Redigerer Medmenneske (avsnitt)

== Innhold ==
[[Fil:Duuns landskap.jpg|miniatyr|Kart over [[Jøa]] og deler av [[Otterøya]] med Duuns stedsnavn avmerket. «Stavsund» ikke er næmere stedfestet i romanen. «Noen vil plassere Stavsund ved Fosnesvågen lengst nord på
Jøa. Andre finner likheter med Finnanger over Otterøya.».<ref>Haakon Odd Christiansen. «Olav Duuns landskap». ''Trondhjems turistforenings årbok'' 1976. [http://www.tfb.no/db/trondheimturistforening/arbok1976/1976%20SCAN0004..pdf pdf]</ref> Opptakene til tv-serien [[Medmenneske (TV-serie)|''Medmenneske'']] foregikk på gården Frøvarp på [[Elvalandet]], litt lenger øst.<ref> {{ Kilde bok | forfatter = Gåsvær, Kolbjørn | utgivelsesår = 1988 | tittel = Landet i eventyret: Olav Duuns steder | forlag = Fosnes kommune | url = https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016072948177 | side =21 }} </ref><ref>{{ Kilde bok | forfatter = Aune, Tormod | utgivelsesår = 1994 | tittel = "I eventyre": i Olav Duuns rike | isbn = 8291134073 | utgivelsessted = Namsos | forlag = Form&Foto | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014112507504 | side = 60}} </ref>  ]]
Historien i romanen utspiller seg i løpet av en måned i 1899, på gården «Stavsund» i ei fjordbygd et uspesifisert sted i [[Ytre Namdalen]].<ref name=otto80>Hageberg 1980</ref> Familien på Stavsund består av kårfolkene Didrik og Tale, det unge gårdbrukerparet Håkon og Ragnhild og deres sønn Halvard. Håkon er sønnen til Didrik og Tale, mens Ragnhild er gift til gården. Flere familiemedlemmer og tjenere på gården opptrer også i romanen. Ragnhild og Håkon har vært gift et par års tid, og driver gården med fiske, krøtter og [[kvern]]bruk.<ref name="hg"/> Kårmannen Didrik har fremdeles energi og virketrang, og har etablert seg som en konkurrent til sønnen Håkon i arbeidet med å bygge et moderne kvernbruk.<ref name=ås/><ref name=lå77>Longum og Aarseth 1977</ref> Det var opprinnelig Håkons idé, men Didrik tar opp kampen i et siste forsøk på å skape seg et positivt ettermæle.

Selv om Duun presenterer Didrik som en negativ person, blir han også utstyrt med en forhistorie som kan være med å forklare hvordan han har hardnet og blitt mannevond. Didrik beskrives som evnerik, kunnskapsrik og med selvtillit.<ref name="rt69">{{ Kilde bok | forfatter = [[Rolv Thesen]] | utgivelsesår = 1969 | tittel = Mennesket og maktene : Olav Duuns dikting i vokster og fullending | utgivelsessted = Oslo | forlag = Norli | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2016110248250 | side = 277-291}}</ref><ref>{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1933 | tittel = Syn og segn |  forlag = Samlaget | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digitidsskrift_2014092382209_001 | side = 1-16 | forfatter = Sigurd Fjær | artikkel = Litt um vondskapsproblemet i Duuns dikting }}</ref> I sin biografi om Duun skriver litteraturforsker [[Heming Gujord]]  at «ett eller annet sted i livsløpet har den evnerike mannen sporet av.»<ref name="hg"/> Uhell og økonomiske problemer som har redusert hans sosiale status kan være noe av forklaringen.<ref name="dr">[[Jostein Holmen]]. [https://www.michaeljournal.no/journal/2020/1 ''Dagar til å leva, og dagar til å døy … : med ”doktorblikk” på helse og sjukdom i Olav Duuns dikting'']; Tidsskriftet Michael; nr 1, 2020</ref> Didrik har tilsynelatende hatt en sterk rettferdstrang. Gjennom motgang har dette karaktertrekket blitt forgjort, og Didrik har endt opp som en retthaversk kranglefant som fører prosesser på jakt etter «retten sin».<ref name="rt69"/><ref name="NLH4"/>

Ragnhild beskrives på sin side som en skjebnetro [[Fatalisme|fatalist]]<ref name="hg"/> med stor selvtillit og godt selvbilde.<ref name="dr"/> Hun har «eit lyst syn på livet» og «kjenner omsorg og ansvar for andre».<ref name="snw"/> Gujord mener at Ragnhild «i egne øyne er et medium for en høyere makt.»<ref name="hg"/>

Håkon blir framstilt som en svak og ettergivende sønn. Han har problemer med å leve opp til bygdesamfunnets tradisjonelle mannsrolle, og må søke hjelp hos naboen for å slakte et dyr. Håkon har likevel nok egenvilje til at han er i konflikt med faren om hvem som skal bygge og drive kvernbruk.

Under et møte mellom Didrik og Ragnhild en tidlig morgen tettes konflikten mellom de to. Hun er ute for å hente ved; han er bakfull og har sovet i kvernhuset. Han provoserer og truer henne, slik at hun løfter vedøksa og slår ham i hodet.

Ragnhild kamuflerer først drapet som en ulykke. Hun tilstår drapet overfor Håkon, men finner ingen takknemlighet eller forståelse hos ham.<ref name="rt69"/> Romanen slutter med at Ragnhild tilstår drapet for alle, og reiser fra gården i følge med lensmannen.<ref name=m97/>
<div style="border: 1px solid black; padding: 1em; ">
;Fra møtet mellom Ragnhild og Didrik
{{sitat|– Du ser eg har deg no, Ragnhild. Du skal gi deg no. Eg elskar deg, eg har ikkje ord for det, herre gud, Ragnhild! Men enda meir hatar eg deg, hører du det? Dei som sett seg i mot meg her etter, dei lyser eg til helvetes: til helvetes på hålkeføre og nedover bratte bakken! eg tyner den og eg tyner den, eg legg det svart i kring deg visst du ikkje lystrar meg. Ja for eg slæst for ei sak!<br>
Og så kaldflirer han til henne, det er drepande lågt og nær henne: – Om så enden blir at ‘n Håkon tek live av meg. Han har fortent eit fadermord.<br>

Ho såg han sa sant. Dette var hans sanning. Der fanns ikkje botn i auga på han, og kva var der ikkje i dem!<br>

– Du kjem ikkje her ifrå før du velsignar meg! – han tok etter henne på nytt.<br>

Ho visste mange ting i same blinken, det var så klårt at det skar, men straks var det borte, og da visste ho berre at ho steig unda og at øksa fór i vêre. Han stod litt nedanfor henne, kven som no hadde sett han der, og øksa snudde seg i handa, og så gav ho han dasken, den han måtte ha. Ho la all si tyngd og makt i det. – Der!<br>

Han tok i mot dasken med ein døyvd liten sukk, mest som han sanna med henne, og seig i hop. Der låg han. Ho såg opp og rundt i kring seg. Der var ingen til stades, der var ingen som gav det nokon ans. Ho ser på han att. Han er ferdig. Han har fått økshammaren midt oppi skinnhuva, denne rare skinnhuva han gjekk med støtt; der hadde vorte eit søkk i henne. – Men er der ikkje ein gong blod i han? undres ho. Var det likt! Nei da måtte han ha vore eit menneske da.|Den avgjørende scenen i det femte av romanens sju kapittel}}
</div>