenke oversettelser på, tallrike forfattere har funnet opp nye begreper for dem som ikke tillegger noe nytt til distinksjonen. Et eksempel på dette er Peter Newarks distinksjon mellom «semantisk ekvivalens» (ord-for-ord oversettelse) og «kommunikativ ekvivalens» (mening-for-mening-oversettelse).